onsdag 12. desember 2012

Middelmådighetens manifest

I en kultur som dyrker vinnere vil en andel mennesker være dømt til å bli tapere. Resten, altså de aller fleste, vil forbli som de middelmådige..

Jeg vil skrive et forsvarsskrift for middelmådigheten. Et middelmådighetens manifest. For på dette tema er jeg skikkelig ekspert. Jeg har nemlig livslang erfaring som middelmådig.

Middelmådighet er absolutt undervurdert. Det er de middelmådige som bærer samfunnet. Det er vi - de gjennomsnittlige - som gjennom vårt daglige virke driver lander framover. Uten ros, uten ris. Som de usynlige.

Jeg er litt god i veldig mye. Men ikke veldig god til noe. For å bli best i noe, må man være dedikert og bruke enormt med tid og krefter. På en ting. Og gjerne ha en overdose selvtillit. Samtidig må man forsake mange andre sider av livet.

For all del, jeg beundrer mennesker med spesielle ferdigheter, egenskaper, kunnskaper. Idrettsfolk. Kunnskapsrike mennsker. Men selv klarer jeg ikke å gå totalt inn for bare en ting. Hvis jeg fordyper meg en smul i en aktivitet over tid kan du banne på at jeg må gjøre noe totalt annet for å få balanse i regnskapet. Selv om jeg skulle slumpe til å ha talent i noe, forblir jeg defor middelmådig i det meste jeg foretar meg.

Ofte er det hverken evner eller talent som skiller den middelmådige fra eneren. Det kan være manglende motivasjon eller vilje, latskap, diverse personlighetstrekk. Eller bare uflaks. Whatever. Det virker også som mange blander sammen "suksess", det å lykkes med det å være kjent, på TV, "kjendis" . Men man kan gjerne være kjendis, og samtidig være middelmådig. Eller taper.

Bunnlinen er at middelmådigheten som konspet får ufortjent mye hets.

Sør-Korea og Japan er vel kanskje de mest konkuranserorienterte samfunnene i verden. Kankje bør ve USA også nevnes her. I disse landene dyrkes vinnerne i så stor grad at taperne faller helt igjennom. Middelmådighet er nok samme som å ikke lykkes. Kulturen er infisert av mentaliteten om at alle er sin egen lykkes smed. Det er DIN egen skyld hvis du blir en taper. Ergo har samfunnet zero ansvar for å støtte deg heller.

Norge er også blitt et relativt konkurranseorientert samfunn. Men vi har i alle fall en tradisjon for et sikkerhetsnett til "taperne". Kulturen er ikke like preget av at "alle er sin egen lykkes smed" men er preget av den protestantisk arbeidsetikken.

Mulig jeg har vært uheldig med miljøene jeg vanker i, men hvor hen jeg snur meg så konkurrerer folk. På jobb, i trafikken, i løypa, på trening, på gata. Eller på fest. Må innrømme at jeg blir sliten av overdrevent kompetetive folk. Birkebeinerledere med ski og sykkel på hjernen, morske menn i SUV, rosabloggere og interiørkjerringer, kultur, mote og trendfolket. Det konkurreres om å overgå hverandre på alle livets areaner.

For å framstå mest mulig vellykket, suksessfull.

Jeg vil slå et slag for slækkerne, livsnyterne, de "laid backe" folka der ute, som stoler på at det holder å gjøre så godt man kan. Som våger å la middelmådigheten være godt nok, og lar konkurransetullingene seile i sin egen slitsomme seilas.

For middelmådighet er ingen synd, men en dyd.

Ingen kommentarer: