Juleevangeliet revidert

Bilalarmene
hylte i nyttårsnatten
regnet
plasket i asfalten
TV2 informerte
om at jesusbarnet
denne gangen
var dødfødt
vi satt inne
blant tøynissene
hørte Kongen fortelle
om de homofile
som sulter
om negre uten
seksuelle rettigheter
om de østeuropeiske
byggarbeiderne
som selger kroppen sin
nede på Oslo S
jeg byttet kanal
igjen ble det lettere
å puste

Ludde ønsker alle en blå jul, og et blått nytt år...

Paranoid schizofreni. Case closed?

Norsk psykiatri har mange svin i skapet.

Jeg tenker lobotomi. Elektroterapi. Sterilisering av sigøynere. Institusjoner og overgrep. Tvangsinnleggelser, medisinering og lærremmer. Og Hamsuns Siste oppgjør i boken ”På gjengrodde stier”.

Psykiatrien og dets tvilsomme diagnoser har levd og utviklet seg i symbiose med maktens- og legemiddelindustriens interesser. Diagnoser har blitt endret og justert siden helt siden Freud satt i gang butikken tidlig på 1900-tallet. Normaliteten har vært utgangspunktet. Avvik definert som sykdom.

Nå har derimot psykiatrien fått et ekte problem å hanskes med: Megaterroristen.

For det blir for enkelt å bortforklare grusomme handlinger som en gal manns verk. Alle terrorister og fanatikere er gærne, liksom. De er ikke som oss normale, rasjonelt tenkende. Takk og pris for det....

Slik slipper vi å ta oppgjør med oss selv. Vi trenger ikke grave i grumset i våre egne holdninger, eller lufte ut i de mørke krokene i samfunnet. Der hatet kan fortsette å samle seg og gro...

Historien er proppfull av avvikere. Religiøse avvikere, politiske avvikere og outrerte kunstnere. Tenk for eksempel nazismen. Skal vi ta ABBs diagnose bokstavelig må muligens alle som har trodd på denne skrullete ideologien få diagnosen paranoid schizofreni. Hitler og hele banden hans, samt 30 prosent av det tyske folk. I tillegg tusener på tusener her på berget. Var Quisling sosiopat, schizofren og psykotisk? Eller bare en enkel fanatiker med våte drømmer om makt?

Hamsun fikk faktisk en diagnose etter krigen, men i boken ”på gjengrodde stier” framstår han som frisk og klar. Ved å avskrive ham som gal ble det enklere for det "normale" samfunnet å takle hans hang til nazismen, og dermed enklere for oss å se oss selv som gode mennesker.

Hva så om det kommer en fyr og påstår at han er guds sønn, som ønsker å dø for vår skyld? Opplagt både schizofren og psykotisk. Tenk bare guds sønn, liksom, og dø for vår skyld. Helt loco, cræizy....

For man trenger ikke være schizofren for å ha avvikende ideer, tenkesett, verdier. En syk virkelighetsforståelse betyr ikke nødvendigvis man lider av en hjernesykdom. Psykiaterne må sette pilleboksene sine inn i skapet igjen, og i stedet sette seg foran PC'en for å oppdatere seg og diagnosene sine til samtiden. For tiden later til å ha løpt fra psykiatrien...

Paranoid schizofreni er en diagnose av et individs mentale tilstand, vurdert isolert fra den sosiale og politiske virkeligheten. Men ABBs tanker oppstod ikke som hallusinasjoner, isolerte fantasier eller etter bruk av dop. De oppstod i samspill med likesinnede på nettet. Først som inspirasjon, deretter som fanatisme, fantasier og etterhvert manifestert i desperate handlinger. Men like fullt planlagte, målrettede og uhyggelig effektive handlinger.

Jeg vil våge å påstå at psykiatrien i dag kommer til kort mot den fanatiske terrorismen. Psykiatrien har ikke redskaper eller metoder for å forstå dette fenomenet. Psykiaterne lever i et eller annet 50-tall, hvor sterkt avvikende i måter å forstå verden på sykdomsforklares, i stedet for å sette i sammenheng med ideer og strømninger i vår samtid. Terrorisme oppstår ikke i et vakuum, men som respons på det som oppleves som trusler. Responsen er hat. Og hatbasert fanatisme kan være ekstremt målrettet og politisk – og dermed kulturelt og sosialt skapt.

Det skremmende er ikke bare ABBs tanker og handlinger, men det faktum at det finnes mange likesinnede der ute bak PC’ene sine.

Vi kan ikke helbrede alle fanatikerne i samfunnet vårt. Andre strategier må til for å løse dette problemet. Samfunnet må kunne håndtere terrorismen som et reelt fenomen, ikke bortforklare, sykdomsforklare det. For historien den er nå – og framtiden vil dømme oss.

Historien, det er nå

Framtiden er en dårlig film
fortiden er mer uforutsigbar
står så altfor nærme
ser ikke mønstrene
bare pixler og flimmer
foran øynene mine
går tre skritt tilbake
og 20 år fram
fortsatt er det vanskelig å se
effektene av 1. verdenskrig
eller forskjellen
mellom gale ekstremister
og ekstremistiske galninger
hva kan psykiateren si om Jesus?
ett håpløst case
ett opplagt tilfelle
av psykose, schizofreni
psykiatriske forestillinger
og litterære fortellinger
er det samme, sa Freud
begge er historier
og historien det er nå

I serien sanne historier fra virkeligheten: Helge Lund-sveis og skjorte-katastrofen

Fredag ettermiddag, rett før stengetid. Jeg skal bare trimme håret på min faste klippesjappe på Tåsen.

Det er november, ute regner det, og frisørinnen er i det pratsomme hjørnet. Det spekuleres høylydt i hvorvidt de mange varmegradene skyldes klimaendringer, om vi som bor her i Petrostan har ansvar for dette - og at det er et paradoks at vi produserer så mye hydrokarboner, mens vi kutter ned på karbohydratene.

Når det vitterlig burde være motsatt.

Brått legger jeg merke til at det sitter en person i stolen ved siden av meg. I speilet drar jeg kjensel på denne mannen. Jeg skvetter til.

Det er Helge Lund. Statoilsjefen. Han kikker skjevt på meg.

Lurer på hvor lenge han har sittet der, og om har hørt samtalen?

Timen min er over, jeg reiser meg opp av stolen og går bort for å hente skinnjakken min. På samme knagg henger det nå en kleshenger med 4-5 blå-skjorter. Det er tydeligvis Helge sine. Jeg begynner å lirke jakken min av knaggen -  mens jeg holder i kleshengeren med blå-skjortene.

Med ett mister jeg taket og skjortene faller ned på det våte, skitne gulvet. Jeg kikker over skuldrene, rasker sammen skjortene og henger dem opp igjen. Ingen så meg. Tenker at Helge sikkert har en stor, fin vaskemaskin hjemme.

Jeg betaler i kassen og går ut i novemermørket. Det er fredag, og jeg skal hjem å drikke vin.

Diskontroll

Tenk hva du vil
bare du tenker riktig
gjør hva du vil
bare du gjør det rette
friheten forvaltes
med mer kontroll
den største risiko 
er den absolutte sikkerhet
trusselen
er aldri der du venter den
tryggheten er størst
i isolasjon
med brev og besøksforbud
tillit var aldri en faktor
i bedriftsøkonomens modeller
ikke en hjemmel
i juristenes paragrafer
fort gjort å forveksle
valgfrihet med mangfold
blande hydrokarboner
og karbohydrater
synd å ofre seg selv
på den gode intensjonens alter

7 garanterte snarveier til "instant" kjendisstatus ( les: suksess)

Det er overflødig å fortelle at (herostratisk) kjendisstatus er det samme som suksess. Ludde gir deg derfor årets topp 7 kjappe snarveier til kjendisstatus:

1. Plasser en bombe i Regjeringskvartalet, og skyt 78 forsvarsløse ungdommer på en liten øy
2. Smugle 30kg kokain inn i et Sør-Amerikansk land, og sørg for å bli tatt. Røm deretter på en spektakulær måte med håndholdt kamera, og kjendisstatusen sikret. I alle fall ut året. 
3. Meld deg inn i et politisk parti  - gjerne FrP - og voldta en 15-åring, eventuelt en kollega.
4. Skriv en krimbok der du spekulerer med fantasifulle og grusomme beskrivelser av tenkelige og utenkelige bestialske gjerninger. Selg deretter boken til Holllowood for filmatisering
5. Bli en middelmådig fotballspiller. Legg deretter opp og start en tung diett bestående av sprit, kokain, bare avbrutt av sporadiske sex-orgier.
6. Begynn med kappgang (eller en annen OL-idrett) og injiser noen reale doser av EPO,  eller annet dop-snaks
7. Skriv et 6-binds verk om livet ditt, der du bruker 6000 sider på å utlevere  dine venner, familie og bekjente. Husk at ingen detalj er for liten for kikkeren...

Outsider: drep en kjendis. Hittil ikke utprøvd i praksis i Norge, men det er gode grunner til å tro at de skal funke.

[Merk at fenomenet HEROSTRATISK berømmelse ikke er noe nytt fenomen, men noe som ble unnfanget av gode gamle Herostratos, som tydelivis satte fyr på et tempel  i år 365 før Kristus. Tempelet var tilfeldigvis klassifisert som et av de sju underverker. Det som er pussig er at han faktisk skal ha oppgitt å ha utført (u)dåden for å bli kjent].


Lykke til...

Luddismer i utvalg II: Men størst av alt er tvilen

Tiden har endelig kommet. Tiden for publisering av Luddismer i utvalg II: "Men størst av alt er tvilen".

Samlingen består av de 30 beste Luddismene som er skrevet siden del I av samlingen -  kalt "Eksponeringstid" - ble lagt ut i fjor høst. Samtlige tekster fra begge samlingene har tidligere vært å lese hos Tvileren.

Jeg har tidligere beskrevet Luddismer som "kortere, sammenhengende  skriverier, preget av ingen eller liten tegnsetting. Setningene kan være lange - ofte består en Luddisme av kun en eneste lang setning - men for å skape rytme og trykk er hver linje av svært få ord."

Selv om tekstene kan ha innslag av surrealisme og selvmotsigelser, er det av og til et budskap i teksten. En Luddisme bør ikke forveksles med dikt, selv om de kan ha poetiske innslag.

Mer bakgrunn om Luddismer ligger her: http://tvileren.blogspot.com/2009/05/luddisme.html

Mennesket 2.0, revidert.

En fordel ved å begå bloggerier er at man kan endre eller omskrive tidligere skriverier så mye man vil. Ludde benytter seg sjelden av dette sleipe grepet, men av og til kan det faktisk være på sin plass å forbedre noe som kunne vært formulert på en bedre måte...

Derfor legger jeg ut en oppdatert (forbedret?) versjon av Mennesket 2.0, som inngår i det større prosjektet med lansering av samlingen "Luddismer i utvalg 2: men størst av alt er tvilen", som vil bli publisert i løpet av et par uker.

Mennesket 2.0..
Jeg er en av dem
som liker meg best alene
hvor jeg kan sosialisere i fred
skape en bedre
utgave av meg selv
skjermet bak skjermen
jeg er diktator
dere mine følgere
råder over virkemidlene
bestemmer hvilken
versjon av virkeligheten
som gjelder
prioriterer sosiale medier
framfor usosiale mennesker
foretrekker
konstruerte avatarer
foran krevende venner
hva er biologi
mot sosialt design
memer og grafiske gener
hver mann sin egen verden
trenger ikke lenger
analoge mennesker da

Tirsdag kveld i Nydalen

Anser du natt-orientering som en smal idrett? Betrakter du det å springe rundt med hodelykt og kart i svarte skævven på nattestid i novembertåke som kun for den meget spesielt interesserte?

Når du like gjerne kan sitte hjemme i soffaen - se på Fangene på Farmen - mens du spiser ostepop og drikker te med begge hender?

Da har du sannsynligvis helt rett.

 Men hva da med retro-nattorientering? Der alt det overnevnte er på plass, bare verre? I stedet for en god LED-lykt som lyser opp nærmes som en stadiomast, så må du ta til takke med en 4-ampere halogen-lampe eller en simpel 5 watts PETSL-hodelykt? Det vil si teknologi av god gamle årgang....

Velkommen til en mindre glamorøs tirsdag kveld i Nydalen; 8 nov. kl 18.30. Én løype, tre klasser: god gammaldags halogenlykt, reservelykt, og “rekruttklasse” med valgfri lykt for de litt mørkeredde.

Garantert kjendisfritt.
Prekæs...hvis du tør...

Men størst av alt er tvilen

Livet er et sidespor
på vei ingesteds hen
driver i en liten jolle
på forvirringens digitale hav
nytter ikke med kompass
hvis du ikke aner hvor du skal
hjelper lite med kart
hvis du ikke vet hvor du er
vis meg noe å tro på
et landmerke å navigere etter
når alt er informasjon       
er ingenting lenger
informativt
evner ikke å skille
tankemonstre
fra tankemønstre
alt er blitt så enkelt
bare mer komplisert
tvilen lever i troen
men ingen tro i tvilen
gjennomført tvil
et ekstensialistisk eksil
vårt minste felles multiplum
er mistro
sammen går vi opp
i en høyere ordens
dumskap
men størst av alt er tvilen

Halloween, schalloween: skrem en drittunge og knus et gresskar i kveld

I dag er det Allehelgensaften. På godt norsk bedre kjent som Halloween.

Dette er dagen da små og store barn fritt skal kunne dyrke det skumle, det mørke, det blodige. Horror og død. Med makabre masker og drakter kjøpt på det lokale Storsenteret.

Siden jeg ikke skal være med på festen selv, så har jeg lyst til å være festbrems i stedet. En kjedelig moralist av en festbrems: for tør jeg spørre om Halloweens suksess i Norge et ørlite tegn på at vi blitt mer opptatt av det groteske, bestialske, grusomme? Forteller det noe om samfunnets mentale tilstand i 2011?

For vi lever i fullt av paradokser, med en nærmest schizofren tilnærming til vold og groteskerier.

På den ene siden blir folk påført varige sjelesår av våpendesperadoer som skyter uskyldige ungdommer på Utøya, blir frastøtt av voldteksmenn i Oslo sentrum, og rister oppgitt på hodet over galningene som dreper for fote i Afganistan....

....mens de på den andre siden koser seg i sofaen med høyst bestialsk kriminalliteratur, følger med på krimserier på TV der det ene drapet overgår det andre i grusomhet, eller leier den nyeste norske skrekkfilmen om en eller annen desperat øksemorder som dreper jomfruer i ødemarken.

Det er spennende når det er "på liksom",  men blir det for virkelig er det ikke like gøy lenger...
Men bare send barna dine ut i mørket utkledd i skremselskostymer. Skrekk og gru, så koselig.

For min del har jeg planer om å holde meg hjemme i kveld. Men byr muligheten seg så skal jeg ikke la anledningen gå fram meg til å både knuse gressskar og skremme drittunger....

Skrekk og gru, så koselig...

"Det er ikke Tvilen, det er Tvileren som er problemet" (Nina Karin Monsen)

Ludde kan like folk som tenker annerledes.

Mennesker med politisk ukorrekte meninger og "friske" replikker. Derfor har jeg fram til nå ansett figurer som Nina Karin Monsen som morsomme og nødvendige i samfunnsdebatten. Denne Monsen er tidligere Fritt Ord vinner (2009), statsstipendiat, og har til tider kommet til orde med både gode og viktige yttringer. Blant annet har hun som tidligere feminist stilt betimelige spørsmålstegn ved dogmatiske sider av feminismen.

Men ganske nylig skiftet jeg mening. Hun er ikke morsom. Ikke det spor. Heller trist. Men muligens fortsatt nødvendig.

Første gang jeg begynte å tvile på hennes uttalelser var etter en merkelig opptreden på Thomas Seltzers Trygdekontoret. Her viste hun såpass mangel for respekt og nestekjærlighet overnfor de homofile -  at jeg - som streit, heterofil mann - følte meg ille berørt.

Så kom jeg over dette lille sitatet om Gud og Tvil fra statsstipendiat Monsen på nettsiden http://kristen-tro.origo.no/

Tvileren som problem : "Det er ikke tvilen, det er tvileren som er problemet. Tar noen ånden ut av seg selv, andre og virkeligheten, faller alt sammen. Selv tvilerne føler skam og skyld, registrerer synd og ondskap. De rammes av den også. Menneskets eksistensielle ensomhet er et faktum uansett om vedkommende tror på Gud eller ikke. Valgene er påtrengende, men tvileren mangler et godt kart og har ingen hjelper. De som ikke tror, tør ikke be. Men det er ikke mindre mystikk i menneskets liv, ikke mindre ensomhet, ikke mindre ondskap uten Gud, enn det er med Gud, det er bare mye mindre meningsfylt og ekstremt selvgodt og arrogant. Det naturlige onde vil blomstre"

Nina Karin Monsen

La oss oppsummere visdommen fra Statsstipendiaten: det er altså Tvileren selv som er problemet. Tvileren har ikke ånd, men kan likevel føle skam og skyld . Men desverre så er livet til Tvileren mindre meningsfylt og ekstremt selvgodt og arrogant. Faktisk vil det naturlige onde blomstre hos tvileren. Aj, aj, aj. Ikkje brrra.

Takk for den, statsstipendiat Monsen. Jeg skal ikke snakke så mye positivt om deg og dine "alternative" meninger etter dette ...

God hælj, tvilere.

Nekrolog over Fleksikortet

Det aller siste Fleksi-kortet er solgt. Dette øhh... fleksible papirkortet - som i mange år har gjort sin nytte for oss kollektivt reisende i Oslo by - er borte. For alltid.

Våre tanker går i dag til de pårørende.

I ettermiddag fikk jeg omsider tak i mitt første Flexus-kort. Flexus, Oslos og Ruters famøse elektroniske billetteringssytem, som endelig har erstattet det manuelle billettsystemet. Etter forgjeves å ha prøvd å få tak i det i en måneds tid, klarte pølsefingrene mine å få hanket inn kortet nede på 7-eleven på Oslo S.

Jeg orker ikke å rippe opp i Flexus-systemets tragi-komiske historikk. Til det er den for omstendelig. Utviklingen og innføringen av Flexus i Oslo har vært gransket opp og ned vegger, dekker av kilometer med avisspalter, og faktisk vært gjenstand for Masteroppgaver på universiteter. Wikipedia gir engrei oppsummering av den utrolige historien, farsen, som det egentlig  burde vært laget film om. Katastrofefilm...

Stikkord er årevis med utsettelser, systemer og automater som feiler før det er tatt i bruk, installasjon av hopetall med billettsperrer som fortsatt ikke er tatt i bruk, regnskap med bunnlinjer røde som trafikklys, og selvfølgelig den obligatoriske øvelsen bypolitisk skyggeboksing. Etc, osv, m.fl...  

Årsaken kort oppsummert: fryktelig dårlig prosjektering. Finito.

Men nå så som jeg har tatt kortet i bruk, og systemet fungerer, så er jeg i grunnen ganske positiv. Kortet funker bra, det er lett å registere og lett å fylle opp. Så har de også brukt 11 år på å få det på beina...

Da kan jeg muligens leve med at billettene er to kroner dyrere per billett (sammenlignet med Fleksikortet), at det kun kan benyttes av en person per reise (Fleksikortet hadde ingen begrensninger), og at selve kortet kan ikke kan kjøpes på vanlige stasjoner eller alle kiosker som før.

Så hva kan man si, annet enn at ”Fleksikortet er dødt, lenge leve Flexuskortet?”

Livscoachen [2012]

Stress deg slank
spis fett for å bli sunn
les bare hvert annet ord
så rekker du i alle fall
å gjøre deg halvferdig
spill poker med solbriller
så ser du hverfall kul ut
når du taper
vis at du er konstant pålogget
men lat alltid
som du er et annet sted
husk at ingenting er verdt å ta del i
hvis det ikke umiddelbart
underholder deg
vit at ingenting

er verdt å formidles

hvis det ikke kan sies
med en punchline
er du forrvirret
lat bare som ingenting
men husk å klage på alt
du ikke forstår
lær at svarte og røde tall
er din nye diktator
og at mellom 22. juli og 28. august
må du velge 15. januar
så slipper du forpliktelsen
ved å ta stilling

Politisk grønn tviler tar parti?

Det er bare å innrømme først som sist: tvileren har aldri engasjert seg politisk, eller vært noe i nærheten av å melde seg inn i et politisk parti.

Det kan være en rekke grunner til det. En grunn er muligens at å kjøpe pakker med ferdige meninger kanskje ikke passer seg så godt for en erklært tviler...

Det nærmeste jeg har vært politisk engasjement er muligens et passivt medlemskap i Amnesty International. Ellers må jeg innrømme å ha drukket opp til flere øl på Politkeren og Internasjonalen på Youngstorget.

Men det kvalifiserer neppe til betegnelsen "politisk broiler".

Men nå kan det skje altså. Tvileren har meldt seg inn i Miljøpartiet de Grønne. Etter endelig å ha innsett det selvsagte: at skal vi ha en framtid på denne jorden, så er det en forutsetning at vi har et miljø å leve i. Et helt greit miljø, der vi kan puste, spise og slappe av.

Torsdag 27. januar avholdes ekstraordinær generalforsamling for De grønne, så da er det altså gode muligheter for at Tvileren gjør politisk debut. Mest for å se hva dette handler om... eog om dette er noe jeg kan trives med.

Midtlivskrise, sier du? Hmm, kanskje det.... 

Så for vi se da, om grønningene består av:
A: en broket gjeng åpne, internasjonalt orienterte, kunnskapsrike mennesker av alle kjønn og fasonger, der grønt versus brunt miljø er viktigere enn den tradisjonelle rød-blå aksen i politkken....

...eller om de minner mer om ...

B: en sekt med nasjonalromantiske veganere mot EU, som tilbringer lørdagene på samtidsmuseer, søndagene i Jotunheimen, mens de resten av uken drikker økologisk kaffe og grønn te, mens de diskuterer hvordan tørken på Afrikas horn påvirker Kinas økende Co2-utslipp.

Eller noe midt i mellom...

Et Oslo i angstrus: litt om brannslukningsapparater og hysteriske overreaksjoner

Jeg har tidligere tvilt om det norsk folks manglende forståelse for risiko. Nå har jeg fått vann på mølla.

Sentralt i alt sikkerhets- og beredskapsarbeid står risikoforståelse. Å forstå risiko er en forutsetning for å kunne håndtere risiko, og for i det hele tatt være i stand til å styre et sammensatt samfunn.

Dagens evakuering av samlige elever ved Oslo-skolene på grunn av defekte brannslukkningsapparater er skremmende. Skremmende fordi det viser at sentrale beslutningstakere i Oslo kommune er totalt ut av stand til å forstå at risiko er et produkt av sannsynlighet og konsekvens for en hendelse. Og at ingen av disse - i dette tilfellet - var spesielt høye. Dermed er de også forhindret fra å ta riktig og viktige risikobaserte beslutninger.

I beste fall kan evakueringen kalles en overreaksjon. Det er fristende å kalle det hysteri, en beslutning tatt i ren og skjær angst. Det er Oslo etter 22 juli.

Faktaene er som følger: Det er solgt ca. 94.000 apparater med produksjonsfeil i Europa, hvorav ca. 8360 i Norge, ifølge DSB. 5 apparater har siden 2006 fått ventilen blåst ut på grunn av feilkonstruksjon. Ingen personer - zero - har blitt skadet. På 5 år.

Tar vi utgangspunkt i det totale antall apparater som er solgt i Europa vil sannsynligheten for at et apparat går i luften i løpet av 1 år være ca 1:18000 (94 000 / 5 år).

Statistisk sannsynlighet for at et apparat skal gå av den 13. oktober 2011 kan estimeres til 365d x 18000 = 1: 6,5 million per dag. Fordelt på eksponerte skoletimer (8) ender vi opp med en sannynlighet på 1:52 milloner per time. Et vanlig akseptkriterium for dødsulykker på norsk kontinentalsokkel (FAR-verdi) er 1:10 milloner per arbeidstime. Det vil si at det er vurdert som akseptabelt med 1 dødsfall per 52 millioner arbeidstime offshore.

Dette innebærer faktisk at sannsynligheten for at et apparat skal gå i luften i et klasserom vil være ca 5 ganger så lite sannsynlig som den akseptable risiko for en dødulykke på norsk sokkel (merk at jeg har forenklet regnestykket noe).

Med tanke på at INGEN hittil er blitt skadet av dette apparatet, så kan du gjette deg til risikoen for at et barn faktisk blir skadet som følge av defekten. Blir vel mye på samme nivå som å vinne i Lotto. Eurolotto....

Likevel valgte man å evakuere samtlige elever. Faktisk er det relevant å påstå at selve evakueringen var forbundet med større fare enn apparatene selv:

• Barna som ble evakuert kan bli påvirket av hysteriet og utvikle angst
• Foreldrene kan rammes av stress og angst
• Fravær fra arbeidsplasser for henting av barn koster samfunnet dyrt
• Sannsynlighet for trafikkulykker som følge av stressede foreldre øker
• Barn som går alene hjem eksponeres for risiko
• Vi rammes alle av ”ulv-ulv” syndromet, og vi forstår at vi ikke kan stole på at  våre beslutningstakere forstår eller mestrer samfunnsrisiko

Neste gang: sannsynligheten for at akkurat DU får en takstein i hodet....

St. Maries gate

Langs Glommas østre bredd
der isen aldri legger seg
der tømmeret engang fløt
med strømmene i fra nord
der står jeg nok engang
hører elvas sang
om ting som engang var
om ting det aldri ble noe av

veien er ikke lang
fra broa og ned i mudderet
jeg skriver ord i sand
jeg tegner ansikter i vann
drømmen som en gang var
så sterk og klar
har nå fordampet
med dråpene fra Sarpefossens fall

Pipa rev de ned
men fabrikkene står igjen
nå selger de det som skal bli
mens det som var står igjen
oppi St. Maries gate
der vi kjøpet plater
er det meste lagt ned
så alt er vel egentlig som det var

Bridge over Troubled Water...

Ingenting er som en tur til Bjørnsjøhelvete i Nordmarka på en kald og klar oktoberdag...

En gang i tiden ble det bedrevet fløting av tømmer fra Bjørnsjøen til Skjærsjøen og videre nedover elven til Maridalsvannet. Det sies at navnet Bjørnsjøhelvete stammer fra at tømmeret floket seg nettopp her...

Og jeg kan godt forstå at det var et helvete å løse opp tømmerflokene i strykene her -  det er knapt mulig å komme ned til elva i dette området...

 Huggormene er ganske daffe om dagen...

Hyggelig svar fra et mindre hyggelig finanselskap...

Jeg har i lengre tid blitt plaget med en rekke "gode lånetilbud" fra et Stockholmsbasert selskap som kaller seg fikk Nordax Finans.

Jeg vil nesten si at "tilbudene" er som forsøk på tyveri å regne, siden de ønsker å gi meg 100 000 kroner, mot at jeg betaler dem tilbake 250 000 kroner. Over en periode på 12 år.

For å få slutt på dette uvesenet sendte jeg en e-post tilbake. For likesom å understreket poenget, var brevet skrevet ï overmåte besk tone. Jeg truet sågar med politianmeldelse for svindel og bedrag...

Umiddelbart fikk jeg et høflig skriv tilbake, der de faktisk ikke ser seg i stand til å stoppe disse "tilbudene", siden jeg ikke sendte dem nok informasjon om meg selv.  Det holdt altså ikke med fullt navn. Nei, de må så klart ha fullstendig adresse.

Men min fulle adresse har de jo allerede, siden de bomber meg med adresserte brev. Spørsmålet er vel heller hvordan de i helvete fikk tak i adressen min i første omgang... 

Her er svaret:

Hei, takk for din mail.


Det er notert hos oss at du ikke ønsker å bli tilsendt mer direkte adressert reklame.
For å få slettet deg må vi få ditt fullstendige navn og adresse.

Vi vil gjøre deg oppmerksom på at det kan ta opp til åtte uker før man er helt slettet.

Om du mottar reklamebrev fra oss i posten etter strykning kommer det av at vi ved samme tilfelle produserer flere kampanjer ut fra samme adresseliste.

Vår adressekilde er Iper Direkte AS, om man ikke ønsker direkte adressert reklame så kan man kontakte de på tlf 21-420243.

Man kan også sperre seg imot direkte adressert markedsføring ved å ta direkte kontakt med Brønøysundregistrene på tlf 75-007500.

Ha en fortsatt fin dag.


Med vennlig hilsen
xxx xxx


Hundeservice Nordax


Box 23124
104 35 STOCKHOLM
info@nordaxfinans.no
http://www.nordaxfinans.no/
Forretningskontor: Stockholm

Utdrag fra brev til Nordax Finans

Utdrag fra brev oversendt Nordax Finans, 5. oktober 2011:

Kjære Nordax Finans

Jeg har mottatt en rekke brev fra dere med ”målrettede tilbud” om ”gode lånemuligheter”.

I den forbindelse har jeg et par spørsmål til dere: sender dere disse ”målrettede” brevene til meg fordi dere tror jeg er en stor idiot?

Eller håper dere bare på at jeg er en desperat, blakk shop-o-holiker, med akutt pengebehov og zero impulskontroll?

Det dere anser som ”gode” tilbud vil jeg beskrive som tildels frekke, skandaløse forslag, blottet for rasjonalitet, egnet til å ruinere økonomien til selv inngrodde Sunnmøringer.

Forsøk i det minste å være ærlige (selv om dere ikke lærer det på BI): vil dere virkelig betegne et lån med 15,9% nominell rente som et ”godt tilbud”?

Jeg skal hjelpe dere: hvis jeg gjør som dere foreslår, dvs. tar opp et lån på 100 000kr, med rente på 15,9%, og nedbetalingstid på 12 år, vil jeg ende opp med å betale dere nærmere 235 000 kroner?

Dere vil altså gi meg 100 000kr i hånda i dag, mens jeg gir dere tilbake 235 000 over tid. I tillegg til at dere kan plage meg hver måned i 12 år?

Takk for tilbudet, men nei takk. Luringene.

Jeg ser gjerne at dere slutte å sende meg disse ærekrenkende ”tilbudene”, før jeg anmelder dere til politiet for svindel og bedrag

Med vennlig hilsen

Ludde T, bedreviter

Ned for å snu, eller ned for å bli? That's the question...

Så var morroa slutt for denne gang. Særpingene rykker ned til Adecco. Forhåpentligvis er nedrykket bare midlertidig...

For det som tidlig i sesongen lovet så bra -  spillemessig så vel som resultatmessig -  ser i dag bare trist ut. Manglende selvtillit. Manglende mål. Uorganisert forsvar.  Ikke så overraskende da at at konsekvensen er alt for få poeng...

Særpingene har faktisk ikke vært i nærheten å vinne en kamp siden i mai...

For vi har blitt rammet av samtlige problemer som et nyopprykket lag kan bli rammet av. Det startet med skader på sentrale spillere. Med en tynn stall klarte man ikke å erstatte disse. Målskårer og tilrettelegger Hoås, og motorene Røn og Jusufi, selve stammen i fjorårets opprykkslag har vært langtidsskadet. Spissreserve Roberts ute med skade. Dødballsspesialisten Matland solgt i sommer.

Konsekvensen er samhandling og spillemønster har gått mer eller mindre oppløsning. Alternative strategier har vært totalt fraværende fra trenerhold. Kombinert med manglende effektivitet på topp (les: spisser som ikke har nivået inne), og et spill preget av høy risikovilje og tabber i forsvar (les: forsvaret er lekk), så er resultatet gitt: tap, tap, og atter tap.

Nye spillere har kommet til, men har ikke tilført laget noe videre. Et blikk på lagoppstillingen før de siste kampene har fortalt meg at vi i utgangspunktet ikke har sjans... trist, skuffende. Men uventet? 

For det gikk vel som vi i bunn og grunn fryktet: laget var ikke helt modent for opprykk.

Men selv om det smerter inderlig, så gråter vi ikke. For etter nærmere 40 år i limbo, så er vi tilbake på fotballkartet. Spiller klubben kortene sine riktig framover, så kan vi forhåpentligvis se fram til å bli i toppen i mange år framover.

I toppen, der vi hører hjemme.

For bak førstelaget ser det positivt ut. Økonomien er stabil. Andrelaget rykker opp i 3. divisjon. Juniorlaget gjør det bra, og har fostret en rekke talenter. Og det viktigste av alt: med et godt A-lag har vi nå en unik mulighet til å holde på lokale talenter. Ikke som før, da vi mistet dem til et FFK eller MFK. I tillegg har Sarp 08 nå et damelag som ligger i øvre halvdel av førstedivisjon.

Tvileren får i høst muligheten til å trøste seg med Spartanerens kamp på isen, der en gjentakelse av fjorårets Norgesmesterskap må være målet. Og hvor Fredrikstads representanter Stjernen ikke engang er som en målestokk å regne.

Framtiden kan være lys...

Hjerneslagg

T-baneblikket
er forseglet
av rutinetanker
beskyttet mot inntrykk
sikret mot
utenomopplevelser
orker ikke kjenne på
fornemmelser av følelser
jeg aldri har hatt
gidder ikke sløse bort
drømmene mine
på uoppnåeligheter
eller kreftene
på muligheter
uten at resultatet
er gitt på forhånd
tenker vel at melankolien
er er en nær venn
at hvis du ikke kan ta livet
av kjæledyrene dine
kan du aldri lære deg
å elske igjen
tingene du hører oftest
er mest sannsynlig gale
for dine drømmer er mine løgner
og begge deler er feil

Ludde tviler om skeptikerne: Usunn skepsis vs. ydmyk tvil

Jeg begynner å bli lei av alle støyende "skeptikere"  - som med mer eller mindre grumsete motiver - herjer rundt i digitale medier, seminarer og universiteter. Det være seg klima- og miljøskeptikere, Europa-skeptikere, selverklærte realister og økonomifundamentalister med endringsangst og Dagens Næringsliv som hovedkilde til informasjon.

Det er en utbredt misforståelse at tvil og skepsis er det samme. La meg derfor prøve å overbevise deg en gang for alle om at tvil og skepsis bør betraktes som forskjellige fenomener, det vil si ulike måter å forholde seg kritisk til verden på.

Tvilen som metode går hovedsaklig ut på å forholde seg kritisk, men ydmykt relekterende til omgivelsene. Typiske synonymer til tvil omfatter blant annet begrep som å avveie, filosofere, fundere, gruble, grunne, ressonere, tenke og vurdere.

En tviler vil aldri ha et program med forsøk på å ”avsløre” noen som kan mistenkes å ha andre perspektiver på verden. Tvilerene tenker, reflekterer og stiller spørmål.

Tvileren vil derfor også forholde seg kritisk til skeptikerene. Dette  har jeg tidligere berørt ovefladisk her:  http://tvileren.blogspot.com/2010/09/til-tvilens-fremme.html

Historisk sett er skeptisismen en gammel filosofisk, erkjennelsesteoretisk retning. Men der denne retningen opprinnelig var basert på et ha et åpent sinn for å oppnå ny kunnskap, er dagens skeptikere arrogante, retthaverske og rettroende. De har forlatt den sunne skepsisen, og tatt en form som kan minne om det de engang ønsket å kritiserte: den ideologisk funderte tenkningen.

De moderne skeptikere har nærmest et program der man ønsker å avsløre alt som ikke er vitenskaplig fundert og dokumentert. Og da skal det ikke være en hvilken som helst vitenskap, men hardcore naturvitenskap. Aller helst representert av fysikk, matematikk og kjemi. Muligens også biologien. Altså beinhard realisme.

Samfunnvitenskap og Humanistiske fag er humbug og hjernvask. Skeptisk! Dette kan du lese mer om her hos vitenskapsskeptikerne: http://www.kritiskmasse.no/

Sunn skespsis kan på sitt beste fungere som metode for granskning av konspirasjonsteori, religion, okkultisme, mytemakeri, new age og annet forvirret tankespinn. Men skepsisen baserer seg også på at det finnes en ”sannhet” der ute. En sannhet som kan observeres, måles, veies gjennom den naturvitenskaplige metode. Og gjennom denne steile troen på sannheten ender de selv opp som dogmatiske.

Ikke det at jeg har problemer med vitenskap. Men sannheten er for viktig og omskiftelig til å spikres en gang for alle.

Skeptikere blir derfor ofte et negativt speilbilde av de kreftene de ønskere å kritisere, avsløre. Skepsisen utvikler seg fort til å bli arroganse. Hvor det viktige er at VI vet best. De andre er mystikere, dogmatikere, eller rett å slett bare dumme.

La meg gi et eksempel: skeptikeren vil alltid benekte eksistensen av en Gud, fordi dette ikke kan etterprøves. Observeres. Måles. Tvileren på sin side vil forholde seg ydmykt til begge leirene. Man kan ikke bevise Guds eksistens, men heller ikke motbevise dette. Det er selve absoluttismen som tvileren forholder seg kritisk til.

Vitenskaplig basert absoluttisme kan også være farlig. Som tro på at det finnes bare atomer og tomt rom. Og at resten i beste fall er synsing. I verste fall jug og fanteri.

Blant skeptikerne er mangelen på ydmykhet påfallende fraværende. De klarer ikke selv å se at de har en dogmatisk tilnærming til verden. Nettopp slik kapitalister og konservative i alle år har kritisert kommunistisk og sosialistisk ideologi, mens de selv ikke ser at det i disse dager er dogmene i deres eget hode som plager verden som Guds landeplager.

 jennom skepsis påberoper de seg å være i besittelse av sannheten selv. Og sannhet er jo ingen ideologi.  Hørt det før, sier du?

 I verste fall ender skeptikerne opp som et vrangbilde av det skeptisismen opprinnelig dreide seg om: der man kritiserer andre ssynspunkter basert på sine egne motiver og fordommer, og kaller det for skepsis eller realisme. Slik som klimaskeptikerne, som med ulike motiver prøver å bekjempe alle bevis for klimendringer.

Hva er egentlig motivasjonen til klimaskeptikerne? Hvor ble det av et åpent sinn? Sannsynligvis har de ikke personelige ressurser til å ta et oppgjør med seg selv, til å legge om livsstilen for klimaets beste.

For Norge er blitt et la-det-skure og gå samfunn, der folk er "sketiske" til alle forsøk på endringer som kan ha konsekvenser på deres enkle og behagelige måte å leve på. De ønsker bare å fortsette å leve i boblen sin, og alt som forstyrrer dette bildet avskrives som synsing.

En en vakker dag sprekker boblen. Skeptisk eller ikke.

For mere tvilerier i samme gate, les også om Tvil vs. Konspirasjon : http://tvileren.blogspot.com/search?q=skepsis

Sagt om tvil og tro og religion og sånn...

"Et fundamentalt problem med samtiden er at de dumme er så forbanna sikre på sannheten, mens de intelligente er så fulle av tvil..."

"De sier at tro kan flytte fjell. Det har jeg aldri sett noe av, men skyskrapere kan de visst klare".

"Det finnes kun atomer og tomt rom. Alt annet er synsing".

"En manns hardt arbeid utretter mer enn bønner fra milloner"  

"Ateisme er en religion hvis det å ikke samle på frimerker er en hobby".

"Hvis vi ikke kan stole på bibelens skapelsesberetning, hvordan kan vi stole på dens prediksjoner?"

"Ateisme er en religion som "Av" er en TV-kanal".

"Hva er det mest positive med ateisme? It's a non-prophet organization".

"Hvis bibelen er guds ord, lagres den da under G i biblokteket?"

"Hvis du ikke har gitt opp å vente etter 2000 år, så er du enten dum eller død".

 "Hender som hjelper eller lepper som ber? Jeg bare spør".

"Tvilen vil alltid ligge nærmere sannheten enn blind tro"

"Religiøse er de som ønsker å finne sannheten, men som er for late til å studere vitenskap"

"Forskjellen mellom ateister og troende er egentlig veldig liten. Der ateisten benekter eksistensen av alle guder, benekter den troende eksistensen av alle guder, bortsett fra en".

"En god sannhet varer kort tid. Tvilen er evig".

"Filosofi er spørsmål som aldri kan besvares. Religion er svarene som det ikke kan stilles spørsmål ved"¨.

"Jeg er ikke en ateist. For hvordan kan jeg ikke tro på noe som ikke finnes".


Tvilen er et tung kors å bære

Gammelt på nytt - norsk satire etter 22. juli

Så satt de der igjen da. Nærum, Skåber. Og glatte-Jon. Sammen med et par triste journalist-politikere. Manus-spøkende som vanlig, om valg, røykende apekatter og Berlusconi.

Men denne gangen var alt annerledes. Ufriskt. Tomt.

Dempet. Kjedelig.

For en tung, regnfull, sky lå over programmet. Et tabu, som heter A.B. Bleivik. Mega-terroristen. 

For du kan spøke med alt. Lidelse og tragedier. Sultende afrikanere, tsunamier, krig, flom og atomkatastrofer. Men ikke det som er så alt for nært. Så alt for vondt og nærme. For det finnes en ting i samtidens Norge som man ikke kan lage humor av. Men som likevel fyller opp hele rommet og hodene til menneskene. Mennesker som kompenserer med å snakke. Å snakke og snakke. Med åpne munner. Bare ord kommer ut. Kjedelige, uforløste ord.

Hæ hæ, lissom.

For dette er ikke tiden for satire. Tydeligvis. Det alle tenker på blir aldri nevnt med ett eneste ord. Selv om hendelsen ligger som en mental tåke over TV-studioet, så tungt at all forsøk på "funny jokes" og ablegøyer bare blir pinlig. Kjedelig. Trist.

For et tabu siger inn over de tusen hjem.

Et satireprogram som Nytt på Nytt kan ikke legge bånd på seg. Da svinner det hen og dør. Blir stein dødt. Som terroristen og hans ofre. Muligens var det avtalt spill. Eller så la de bånd på seg selv. Spiller ingen rolle.

Det forløsende, overraskende, umiddelbare, er borte. Den raljerende tunge er lagt i bånd. Tenke først, prate etterpå. Selvpåført munnkurv er verre enn sensur. For tvungen komikk har aldri vært gøy.


Det synd, fordi, tru det eller ei, vi har et faktisk  behov for et katarsis, som Aristoteles engang lærte oss.

Skal dette være Norge etter 22. juli?  Tom satire. Saklige komikere. Kontrollert synsere. Begrenset ytringsfrihet?. For man kan ikke tulle med det tragiske, kan vi vel?

I alle fall ikke enda...

Tvillingparadokset

Jeg var for sen
allerede ut fra startblokkene
hørte ikke engang
startpistolen
stod igjen på rullebanen
med melksyre i lårene
kofferten i halsen
gråten i hånden
mens jeg grunnet over
flykroppens uutholdelige letthet
menneskekroppen ugjenkallelige forgjengelighet
glemte alt jeg ikke har lært
om kinematikk
og teoretisk fysikk
det hjelper ikke
med gode kunnskaper i botanikk
når tyngdekraften tar tak
når blomsterengene
er dekket med brennesle
og mosebunnen overstrødd
med fluesopp
jeg snudde på hælen
og gikk hjem

Det er så mye, alt sammen

Det er så mye, alt sammen
så mye, så tungt å bære
likevel får alt plass
i en liten kasse,
i et lite hode
har du hørt
at det produseres mer informasjon
i løpet av en dag
enn i hele verdenshistorien
tilsammen?
likevel blir det aldri fullt
kanskje bare tommere
har du hørt at all data som finnes
får plass i en stor computer?
At om leser hver dag i 80 år
kan du likevel aldri bruke
mer enn noen prosent av hjernen?
av og til kjennes det
som verden er eksponentiell
alt går raskere, bare saktere
alt blir mer, bare mindre
i n’te potens
for det er så mye, alt sammen
og snart er det kveld

STEM STANG UT

Fabian Stang virker som en jovial og hyggelig kar. Sikkert ganske stødig politisk, og med et godt hjerte for Oslo. Men godslige smil og konservatisme skaper alene ingen forbedringer.

Det er på tide å få kastet Mr. Stang ut av ordførerstolen i hovedstaden.

Ville du kjøpt bruktbil av denne mannen?



I Oslo koker mye av kommunvalget ned til en polarisert debatt om privatisering; hvorvidt man er for eller mot å sette kommunale tjenester ut til private hender. Egentlig slik det bare er dømt til å bli når Høyre og FrP styrer sakene. Med utgangspunkt i konservativ ideologi og økonomisk determinisme.

Der byen skal tilpasses mer til bilen enn til menneskets behov, som fotgjenger eller syklist.

Men kommunepolitikken i Oslo er ikke grei å forstå seg på. Oslo er både by, kommune og fylke. Det er byråd, og det er bystyre. Og en stemme til Venstre eller KrF er en stemme på Stang, sies det.

Øhhhmm? 

Jo - har jeg lest - fordi byrådet utgår fra flertallet i bystyret. Siden Venstre og KrF støtter H og FrP i bystyret, så kan byrådet bestå av FrP og Høyre. Akkurat.

Så for å styrte denne mørkeblå alliansen, må man stemme "none of the above". Altså et av partiene på venstresiden. Men hva om man ikke er spesielt sosialistisk anlagt, og hverken har sterke følelser for Arbeiderpartiet, SV eller Rødt: hva da?

De Grønne, sier du? Feministiske vegetarianere med usunne tilbøyeligheter til alternativ medisin og "new age"?

Tja, hvorfor ikke. Protestvalg kan jeg kanskje få meg til å like. Det er mye god tvil i trass.

For det vi virkelig trenger i Oslo nå er absolutt ikke ENDA MER "la-det-skure-og-gå" politikk og blind markedsfundamentalisme. Det er på tide å skape en grønnere hovedstad:

• Oslo trenger MINDRE biltrafikk, av både sikkerhetsmessige og miljømessige grunner. Sperr av Oslo Sentrum for all biltrafikk (med unntak av vare- og kollektivtransport)
• Oslo er et u-land for syklister. Vi trenger flere sykkelveier og felter regulert for sykkeltrafikk.
• Oslo trenger flere svømmehaller og ishaller
• Oslo må spre kunst- og kulturinstitusjoner ut over byen, og ikke legge alt til Bjørvika. Vi må ha en levende bydeler, ikke legge andre deler av byen kulturelt døde
• Oslo må tenke helhetlig byplanlegging og miljø, framfor å tilrettelegge kun for isolerte private næringsinteresser. (ref. p "Barcode", muren mot fjorden).
•  Bjørvika må ikke ende opp som Aker Brygge 2.  Et forretningsområde med et tvilsomt prisnivå, gjenomsyret av børsmeglere, BI-studenter og Bergensere på Oslotur.  

Tvileren stemmer derfor denne gangen mest MOT Fabian og bilvennligheten. Men også littegranne FOR en mer menneskevennlig og sunnere by....

NM i sprekk

Det skulle ikke bli Luddes NM dette.

Langdistansen krevde - som ventet -  sin mann. 13,7km. Våt myr, tett bush, høy lyng og store åser. Ingen hvile, krevende langstrekk og poster i diffuse grønnområder.

Etter å ha bommet stygt på 1 og 3 post var det vel heller aldri snakk om at dette kunne gå bra. Jeg kom aldri skikkelig inn på kartet tidlig i løpet, og var ikke i stand til å vurdere avstander i de diffuse områdene tidlig i løpet.

Etterhvert viste det seg at kroppen ikke fungerte, og at det var bare en løsning på lidelsen: Å stå av. Bryte. Resignere. Gi seg.

Akk ja. En av de dagene. Når ingenting fungerer.

Men om jeg bommet på formen, kan jeg kanskje trøste meg med at formtoppen sannsynligvis kommer neste helg. Bare synd jeg ikke vil ha noe å bruke formen på...

Siste tvil før NM

Det har vært lite aktivitet her hos Tvileren den siste tiden.

Det skyldes vel i hovedsak at Ludde har vært mest opptatt med forbredelsene til langdistansen i NM i Orientering, som arrangeres på Romeriksåsen førstkommende torsdag (8. Sept). Litt betydning kan vel også tilskrives det faktum at Ludde byttet jobb etter sommeren. Men det blir mer som en bagatell å regne.

Men jeg lover å komme sterkere tilbake, med mye usaklige tvilerier om perifiere ting du ikke visste at du brydde deg om...

Hva så med status før NM? Det regner, regner og regner. Myrene blir tjern. Skogenbunnen blir myr. Stiene blir bekker, og bekkene blir elver... Så tungt blir det, om noen tvilte på det. Ludde er tålig i rute. Siste hardøkt ble kjørt lørdag. 97 minutter orientering i tøft trerreng. Gamle kart er saumfart. Naboterrenget er testet ut. Nå gjenstår kun noen lette økter dagene fram til torsdag.

Det lå en stund an til at Ludde ville få en ny sterk konkurrent i NM, siden Henrik Elvestad fra Golden Gold meldte sin interesse. Men nå viser det seg at han stiller i klassen for yngre junior i stedet.  I Jenteklassen, selvfølgelig.

Selv der skal han slite for ikke å bli sistemann... eh, rettelse, siste jente skal det være....

Fra blåmandag til helblå sesong?

Det er tunge dager for oss blå. Blytunge dager. Særp -08 har glemt hvor målet står, og virker helt ute av stand til å få den lille ballen inn mellom de to vertikale stengene.

Muligens har Særpingene utviklet et snev av den lite kjente sykdommen Fotball-Alzheimer. Lett omskrevet betyr vel det nærmest som om gutta ikke lenger husker hvordan det er å ta poeng. Etter en suveren start på sesongen, styrer Roar Johansen den blå skuta stødig mot nedrykk...

Når det gjelder Ipswich så er det derimot en annen fortelling. Men desverre samme historie. De gikk forrige helg på en smell av de sjeldne: 1-7 mot Peterborough. Peterborough? Med forsvarspill på nivå med norsk 3-divsjon og totalt kollaps over hele linjen er det kanskje ikke annet å regne. Blir årets mål for traktorgutta bare å unngå nedrykk?

Men Tvileren melder seg ikke ut av Towns supporterklubb av den grunn. I stedet bestilles det herved tur til England istedet. Portman Road, here we come.

Vi tåler det. For vi er ikke godt vant, vi blå.

Særpingene møter Start i Kristiansand på søndag. Kampen er vel nærmest som en "rykk-ned-eller-klamre-deg-til-håpet-kamp" å regne. Sentrale spillere som Røn og Jusufi er ute med skade. Det er spisskrise med Roberts ute, og Hoås og Wiig begge er halvskadet og rustne. I førsteomgangen mot Enga var det tendenser, men uten mål blir det sjelden poeng. Arrghalainen...

I psykologien opereres det med et begrep kalt "lært hjelpesløshet". Skal Særpingene først få en diagnose, så er muligens dette begrepet passende. For etter at de i en periode opplevde litt uflaks, kombinert med skader og slitne spillere, så er laget nå inne i en nedadgående spiral av manglende tro på egne ferdigheter, dårlig selvtillit og passivitet.

Det som i starten av sesongen var en styrke - ro, passningssikkerhet og framdrift -er nå blitt en svakhet. Laget er stilletående, preget av feil og usikkerhet. Hvis Roar ikke klarer å gjøre noe på det mentale planet, så kan dette minne sterkt om et nedtrykkslag. Hvis da ikke Hoås plutselig skulle komme i form...

For vi har fortsatt tro...

Ludde fortviler - NM-formen i fare

"You do not rise to the occasion in top level orienteering. You sink to the level of training".

NM nærmer seg med syvmilsstøvler. Myrene ligger der og venter, våte og tunge. Klare til å suge kreftene ut av overivrige løpere.

For det er er under tre uker til Norgesmesterskapet i Orientering, klassisk distanse. 14 kilometer i luftlinje. Plusser du til ca 30% i reell løpslengde, samt 6-800 meter stigning, så nærmer du deg. Ikke bry deg om at du må løpe mesteparten av distansen i myrterreng, lyng og steinur.

NM Klassisk. En historisk øvelse, med tradisjoner tilbake til mellomkrigstiden. For distansen - som nå omtales som langdistanse, har stipulert vinnertid på over 90 minutter, og er derfor ikke egnet for gubber eller hobbyløpere. Her skilles absolutt kremen fra fløten.

En mann mye visere enn Tvileren sa engang noe sånn som at "...you do not rise to the occasion in orienteering. You sink to the level of training..."

Kartene går snart i trykken. Både arrangører og løpere begynner å kjenne på sommerfuglene i magen.  Uker, måneder, år av forbredelser skal snart få sin prøve....

Men Ludde er ikke i rute. Noe er galt. Toget er ikke sporet av. Det står fortsatt på perrongen. Før sommeren var målet helt klart en plass blant de 30 beste. Formen i dag dermot, er ikke i henhold til denne ambisjonen.

Jeg antar at en tid rundt 110 minutter - altså 1 time og 50 minutter med slit, kjemping, topp konsentrasjon og mentale prøvelser  - sannsynligvis vil være godt nok til å klare en topp 30 plassering. Men det er sterk tvil om Ludde er der i dag.

Så hva er galt? Kan det skyldes tynt treningsgrunnlag i sommer, med pottis, rødvin og lange sommernetter? Kan det skyldes for mye Single Malt Whiskey i det Skotske høylendet i sommerferien. Eller er årsaken egentlig for mye øl og morro på Øyafestivalen?

Det vites ikke, men sannsynligvis er - mot alle odds -  mangel på trening ikke den direkte årsaken denne gangen. Dermed er håpet fortsatt til stede. Så hvordan komme i form på tre uker?

• Satse på hvile, og at dette skaper overskudd og form?
• Eller rett å slett gamble på å trene seg i form?

Forslag mottas med takk. For jeg har bare tre uker på meg. For å tilegne meg "the right level of training". For det er bare topp 30 som gjelder.

To be continued...

Underforstått

Snakk til meg
på et språk
jeg ikke forstår
sa hun
så kanskje jeg
misforstår deg bedre
jeg svarte
at totalt fravær
av kommunikasjon
kan tross alt være å foretrekke
framfor dårlig stemning

Avlysninger av kultur- og idrettsarrangementer? Frykten skal ikke styre, da vinner hatet

Det har vært mye snakk om avlysninger av kultur- og sportsarrangementer som følge av de uforståelige hatske angrepene i Oslo og på Utøya denne helgen.

Fotballserien er stoppet. Musikkfestilvaler er avlyst.

Men Norway Cup opplyser nå at de vil arrangere arrangementet som planlagt, med start 30. juli. Heldigvis.

For vi må ikke gi etter for terror, hat og frykt. Samfunnet trenger ikke avlysninger, men positive arrangementer. Musikkfestivaler. Idrett. Aktivitet.

Hushovd, Boasson Hagen, og ikke minst Dalen Oen framstår som gode eksempler i så måte. Konkurrer for landet ditt. Gråt på seierspallen.

For frykten skal ikke styre, da vinner hatet...

Frykt vil hatgrupper prøve å benytte seg av. I følge Amerikanske medier har en rekke høyre-vridde nettsteder yttrykk støtte til denne syke nordmannen: Free Republic, Hot Air, og Red States. I tillegg har høyre-ekstremist og radiovert Michael Savage publisert Breiviks manifest på nettisiden deres, og oppfordret til flere terrorangrep i Europa. Tydligvis mye flotte folk i denne verden!

Vi må ikke gi etter for hatet. Vi må ikke gi etter for frykten. Alle arrangementer må gå som planlagt!

BETENNELSEN

Ikke tid eller lyst til å ta banen ned for å kjøpe nye joggesko knyter heller på meg de gamle utslitte selv om betennelsen under foten vil verke på stiene inn mot Lille Åklungen betennelsen som aldri gir seg men isteden uten forvarsel blusser opp igjen som for å minne meg på noe som jeg ikke vil huske som en oppgave jeg ikke vil ta i noe med dårlig samvittighet eller redsel for å mislykkes som gjør at jeg halter på vei til t-banen morgenen etter når tiden er knapp og jeg må rekke nettopp denne banen men istedet prøver jeg å pumpe opp bakdekket på sykkelen jeg har brukt så lite som jeg kjøpte i fjor for over fjorten tusen men det ser ikke ut som om det kommer luft inn i dekket selv om jeg pumper til jeg blir svett og skitten på hendene slik at jeg triller sykkelen ned til sportsforetningen for å kjøpe en ny pumpe men klokken er over seks og butikken er faen meg stengt på bensinstasjonen har de ikke noen jævla pumpe slik at jeg igjen triller sykkelen på felgen oppover Sognsveien og låser inn sykkelen inn boden og stjeler enda en gang to piller mot menstruasjonssmerter som i følge pakken skulle virke betennelsesdempende men som isteden gjør meg kvalm vurderer å bli hjemme for å la tiden gå tenke meg bort fra det som gnager som bremser som er slitt helt inn til jernet og tenker meg videre inn i materien som kanskje ennå ikke er infisert av gamle tankemønstre setter meg ned og venter på neste dag for å sitte på jobb og vente på at det blir kveld slik at jeg kan gå hjem å jogge en tur for å slippe å kjøpe ny høstjakke som jeg trenger sammen med joggeskoene som kanskje kan hjelpe meg å bli kvitt betennelsen dessuten begynner det å bli kaldt ute så jeg bestemmer meg for å knyte på meg de gamle utslitte joggeskoene løper stiene inn mot Lille Åklungen kjenner betennelsen verke under foten ikke fullt så ille som jeg kanskje hadde trodd kanskje skaden begynner kanskje å bli bedre men det tenker jeg hver gang jeg løper her på stier fulle av steiner og lange røtter fra de tunge grantrærne som jeg springer under og plutselig tar jeg en ny sti opp mot Lynhytta istedenfor å følge det vante tråkket opp mot Ullevålseter og jeg befinner meg brått på en lysning idet sola kommer fram på septemberhimmelen og mens tåken fortsatt henger tung over Åklungen så er jeg ute av mønsteret av spagetti og tomatsaus og dårlig samvittighet men vil ned å kjøpe nye joggesko og se etter nye oppskrifter i den italienske kokeboken og ringe Thomas og Martin og Øyvind for kanskje å spille fotball i Frognerparken i morgen og kanskje gå på teater på kvelden og helt sikkert ta en telefon for å avtale et møte på jobben i morgen tenker jeg og springer fortere oppover de lange, bratte bakkene mot Frønsvolltråkka og utover mot Vettakollen hvor jeg ser utover fjorden som glitrer i sol med seilbåter og sentrum langt der nede med masse mennesker som tenker sine tanker og som sikkert er hyggelige hvis jeg hadde blitt kjent med dem og nedover barfjellet lar jeg bare beina rulle på og jeg ser fram til å komme hjem og kanskje tøye litt ut før jeg ringer Thomas for kanskje å ta en øl allerede i kveld og så kjenner jeg vinden i ansiktet - høstvinden fylt med regn og plutselig forvinner sola bak en mørkeblå sky som blir helt grå idet noen små regndråper treffer pannen min hele himmelen faller i hodet på meg i det jeg igjen kommer inn under de tunge grantrærne som fortsatt holder på regndråpene fra det forrige regnskyllet mens jeg merker at farten øker på stien med de våte steinene og røttene kjenner jeg betennelsen under beinet verke og jeg må redusere farten ønsker bare å komme meg i hus på de utgåtte joggeskoene mine som gjør at betennelsen verker under foten og jeg allerede er våt inn til skinnet og må løpe lenge på hard asfalt før jeg får låst meg inn vrengt av meg klærne i en haug på badet får varmen igjen i dusjen og koker opp spagettivann og drikker en halvliter cola ser at beinet er hovent og helt sikkert vil verke når det har stivnet at jeg vil halte på vei til t-banen i morgen når tiden er knapp og jeg må rekke nettopp denne banen

(skrevet sommeren 2004)

Glamoruhell

For å skjule
sjelens arr
kler hun seg naken
i beste sendetid
for å kvitte seg med
kompleksene
forteller hun alle
hvem hun egentlig er
knuller i HD
for å døyve smerten
ved å være anonym
siterer Kafka
for å unngå å virke pompøs
drikker seg full
for å vise seg en smule seriøs
hvor mange blondiner
går det i en telefonboks?
sånn circa 1/3

“The world is too much”

En i utgangspunktet anti-kapitalistisk Tviler ble i går natt rammet av et akutt luksussjokk. Sjokket kom som følge av et besøk på rikmannscruiseskipet «The World».

Etter å ha seilt sammenhengene nærmere tre ganger rundt jorden, ligger megaskipet nå ved kai i Oslo for et par dager. Bakgrunnen for besøket på skipet er at Ludde jobber sammen med arkitekten bak luksus-suitene på skipet. Når arkitekten først ble invitert om bord av tidligere kolleger, ble Ludde med som følge.

Besøket endte ikke før nevnte arkitekt sammen med Ludde sjanglet på land etter et lengre opphold i offisersbaren…

Skipet skal etter planen gå videre til Plankebyen sør i Østfold. Regner med at milliardærene får seg en gedigen nedtur der nede, spesielt siden skipet  - på grunn av størrelsen -  ikke kan ta seg inn til byen. I stedet må de ankre opp ved industrihølet ved Øra.

Øhh, god tur...

Alt er bunnløst

Det finns en tanke
som er vanskeligere
enn evighet
tanken om
at ingenting er evig
alt vender bare
innover i seg selv

reiser du langt nok ut
er du tilbake
til selve utgangspunktet
saktere, bare raskere
lengre, bare kortere
finnes det noe
bakenfor det sorte teppet
fantes det noe
før det gråhvite sløret

begrensnings kunst
tar liv å lære
sorte hull, guder og blomster
ingen aksepterer
at alt de har lært er feil
den teoretiske fysikken
religiøse mystikken
poetiske lyrikken
kan ikke fortelle
om livet er grunnløst
om alt er bunnløst

Ludde løper NM- langdistanse 2011

Da er det endelig klart.  Etter en grei test på Nesodden lørdag har Ludde tvilt seg ferdig, og bestemt seg for at det blir NM langdistanse på Romerriksåsen i September.

Treningskart er bestilt. Ferien er satt av til langturer på fjellet og o-løp i Oban, Skottland (muligens litt wisski også da, for restitusjon, förståss).

Etter å ha saumfart kartprøvene som ligger på arrangørens hjemmesider, ser det ut til at det er gode muligheter for å finne Ludde på den øvre halvdelen av resultatlistene.

Kartprøve 1 indikerer fine, slake åser, god sikt, og innslag av store, åpne myrer. Mest sannsynlig høyt blåbærlyng og våte gulmyrer. Her blir det styrke, tålamod og jevnt tempo som gjelder. Får håpe på en tørr sommer.....  

Kartprøve 2 viser en mer krevende trerrengtype, med mindre sikt, tettere vegitasjon - muligens tyngre granskog med innslag av løvskog. Antakelig litt steinete bunn og diffuse partier i overgangen mellom fast underlag og blåmyrer. Sannsynligvis er dette mest representativt for mellomdistansen. Her kommer teknikeren og o-liraren til sin fulle rett. Stø kurs, siste sikre og tempovariasjoner er stikkord. O-teknikk som inn- og utganger og posttakning MÅ sitte i ryggmargen.

 

 

Kartprøve 3: Ai-ai-ai. Ikkje braaa. Dette er for spesielt interesserte. Håper kartprøven kun er lagt ut for å skremme utlendinger og andre svensker fra å delta. Knappest framkommelig i retning øst-vest. Ingen ytterligere beskrivelser nødvendig.

I en kort kommentar avslutningsvis uttaler Ludde "at nå er det faen meg bare å begynne å trene".

Ambisjonsnivået? Tja, topp 30 er vel et bra mål for langdistansen. To be continued... (kanskje).

Risiko-neandertalere: sykkelhjelm vs. 3-tonns jernplater

Å kalle det moderne mennesket for risiko-neandertalere er kanskje å gi Neandertalfolket et ufortjent dårlig rykte.

Men tror trygt jeg kan hevde at ”folk flest” befinner seg på steinalderenivå når det gjelder risikoforståelse. Og at de fleste sannsynligvis ville fått diagnosen lett tilbakestående på dette området.

I hverdagen - i trafikken spesielt - tar folk svært ofte tildels stor risiko uten å løfte et øyelokk. Samtidig som angsten for bagateller og uvesentligheter vokser. Bleiebarn løper rundt med sykkelhjelm i sandkasssen og huskestativet. Mens voksne bilister og syklister driver ekstremidrett i rushtrafikken...

En liten tur i byen i morgenrushet illustrerer straks dette poenget.

Syklister  - som  med livet som innsats - krysser de meste trafikkerte gater på rødt lys er mye omtalt og debattert. Fotgjengere som krysser t-bane-overganger på rødt lys, rett foran toget. Bilister som hiver seg inn i rundkjøringer.

Samtid er mange redde for å fly, noe som statistisk sett er omtrent på samme risikonivå med å drikke te. Uten sukker vel og merke. For ikke å nevne angsten for terror som har plaget vesten det siste 110-året. I følge statistikkene har det ikke vært så få terrorangrep på mange år.

En ting er kvinnen i gata. Alle vet at hun er dum. Men at profesjonell anleggsarbeidere, som driver tungt, proffesjonelt kran- og løftearbeid på åpen gate, skal lide av samme type manglende dømmekraft som er mer skremmende.

En sann historie fra virkeligheten:

Ved Gaustad t-banestasjon i Slemdalsveien drives det fortiden anleggsarbeid. Med tung-tungt kran- og løftearbeid. Deler av området er avsperret, bortsett fra en smal liten stripe dedikert for gående og syklende.

Rett under kranen.

Da jeg tidlig en morgenen prøvde å ta meg forbi området på sykkel, fikk jeg en skremmende opplevelse. Anleggsabeid pågikk, og bare 3 meter over gangstien ble det løftet 3 tonns tunge jernplater. Uten at det var satt opp sperringer.

Regel nummer 1 for tunge løft er at det ALDRI skal bevege seg folk under lasten.

Selv stoppet jeg opp for å vente til løftet satt ned. Men trafikantene rundt meg lot ikke å bry seg nevneverdig om dette. Med største selvfølgelighet gikk og syklet folk rett under det 3 tonn tunge lasten. Plutselig får lasten en pendelbevegelse, og svinger et par ganger fram og tilbake før kranfører igjen får kontroll på lasten.

Ingen reaksjon. Fra hverken arbeidere eller trafikanter.

Jeg finner en av anleggsarbeiderne, og forteller ham at jeg er usikker på om det er lurt å bedrive løftearbeid så tett over en traffikert gangsti. Han forteller meg høflig at de ikke har noe alternativ. Lasten er tross alt på 3 tonn.

3 tonn? God dag mann økseskaft. Selv om lasten er 3 tonn, går det fortsatt an å sperre av området under løft. Tenker jeg, men sier ingen ting.

Jeg sykler bare videre. riktignok med hjelm på hodet, men 3 tonn ville nok være i meste laget selv for den nye, fine  sykkelhjelmen min...

Tautologier

Samler på selvtillit
i en skål
låst inn i barskapet
sparer opp
for å håndtere
tvungen valgfrihet

forutsigbarhet
er kun fravær
av forventinger
det mest naturlig alternativ
er ofte det minst logiske

dine drømmer
er mine løgner

hvorfor skal
rasjonelle slutninger
stå i veien
for tilfeldige beslutninger
når resultatet alltid
er forskjellig
konklusjonene
renner alltid ut
i sanden

Fredrikstad – den oppblåste smålighetens Mekka

Som Særping har jeg lært meg å leve med Frekkstingenes selvgodhet og sjåvinisme.

Jeg kan leve med at de kaller oss lillebror. Jeg kan leve med at de innbiller seg at den lille triste byen deres er en perle.

Det er helt greit at de synger om at de har verdens beste fotballag i FFK-sangen. Det sier jo bare litt om selvbildet til dette folkeslaget.

Jeg lever også fint med at de foran vært kamp mot Sarp08 ikke prater om at de skal vinne, men om hvor stor seieren skal bli  -  2-0, 3-0, kanskje 4-0.

Derfor blir de også like overrasket hver gang de taper poeng. På deres egen, elskede hjemmebane.

Det jeg derimot takler dårlig, er når denne selvgodheten slår ut i smålighet overfor andre. 

Slik som når jeg før mandagens storkamp mellom FFK og Særp08 - i selskap med en 6-åring -  blir nektet adgang til familietribunen. Fordi jeg har Særpe-effekter. 

Og jeg slipper ikke inn før trøya er tatt av og skjerfet fjernet.

Heldigvis får 6-åringen lov å ta på seg trøya, slik at jeg slipper å legge den igjen ved inngangen.

Hva kommer denne angsten fra? Hooliganisme på familie-tribunen? At vi blå skal dominere på deres egen hjemmebane? Usikker.

Men det forteller litt om at bak den oppblåste fasaden til frekkingene, så skjuler det seg en liten, smålig, angstfylt sjel.

Der det verst tenkelige marerittet er å bli ydmyket av Særpingene i fotball. På hjemmebane.

Nok en gang.