Et lite blikk i bakspeilet, og en kort kikk i krysstallkula...

2012 er straks historie. Jeg er verken nostalgisk eller glad. For 2012 var et år helt på det jevne. Gjennomsnittlig. Middelmådig.

Ikke gikk jorden under. Ikke kom Jesus tilbake. Og ikke ble det noen ny verdenskrig.

Sjøl synes jeg det er vanskelig å prøve huske hva som har hendt i løpet av et år. Javel, krig og uro har som vanlig herjet deler av kloden. Jævelskap i Syria, Midtøsten, og deler av Afrika. Den arabiske "Våren" har fått enkelte Islamske tilbakeslag. Som ventet.

Europa og USA fortsetter å herjes av arbeidsløshet og store økonomiske problemer. Med sosial uro som konsekvens. Årets mantra har vel vært slik det er beskrevet i bibelen, bare motsatt: "de første skal forbli de første, de siste skal fortsette å miste". Når kommer reaksjonen?

På miljøsiden er det fortsatt ingen eller liten utvikling. Stillstand. Ingen politiske besluttninger med konsekvenser, hverken globalt eller lokalt. Få klimatiltak. Kvoteordningen har vist seg som en bløff, selvfølgelig.

I Norge ligger kollektivtiltakene fortsatt på is. Folk flest vegrer å legge om forbruksvanene. Istedet flys det mer, kjøres mer bil og kjøpes mer stæsj. Business as usual over hele linjen altså.

Mulig vi trenger en skikkelig krise her til lands også... vaffal en boligsmell...

Media her hjemme har vært dominert av drøye rettssaker. Både terrorister og politikere med tenning på yngre jenter har fått sine velfortjente straffer. Været har også fått spesielt mye oppmerksomhet i året som har gått. Eller ekstremværet, som de kaller det på TV2-nyhetene.

Av det sportslige husker jeg at Spania vel vant fotball EM. Og OL i London var jo gøy....Ellers mye doping i sykkelsporten. Som vanlig altså. Forskjellen er bare at denne gang kom det avsløringer her på berget også. Et klart høydepunkt var såklart at Sarpsborg 08 rykket opp i Tippeligaen.

Så til krystallkula og Tvilerens spådommer for 2013:

Globalt:

• Den økonomiske situasjonen i Europa stabiliserer seg, mens de skandinaviske landene opplever betydelig nedgang.
• Markant framgang i USA og ny optimisme, mye takket være "shale gas" forekomster og utsikter til at landet kan bli selvforsynt av gass og olje
• Islamismen vinner terreng i svake arabiske stater
• Eskalerende konflikter i Østasia, spesielt mellom Kina og Japan
• Nye store naturkatastrofer

Lokalt:

• Økende konfliktnivå mellom muslimer og øvrig befolkning i Norge og Europa
• Regjeringsskifte fra de kjipe rødgrønne til de kyniske blå.
• Politisk business as usual. Dvs ingen større positive endringer eller tiltak.
• Norge kvalifiserer seg ikke til fotball-VM
• Sarpsborg 08 klarer seg i Tippeligaen
• Ipswich klarer seg i the Championship.

Godt nytt år!

Tradisjonell sørlandsk snøjul

Kristiansand sentrum lille julaften. God jul, og lykke til med måkingen...

"Dama, drama, drømma og dramma..."

"...du sa aldri livet skulle bli sånn her mamma""

Ahh, herlig. Akkurat i det jeg var i ferd med å totalt avskrive årets norske råkkutgivelser, så kom jeg over en låt fra et Bodøband som kaller seg Dilillis.

Dilillis? Hvilket dusteband kaller seg selv Dilillis?

Tydeligvis noen som vet litt om å ytre seg på norsk (nordnorsk). Som har referansene i orden. For dette er muligens det beste jeg har hørt på norsk siden ehh...Hjernen er alene?

Småpunka råkk kjemisk fri for selvhøytidelighet. På norsk. Kall det hva faen du vil, men det funker som F.

Norskspråklig råkk har vel aldri vært i verre stand enn nå. Jeg tenker på triste kopi-drittband som Oslo Ess

Dama, drama..., sånn skarre verra..smart tekst og melodi med driv. Mangel på repekt og "glimt i øyet" Er det Bodø som skal være den norskspråklige råkkens redning?

.

Materiell dissonans

Beveger meg baklengs

gjennom landskaper av skumgummi

fasader av teflon

høytalerstemmen informerer

om at dommedag er avlyst

at dette er banen til Skullerud

t-baneblikkene er sløve som kniver

smilene av metall

med informasjon som isolasjon

sklir vi videre

 

hver for oss

liten hjelp å være

polstret utvendig

mot innvendig sår

regnvann fjerner aldri

hjernestøv,  ørevatt

menneskene ruster

maskinene puster

vel nede på Oslo S.

 

er alt som før

Sarpsborg 08: skjebneåret 2013

2012 er snart historie. Om dette året var spennende og innholdsrikt for oss S08-supportere, så blir 2013 sesongen nærmest ulidelig.

For det er nå vi må stabilisere oss. I toppen. Store grep er blitt tatt for å ta spranget neste sesong, og et nytt nedrykk vil nok bli krevende å takle for klubben. Om ikke økonomisk, så sportslig.

 2012-sesongen omfattet store ting, det meste i positiv forstand. For eksempel at....

• Klubben rykket direkte opp fra Adecco til Tippeligaen
• Suksesstrener Roar Johansen fikk ikke fornyet kontrakten. (etter å ha tatt klubben opp i Tippeligaen to ganger, samt en kamp unna opprykk allerede i 2009).
• Flunkende nytt trenerteam er på plass. S08 henter inn tidligere Leeds-spiller Brian Dean med makker Brian har mye erfaring som spillerutvikler, men lite trenererfaring fra høyt nivå.
•  Ny sportssjef ansatt, i TV2-ekspert og tidligere eliteseriespiller Thomas Berntsen
• etc.

I løpet av vinteren venter følgende:

• Stadion bygges ut til minst 6000 plasser, med utvidet hovedtribune og nye fasiliteter en Tippeligaklubb verdig (og Gud vet at det trengs). Administrasjonen tar per i dag til takke med noen gamle brakker, men nå må de også ut derifra: http://mobil.sa.no/sport/article6388369.ece
• En ny spiller i hvert ledd vil bli kjøpt inn: midstopper, midtbane- og angrepsspiller. Og de skal visst være raske. Og tekniske. Og ehh, gode nok til å holde oss der oppe. Får vi håpe.
• S08s opprinnelige drakter med hvit stripe er tilbake. Draktene som vant kåringen "Tippeligaens sprekeste drakter 2011"
• samtlige eksperter, forståsegpåere og besserwissere tipper S08 rett ned i Adeccogjørma. Et framifrå utgangspunkt for klubben for å kunne overraske
• Fra spåkula: SandnesUlf, Hønefoss og Sogndal ender på plassene bak vår klubb. Ergo redder vi plassen. Så vidt! 
• etc.

Spanande. Følg med, dere http://m.sarpsborg08.no/news/id/58zshm1u7y81x7ipo83hfy7v

Ubemerket. Lydløst.

For komfortabel

til å drive dank

for lat

til å sette av tid

til ingenting

enklest å løpe 20 kilometer

jobbe 10 timer i døgnet

sløse uker

på alle mulige aktiviteter

når jeg burde hatt tålmodighet

til å la tiden styre seg selv

antall skuffelser

øker med mulighetene  

systemet er selvregulert

menneskene overflødiggjør seg selv

selv ikke profetene

kan vekke undring

for gærningene har stjålet

hatet, troen, agendaen

selv leter jeg etter hull i universet

for mulig å unnslippe

ubemerket, lydløst

Middelmådighetens manifest

I en kultur som dyrker vinnere vil en andel mennesker være dømt til å bli tapere. Resten, altså de aller fleste, vil forbli som de middelmådige..

Jeg vil skrive et forsvarsskrift for middelmådigheten. Et middelmådighetens manifest. For på dette tema er jeg skikkelig ekspert. Jeg har nemlig livslang erfaring som middelmådig.

Middelmådighet er absolutt undervurdert. Det er de middelmådige som bærer samfunnet. Det er vi - de gjennomsnittlige - som gjennom vårt daglige virke driver lander framover. Uten ros, uten ris. Som de usynlige.

Jeg er litt god i veldig mye. Men ikke veldig god til noe. For å bli best i noe, må man være dedikert og bruke enormt med tid og krefter. På en ting. Og gjerne ha en overdose selvtillit. Samtidig må man forsake mange andre sider av livet.

For all del, jeg beundrer mennesker med spesielle ferdigheter, egenskaper, kunnskaper. Idrettsfolk. Kunnskapsrike mennsker. Men selv klarer jeg ikke å gå totalt inn for bare en ting. Hvis jeg fordyper meg en smul i en aktivitet over tid kan du banne på at jeg må gjøre noe totalt annet for å få balanse i regnskapet. Selv om jeg skulle slumpe til å ha talent i noe, forblir jeg defor middelmådig i det meste jeg foretar meg.

Ofte er det hverken evner eller talent som skiller den middelmådige fra eneren. Det kan være manglende motivasjon eller vilje, latskap, diverse personlighetstrekk. Eller bare uflaks. Whatever. Det virker også som mange blander sammen "suksess", det å lykkes med det å være kjent, på TV, "kjendis" . Men man kan gjerne være kjendis, og samtidig være middelmådig. Eller taper.

Bunnlinen er at middelmådigheten som konspet får ufortjent mye hets.

Sør-Korea og Japan er vel kanskje de mest konkuranserorienterte samfunnene i verden. Kankje bør ve USA også nevnes her. I disse landene dyrkes vinnerne i så stor grad at taperne faller helt igjennom. Middelmådighet er nok samme som å ikke lykkes. Kulturen er infisert av mentaliteten om at alle er sin egen lykkes smed. Det er DIN egen skyld hvis du blir en taper. Ergo har samfunnet zero ansvar for å støtte deg heller.

Norge er også blitt et relativt konkurranseorientert samfunn. Men vi har i alle fall en tradisjon for et sikkerhetsnett til "taperne". Kulturen er ikke like preget av at "alle er sin egen lykkes smed" men er preget av den protestantisk arbeidsetikken.

Mulig jeg har vært uheldig med miljøene jeg vanker i, men hvor hen jeg snur meg så konkurrerer folk. På jobb, i trafikken, i løypa, på trening, på gata. Eller på fest. Må innrømme at jeg blir sliten av overdrevent kompetetive folk. Birkebeinerledere med ski og sykkel på hjernen, morske menn i SUV, rosabloggere og interiørkjerringer, kultur, mote og trendfolket. Det konkurreres om å overgå hverandre på alle livets areaner.

For å framstå mest mulig vellykket, suksessfull.

Jeg vil slå et slag for slækkerne, livsnyterne, de "laid backe" folka der ute, som stoler på at det holder å gjøre så godt man kan. Som våger å la middelmådigheten være godt nok, og lar konkurransetullingene seile i sin egen slitsomme seilas.

For middelmådighet er ingen synd, men en dyd.

Fakkeltog mot fredsprisen?

Hva i helvete?

De Norske anti-EU fundamentalistene fornekter seg ikke. I går avholdt de fakkeltog mot Nobels fredspris.

Tidligere har jeg skrevet klart om hva jeg mener om fakkeltog.

Men hvilke tullinger vil arrangere fakkeltog MOT en fredspris? Jo, en salig røre av bygdetullinger, SP'ere, kommunister, SV- og APere. Selve bremseklossene for progressiv internasjonal tekning og samarbeid. Navlebeskuere og proteksjonister.

"Hvorfor", spør jeg meg selv. Hvorfor alt dette hatet mot EU og Europa? Ikke vet jeg, for meg kan det minne om en salig blanding av angst, proteksjonisme og god gammeldags "småkongementalitet": Ingen skal komme å fortelle oss hvordan vi skal leve i distriktet vårt. Oslo er ille nok, men Brüssel er selve Statan selv.

For første gang er jeg ganske enig med VGs oppblåste kommentator Hanne Skartveit: EUs beste tid er nå. Det er i kristetider det er behov for samarbeid mellom nasjoner. EU kan i beste fall virke som en stabiliserende faktor i dagens urolige Europa. Uten EU tror jeg Europas framtid vill vært enda mer ustabil og usikker. Under depresjonen på 30-tallet fantes ikke noe EU. Det gikk ikke så bra. Uten sammenligning forøvrig.

Det virker som EU vekker så mange følelser og ryggmargsreflekser hos folk på både nei og ja siden at folk er blottet fra evnen til refleksjon og selvstendig tenkning. Ikke lovende for Norges framtid i Europa. Så lenge vi har penger trives vel folk best som "annerledeslandet", som en Skrue McDuck i pengebingen.

Omorganisere, restrukturere, effektivisere, optimalisere......

Fenomenet omorganisering har irritert generasjoner opp gjennom historien. I forrige ukes A-magasin ble jeg oppmerksom på et fornøyelig sitat av en viss Gaius Petronius (ca 27-66), Romersk jurist under Nero, som skal ha uttalt følgende:

Vi trente hardt, men hver gang vi begynte å få fram grupper som fungerte, skulle vi omorganiseres. Jeg lærte senere i livet at vi har en tendens til å møte enhver ny situasjon med en omorganisering, og dessuten hvilken fantastisk metode dette er til å skape en illusjon av fremskritt, mens det som egentlig oppnås er kaos, ineffektivitet og demoralisering.

Gode gamle Gaius visste tydligvis hva han snakket om. Kan knapt formulere det bedre selv, 2000 år etterpå.

For mens jeg skifter bleier i pappaperm pågår full "omstilling" i selskapet jeg jobber i. For andre gang på to år. Som vanlig er det nok Pompel og Pilt AS eller noen andre lekekonsulenter som leies inn for å legge premissene for en "forbedringsagenda ", med "omstilling", "forenkling" og  "effektivisering".

Deloittes supereksperter på omstillingsprosesser

Enkelte særinger som meg ville kanskje velge å kalle det nedbemanning.

Jeg vil våge påstanden at det moderne business-språket er verre enn byråkratspråket. Begge baserer seg på å tilsløre mer enn å klargjøre, og virker mer fremmedgjørende enn "meningsbærende" for ofrene som blir utsatt for det. For der byråkratspråket bare er omstendelig, krøkkete og teknisk, virker business- og ledelsesspråket mer kalkulerende og kynisk tåkete.

Ledelsesspråk preges av "dobbelspeak" - Euphenisme -  i Orwells forstand, der strategien virker som bevisst tilsløring eller omskriving av faktiske, objektive forhold -  gjennomsyret av diffuse, abstrakte begreper. Begreper som gjerne skiftes ut etter trendene, slik at bare de mest oppdaterte lederne og økonomene kan holde tritt.

Språk er makt. Ledelses- og businessspråket er et maktspråk, og de som behersker dette vil også utøve makt ovenfor de som ikke kjenner kodene.  Et tilslørende ledelesspråk har kraft til å redusere muligheten for kritikk. De som ikke behersker begrepene og retorikken er forhindret fra å debattere eller utfordre på de etablertes premisser. Dermed kan simple kritikere lett avfeies med maktens begrepsapparat. BI-språket.

Et annet farlig aspekt ved dette er ensretting i rekruttering og tenkning innen lederskap- og økonomisk elite i norske selskaper. Spesielt med tanke på at de hovedsaklig kommer fra de samme kjipe høyskolene, som BI og Handelshøyskolen. Dette sikrer at en begrenset mengde hoder kan drive reproduksjon av seg selv i gode stillinger, og hindre annerledestenkende i å komme inn med nye ideer eller kunnskap. Mer om dette en annen gang.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at omorganisering ofte gjennomføres (implementeres) stikk i strid med etablert kunnskap på området. Omorganiseringer er toppstyrte, der ledere (og konsulenter) planlegger og gjennomfører omstilling og endring basert på eget verdensbildet og tro, uten at det på forhånd er  tegnet opp et godt nok kart av virkeligheten. Med andre ord at det ikke er gjort en god analyse av hva de utfordringer og forbedringsmuligheter en organisasjonen faktisk har.

I stedet blir omorganiseringer gjerne styrt av en på forhånd definert agenda, tenkt ut av "noen" på toppen, gjerne initiert av krav fra "stakeholders" eller andre eksterne interesser. Konsekvensen er at terrenget tilpasses etter kartet. Uavhengig om det stemmer med virkeligheten eller ikke.

Ledere i større selskaper sitter sjelden på hele kunnskapen eller kompetansen som er nødvendig for gjennomføring av en god omorganisering. Derfor leier man inn konsulenter. Som igjen anvender generiske metoder og modeller som basis for omstilling. Uten at man derfor nødvendigvis tar høyde for iboende muligheter og problemer i organisasjonen.

Ledelsen krever deretter påfallende nok lojalitet til beslutningene som er tatt, selv om de skulle slumpe til å være feil. Som igjen skaper en kultur der de som underkaster seg regimet belønnes -  altså Ja-menneskene -  (gjerne mellomledere), slik at nødvendige korrigeringer legges døde.

Dette skaper påfallende konforme og homogene selskaper som blir dårligere på å bedrive nødvendig selvjustis og kritisk virksomhet, som igjen virkers som barrierer mot at viktige signaler fra ulike miljøer ikke tas oppover i organisasjonen.

Selskaper som ikke aktivt bruker ressursene og kunnskapen i organisasjonen konstruktivt i "omstillingsprosesser" vil  -  som vår venn Gaius påpekte for 2000 år siden - virke demoraliserende, på folk i organisasjonen. Konsekvensene er redusert motivasjon og i verste fall ineffektivtet.

Altså det motsatte av intensjonen ved den opprinnelige endringen.

God omorganisering!

Nittenåttifire, det er nå!

Snart er det 1984. Et Orwellsk 1984.

For noen ser deg. De vet hvor du bor. De vet hvor du jobber, hvor og når du reiser. De vet hvem du prater med på telefonen, de kjenner vennene dine, helsen din, og har tilgang til epostene dine. De vet hvor mye penger du tok ut, hvor du gjorde det, og hva du kjøpte for dem.

Forskjellen mellom diktatur og demokrati er i dag ikke i hvilken grad en "makt" har mulighet til å utøve overvåkning og kontroll. Men om og hvordan de eventuelt velger å utøve denne kontrollen.

Med makt i dette perspektivet snakker vi ikke lenger kun om en overordnet statsmakt eller myndighet. Det er heller snakk om forskjellige typer potensielle "makter". Det kan være private selskaper som vil kontrollere ditt forbruk, sikkerhetsselskaper som vil overvåke adferden din. Eller forskjellige former for myndigheter, etteretning, byråer, etater, banker, organisasjoner.

Det som skiller det frie demokratiet og et farlig kontrollsamfunn er om "organisasjoner" går fra kun å "registrere" informasjon, til å få motivasjon til å bruke informasjonen, og utøve eller kontrollere deg på en eller annen måte.  At en av disse "maktene" har som mål eller ambisjon om å utøve kontroll, fordi dette kan være formålstjenelig på kort sikt. En "makt" med  ressurser, kanaler, teknologi, kompetanse, eller interesse nok til å hente inn og sammenstille denne informasjonen.

Her er marginene hårfine.

For all informasjon om deg finnes allerede der ute. Digitalisert. Distribuert. Hos legen din, forsikringsselskapet ditt, banken, hos NAV eller arbeidsgiveren. Eller på sosiale medier. Spredd av deg selv.

Det er mange paradokser i det moderne samfunnet. Et av dem er at din "sikkerhet" også er din største trussel. Da snakker vi ikke konspirasjonsteori, men at informasjonsteknologien har skapt et potensiale for totalt kontroll - og totalt makt - det Orwellske 1984.

Det du kaller sosiale medier kan like gjerne bli ditt mareritt.

God helg!

Vi som elsker skogen: November, Nordmarka

Jeg har inntrykk av at det er mange som ikke liker skogen. Den oppleves mørk, skummel, fremmed. Ikke rart hvis du tilbringer livet foran en PC eller på kjøpesenteret.

Jeg har i mange år hatt ansvar for Stifinnerpostene i Nordmarka. Det er snakk om over 100 poster spredd ut over store områder, og jeg har jeg tilbrakt utallige timer i skogen for å sette ut og ta inn postene.
 


TYPISK MØRK OG SKUMMEL SKOG. KOBBERHAUGENE KAN SKIMTES I DET FJERNE I SØR.

Nå er det slutt, etter årets sesong legger jeg kartet på hylla. Min siste post tok jeg inn i våt, halvfrossen myr i dag.




LAVT NOMVEMBERLYS.
TATT I RETNING KOBBERHAUGEN FRA MYRENE I NORD

Må innrømme at jeg undervurderte Nordmarka i dag. I lavere deler av marka lå tåka tung som i Kollen i mars. Men i området Bjørnsjøen-Kikut tittet sola fram. Det var frost, men ikke nok til at myrene var frosset. Legg til at skogen er ekstremt våt i år, så er det lett å forstå at føttene mine fikk kjørt seg...






VED DEMNINGEN PÅ FYLLINGEN

POST SØR FOR FYLLINGEN

BJØRNSJØEN I LAV HØSTSOL



SKUMMELT - MØRKET FALLER PÅ UNDER MONSTERASTENE SØR FOR BJØRNSJØEN

STAIRWAY TO..ehhh, BJØRNSJØHYTTA

 

 

TROLSK STEMNING PÅ DEMNINGEN VED BJØRNSJØHYTTA

ISKALD SYKKELTUR HJEM...

Det er for billig å fly: en forsvarstale til SAS

Tror det var en grytidlig mandag morgen i oktober. Som vanlig når jeg skal på jobb på Vestlandet kjørte jeg minst mulige marginer. Det vil si at flytoget ankommer Gardermoen 30 minutter før flyavgang.

Jeg tok rulletrappen opp i avgangshallen, og ble møtt av et fælsleg syn: hele avgangshallen var fylt opp til randen med folk. Gamlinger med kjempekofferter. Barnefamilier. Hele gjenger av aldrene damer med tung, tung parmfyme. Samt hauger med overspente ungdommer med 80-liter-sekker.

Køene til sikkerhetskontrollen slynget seg gjennom hele hallen.

Plutselig slo det ned i meg. Ahh, det er høstferie, for faen. Det var bare å bestille en senere avgang, og gi beskjed om at jeg kom for sent på jobb.

Jeg har reist nesten ukentlig i jobb i mange år. De siste årene har det blitt mer og mer plagsomt. Spesielt nær ferier og langhelger. Alt som kan krype å gå skal ut å fly. Til "syden", hvor nå det ligger. På storby- eller shoppingferie. Eller på langferie til en eller annen verdensdel.

Noe er galt med dette bildet. Det er billigere å fly til Kanariøyene enn å ta toget til Trondheim. Du får pakketur til London for samme pris som å ta natt-toget til Bergen. Og du kommer greit til Bankok for en fullprisbilett til Tromsø.

For flyindustrien er en internasjonal bransje, der markedslederne enkelt kan ansette den billigste arbeidskraften på internasjonale ruter. Der billigselskapene tar penger for alle tjenester de levere og ikke leverer. Og i tillegg må involvere seg i andre business'er - som bank - for å få det hele til å gå rundt.

Det er ikke rart SAS sliter.

SAS er et flyselskapet tilpasset en annen tid, en tid da det kostet å fly. Noe det også bør gjøre. For i dag er flybillettene priset kunstig lavt, slik at de aller fleste nordmenn har råd til et par sydenturer i året. Pluss en storbyferie og en liten tur til Asia i vinterferien.

Jeg har vel i bunn og grunn hovedargumenter mot dagens billigselskaper:

• miljø /forbruk: dagens økende nivå av flyreiser er ikke bærekraftig i det lange løp, tenk CO2.
• sikkerhet: krav til lavere konstnader og effektivisering vil etterhvert presse kvaliteten på drift og vedlikehold nedover, og etterhvert nærme seg et uforsvalig sikkerhetsmessig nivå. Tenk lengre arbeidstider, kortere tid ved gate, billigere og raskere vedlikehold. Samtidig vil lønningene bli presset  til et nivå som krever at man leier inn billigere personell som kan jobbe lengre økter.

Jeg innrømmer de glatt. Jeg har alltid foretrukket SAS. Eller Widerø. Spesielt innenlands. Det er de små tingene, som kaffe og avis, frokost på morgenflygninger, presise avganger, pålitelighet og sikerhet hvis noe skulle skje, etc. etc. Kall meg bortskjemt eller gammeldags. Men jeg synes det er nærmest ubehagelig å reise med enkelte billigselskaper, som Bryanair og Cheesy-jet.

Du kan si mye om SAS sin manglende evne til å tilpasse driften til dagens markedssituasjon, men jeg foretrekker å resie med SAS. Any time.

Men kanskje ikke hvor som helst...

Fredrikstad - Adeccotown

 














De vise kan fortelle at du gleder deg mer over egen seier enn andres tap. At du ikke blir bedre av å hovere når andre mislykkes, og at hovmod står for fall. Osv. osv. osv.

Men nok moral.

For i dag må vi få lov til å kose oss litt. Alle vi som kaller oss Særpinger. For fotball-laget - byen - der nede ved kloakkutløpet  -  rykket ned i går. Til det de selv kaller Adeccodassen.  IGJEN.

Vi fra byen ved fossen vet så inderlig vel hvor dypt dette smerter i den rødhvite, hovmodige sjela. Når samtidig Særp spiller på det høyeste nivået neste år, så må dette være en ydmykelse som er vanskelig å hanskes med for Plankefolket.

Men jeg må være så ærlig å innrømmet at det er litt trist. Det blir ikke noe stor-derby i Østfold neste år. Derfor ser jeg fram til 2014 sesongen, med nye lokaloppgjør i Tippeligaen.

Men denne plankebyen vil ha godt av et år nede i gjørma, som en slags "reality-sjekk". Selvbildet deres trenger en smule kalibrering. Selv om jeg ikke tror det vil hjelpe noe særlig på arrogansen. Til det er de for mye et "lost case"...

Kongens fortjenestemedalje til jødekritisk islamsk konvertitt?

Vet du hva som er forskjellen på Pakistan og Norge?

Mens de i Pakistan kaster stein på religiøse konvertitter, kaste Norge kongens fortjenestemedalje i sølv etter dem.

Det er kanskje litt i overkant å ta livet av folk som bytter religion. Men er det ikke litt merkelig å gi dem høytstående utmerkelser for langvarig samfunnstjenestelig innsats?

Jeg snakker selvfølgelig om kjendiskonvertitten Trond "Ali" Linstad. Tidligere ihuga AKP (m-l)'er, nå Muslim og blogger på Koranen.no.

Lindstad har tidligere begått en rekke famøse innlegg på Koranen.no, der han har advart mot jøders innflytelse i samfunnet, og støttet den flotte diktatoren ayatolla Khomeini.

Man kan jo ellers spekulere hva som foregår oppe i hodet til en nordmann som går fra AKP til Islam. Muligens har han et par "issues" å slite med...

I følge sitt eget nettsted får Lindstad medaljen for å ha grunnlagt Urtehagen-systemet, som omfatter barnehage, barne- og videregående skole. Dette er Islamske "skoler", som selvfølgelig underviser i Islam og blant annet gir opplæring i arabisk.

 "Way to go" Lindstad, høres ut som akkurat det vi trenger mer av her i Norge...

Det diskuteres i media i dag hvorvidt Linstads anti-jødiske holdninger bør være diskvalifiserende for å motta medaljen. Det er jo et poeng.

Tvileren stiller seg derimot sterkt undrende til om det å starte skoler med religiøs formålsparagraf kan karakteriseres som samfunnstjenlig innsats, og hvordan dette kan kvalifisere til kongens fortjenestemedalje i sølv (?).

Har vi behov for flere religiøse skoler i dette landet? Trenger vi flere religiøse gærninger? Er det dette som er integrering i praksis?

Jeg bare spør.

Tviler i 10 000

Ludde Tviler passerer i disse dager 10 000 treff. Det vil si siden telleren ble innført i juni 2010. På drøye to år altså.

Ikke akkurat oppsiktsvekkende tall. Relativt middelmådig faktisk, akkurat slik det skal være her hos Tvileren, middelmådighetens fremste apostel.

"Bloggen" ble opprinnelig opprettet i mai 2008, og siden den gang er det postet 371 innlegg av mer eller mindre tvilsom karakter.

Det gjenstår å se om Ludde vil fortsette å tvile fram til passering av 10 000 nye treff. Det er vel heller tvilsomt.

Litt på siden: jeg har alltid hatt en teori om at kreativiteten reduseres når man har småbarn. Nå har jeg endelig empiri som støtter denne hypotesen. Jeg går hjemme i pappaperm om dagen, og aldri har vel mine intellektuelle og språklige evner vært dårligere enn nå. Språket forvitrer sakte, ideene mangler; det virker faktisk som IQen har gått tilbake et ukjent antall poeng.

Du mener kanskje at egen erfaring ikke er nok å basere en slik konklusjon på. Til dette vil jeg svare at mange store psykologer har brukt introspeksjon - dvs egen erfaring - som eneste datakilde til anerkjente teorier. Tenk Freud, Jung, Wundt. Og Tvileren selvfølgelig.

Bør vel tillegge at de av mine venner som har småbarn ikke akkurat bobler over av ideer og kreativitet...

Jeg kan vel trøste meg selv (og eventuelle lesere) med at jeg faktisk har mange ideer til tvilerier som jeg ikke har fått gjennomført. Kanskje av mangel på tid. Lyst. Eller evner.

Men det kommer...

Sosial mykvare

Det grå novembersløret

har tatt kvelertak

på de krympende dagene

skuer ut over

bakgårdsplenen

med svart kaffe som psykofarmaka

en tynn, hvit  frosthinne

skjuler ikke

det røde, døde

lønneløvet

tankene flyr

over de store Østlandske

granskoger

over den tunge grønne fargen

av åssider og hogstflater

jernmyrer

hvor den rastløse vestvinden

fortsatt jager inn over frostmarkene

kjemper sin siste høstkamp

alle plikter er satt på vent

energien må smøres

tynt utover de lange timene

som for å holde hjertene lunkne

når nisser, vetter og dverger

herjer drømmene

får fornuften dårlige kår

selvfølgelige selvhjelpsråd

virker plutselig nyttige

som å investere alle sparepengene

i store mengder sprit

og sosial mykvare

Fredrikstad Stadion. 6. November, 2009

"Remember, Remember, 6h of November"

Vi kjørte ned til Fredrikstad i duskregn. Visste ikke helt hva vi skulle forvente. Bare så glade at vi endelig fikk være med på en storkamp. Mot FFK. På nye Fredrikstad stadion.

Etter nærmere 40 år i forballsumpen fikk vi spille en kamp som betydde noe. For FFK en kamp for å unngå nedrykk til Adeccodassen. For Særp, en mulighet for å kunne rykke opp til Tippeligaen.

Frekkstingene forstod aldri helt hva som skjedde den kvelden. At de kunne rykke ned. Mot Særp. Hovemodet stod for fall. De forstod det ikke når ballen lå i nettet første gangen. Og det gikk neimmen ikke opp for dem at da Martin Wigg puttet 2-0 heller.

Det hjalp ikke med overbetalte spillere. Eller med Nordli som trener. Særp var best den kvelden.

Sjekk ut hva jeg skrev 7. November, dagen etter den legendariske kampen.

Men i dag slipper vi å være nostalgiske. Vi kan skrive 4. november 2012.. Vi er igjen oppe til Tippeligaen. Forhåpenligvis for å bli...

Desverre satt jeg på en resturant i Leverkusen når opprykket var et faktum. Mobilregningen blir nok høy for november måned...

Trenerbråk i Særp før årets kamp!

Søndag kan Sarpsborg 08 rykke direkte opp i Tippeligaen. Igjen. Hvis bunnlaget Notodden sendes blå og hvite tilbake til bygda, så vil opprykket være bortimot bankers før årets siste kamp på Gjemselund.

Sjekk ut promoen til klubben før kæmpen: http://www.sarpsborg08.no/latest-news/article/d86uirvwwfix15zpwnkrfkqde/title/promo-sarpsborg-08---notodden

Men det er ikke selve fotballkampen som er kilden til den opphetede fotballdebatten som bedrives i fossebyen for tiden. Det er i stedet bråk rundt hvem som skal trene klubben neste år. Og byen er delt nærmest på midten....

Tidligere i år fikk sukesstrener Roar Johansen beskjed om at han ikke får fornyet kontrakt neste sesong. Dette uavhengig av utfallet av årets sesong. Og uten at en erstatter ble lansert (?)

Til alt overmål spekuleres det nede ved kloakkutløpet i om Roar vil bli trener for surveklubben FFK. Altså sannsynligvis en ny runde i Adeccodassen...

Dette har jeg tidligere karakterisert som klønete og som et lite taktisk trekk av klubben. Å gå ut og nærmest avsette en trener så tidlig på sesongen skaper bare usikkerhet og rykter. Ref. hva som skjedde med Start og Tørum i forårets sesong. Hvorfor ikke bare vente til sesongen var over med å gå ut med dette?

Og ganske så riktig. Bråket er i gang. Byens befolkning er nærmest delt i to: de som vil ha Roar med videre, og de som syens det er riktig å gå for nye krefter.

På lokalavisas nettsted  og i supporterklubbens nettforum har dette temaet vært heftig debattert, uten at riksavisen har brydd seg nevneverdig. Nå er det startet en gruppe på "Facebook" til støtte for Roar,  hvor det er gjort det kunststykket det er å legge til folk som ikke har meldt seg inn selv (bl.a spillere og ledelsen i klubben) Altå blir det hele relativt parodisk.

Alt ligger til rette for litt godt gammaldags bråk. Det rett før det braker løs til årets kamp på stadion.

Et mulige utfall av denne saken er i alle fall at Særp spiller i Tippeligaen i 2013 med ny trener, og der Roar trener FFK der nede i Adeccoen. Okke som, spennende blir det.

Om ikke annet så fører dette til litt engasjement og blæst rundt klubben. Det kan trenges...

Til irritasjon for nye lesere...

Sjekk ut tvileriene som ble begått under fjorårets allehelgensaften ved å følge denne linken

Ha en grusom Halloween!

Effektiviseringsviruset

Jeg går hjemme om dagen. Rusler rundt, drikker kaffe. Går turer i skogen, sover på dagtid. Det er bare en hake. Det er en bitte-liten gutt som kryper rundt i huset, drar meg i buksebenet og skal være med overalt.

Det heter pappaperm.

Det er ikke mange minutter man får tid til å gjøre noe for seg selv i løpet av dagen. Liten tid til tenkning eller skriving. Likevel, et visst begrenset aktivitetsnivå er det likevel oppi toppen. Selv om QI'en muligens har gått noen poeng tilbake.

Jeg har tenkt endel på at i pappaperm oppleves tid annerledes enn i full jobb. Det er ingenting man på død å liv MÅ rekke. Ingen tidsfrister. Ingen resultater som skal oppnås, lite planer som må gjennomføres. Det er travelt nok, javel, men det meste må tas på sparket. For det eneste som er sikkert med et lite barn er at ting ikke går etter planen. Søvn, mat, turer, alt må tilpasses etter forholdene. Desto mindre planer deste enklere.

Et liv i pappaperm er som et liv utenfor det store systemet som kalles arbeidslivet.

 Men det er først når man står utenfor at det er mulig å gjøre kvalifiserte observasjoner. Fra mitt pappaeksil ser jeg inn på de andres liv. Arbeidsliv. Det jeg ser er ikke først og fremst et problem ved arbeidslivet i seg selv. Det er heller hvordan arbeidslivets mentalitet smitter over på andre områder i livet. Fritiden, det siviliserte samfunnet. Og barnas liv og fritid. Alle har så mye å rekke at de ikke har tid til noen ting. 

 

Det er ikke bare arbeidslivet som effektiviseres. Det er hele livet. I streben etter å rekke alt, et sosialt liv, trening og  diverse statusaktiviteter. Fritiden er ikke lenger fri tid. For å få mest mulig ut av tiden må fritiden organiseres etter modell fra arbeidslivet. Planlegges, effektiviseres, gjennomføres. Og gjerne skryte av det på sosiale medier etterpå.

 

Tidsklemma kalles det i Aftentanta. Manglende evne til å prioritere kaller jeg det. Eventuelt fravære av gangsyn. Hva nå det betyr.

Egentlig greit hvis tidsklemma bare hadde rammet streberne. Men det rammer noen uskyldige. Barna...
 

Det merklige er at når jeg tar min daglige runde med vogna eller meisen ser jeg aldri barn. Ingen barn som spiller ball på løkka. Ingen som bygger hytte i skogholtet. På lekeplassen er vi helt alene.

For alle er i barnehagen. Eller friluftsbarnehage. Som innebærer å gå på stram rekke med gule refleksvester. Holde til venstre. Ikke løp. Stopp, roper tantene. Barna adlyder.

På ettermiddag- eller kveldstid er fortsatt alle barna borte. Da er de på SFO, eller kjøres på fotballtrening, sykkel- og skitrening, sjakk- eller fektetrening, hva vet vel jeg? Og her skal regler følges, krav og resultater oppnås. Ikke rart barna selv velger PCen, hvor de kan slippe unna -  gjøre som de vil...

 

I gamle dager hadde barn tiden sin til fri disposisjon. Ekte fri tid. Men "tidene" endrer seg. Det heter framskritt. Nå er barnas tid i ferd med å organiseres, effektiviseres, planlegges i stykker. Stakkers barn som vokser opp uten fri tid. Stakkars de voksne som jager rundt uten å komme i mål.

 

Tenker jeg mens jeg rusler rundt med mini’n i meisen. Kanskje ender vi opp som dem, sier jeg. For det er vel ikke mulig å leve utenfor det store SYSTEMET....

Unatur

Jeg døde her om dagen

alle later bare

som ingenting

så jeg fortsetter som før

det er mange måter å dø på

kun en måte å leve den ut

sitter inne hele dagene

går lange turer om nettene

lar månelyset være solen

dagslyset er en kvinne

 

som lover for mye

 

føler meg tryggere

i mørket

når skyggene regjerer

 

lar byen være skogen

kroppen en maskin

i naturens dempede industri

Romfolk, søppel og moral og sånn

Jeg gikk tilfeldigvis forbi Romleiren vest for Sognsvann i går.

Jeg var ikke i stand til å se om leiren fortsatt var bebodd, men kunne se 6-8 telt som fortsatt stod oppslått i skogen. Men fra min høye moralske hest kunne jeg konstatere det jeg fryktet: hele området rundt leiren er omgjort til en søppeldynge. Faktisk var det mye verre enn jeg kunne tenke meg.

Svarte søplesekker, matposer, klær og diverse ting er regelrett dumpet i store mengder rundt omkring nedenfor leiren.

Så til det moralske spørsmålet: har middelklassens besteborgere en moralsk rett til å fordømme fattigfolk som er nødt til å bo i telt i skogen for å overleve?

Selv vil jeg svare tja. Usosial adferd som plager eller er til sjenanse for andre må kritiseres. Som utstrakt forsøpling av naturen og hærverk av søplekasser i nabolaget, slik vi som bor i nærheten av Sognsvann opplever daglig.

Hvis det hadde vært partysvensker som bodde og handlet på denne måten, ville det vært akkurat samme sak. Muligens hadde disse blitt fjernet fra området på mye kortere tid?

På en annen side vil jeg påstå at det er sundt å bli konfrontert med et problem som er mye større enn vår egen lille rikdomsverden. Et problem som tvinger oss til å se utenfor den lille boblen av velstand vil lever i her i navleland. Det minner oss også om hvordan verden vil se ut uten et bevissthet forhold til vårt eget avfall, og at bruk og kast mentaliteten i beste fall må være en blindvei i historien.

Men hvordan man løser romproblemet har jeg ikke noe svar på. Sannsynligvis er dette bare starten på et problem som bare vil tilta i en global verden med store mengder fattige...

Det er bare å rydde gårdplassen din for nye telt og bobiler...

Ja til Europa - tja til fredsprisen.

Jagland fornekter seg ikke. EU er tildelt fredsprisen.

De fleste er enige om at det er ganske så overraskende. Men der stopper enigheten. For der noen ser verdien av et EU som for første gang i historien har klart å stabilisere et tradisjonelt krigersk Euorpa, så er det som vanlige de triste EU-haterne som roper høyest. EU-mostanderene ser nok denne  fredsprisen som en gylden mulighet til å spy sitt EU-hat ut på folk. Nok en gang.

EU-hatere er som Islamister. De tenker ikke selv. De er frelst. Krakilske, argressive, perspektivløse. Dialog fungerer ikke med disse menneskene. De sitter på selve sannhenten.

Selv synes jeg kanskje at det er andre som fortjener fredsprisen mer enn EU. Det kan være tøffe russiske forkjempere for yttringsfriheten. Arabiske demokati- og kvinneaktivister. Tenk det lille menneske mot den store, fascistiske maskinen.

Slik sett kommer denne prisen mange tiår for sent.

Men likevel. Norge er en del av Europa. I stedet for å rote med fingeren rundt i vår egen lille navle, og kun tenke på å hvordan vi kan skaffe oss enda mer fett til mor-Norges allerede feite rompe, så burde det være mulig å se nødvendigheten av et stabilt, enhetlig Europa. Uten fred, ingen økonomi.

Sett i lys av Norges nye tollbarrierer (tollsatsen på kjøtt er nylig satt opp til 429%), framstår landet vårt sett fra Europa som sært og egoistisk. Og usolidarisk. Vi tenker jo bare på oss selv. Sikkert nyttig for økonomien på kort sikt. Men verden består av mer enn kortsiktig økonomisk nytte. Slik sett er vi historieløse og perspektivløse, ute av stand til å se forbi kortsiktige økonomisk gevinst, finanskriser, populistiske politikere og kjipe byråkrater.

For å sikre framtidig stabilitet og fred i en kompleks og kaotisk verden er det nødvendig med et samlet Europa. Derfor vil jeg støtte tildelingen av fredsprisen til EU. At i alle fall noen i dette egolandet egner å se EUs historiske betydning etter 2. verdenskrig. Som fredsprosjekt. Ikke kun som feilstlått økonomisk union.

For Norge vil trenge et samlet Euorpa i en ustabil verden!  Åhh, deitlig, der gikk jeg endelig sagt det.

Den uforståelige religionen?

Striden går som en rød tråd gjennom vår nære historie. Fra Ayatollah Khomeini, Salman Rushdie, og Wiliam Nygård, til karikaturtegningene i Jyllandsposten og filmen ”Innocence of muslims”.

Noe er kunst. Noe ren provokasjon. Bunnlinjen er at den vestlige kulturkrets ønske om yttringsfrihet ikke er kompatibel med den islamske verdens krav til ukrenkelighet.

Men der Rushdie og Nygård stod stormen ut med rak rygg, vakler nå vestlige politikere og medier av frykt for opptøyer og kaos.

Er det ikke på tide å begynne å tenke rasjonelt nå. Ta et skritt tilbake å se hva dette egentlig handler om. Begynne å peke på det faktum at religionen faktisk legitimerer holdninger og handlinger som aldri ellers ville være akseptert hvis det hadde vært snakk om strengt politiske handlinger. For ytterligående religion er totalitær. Og bør behandles på samme måte som andre totalitære dogmer som fascisme og kommunisme. 

Totalitære, voldelige religiøse retninger finnes i alle verdensdeler. Ortodokse jøder. Ytterligående hinduister. Høyreorienterte amerikanske kristne. Men per i dag det er islamistene som tar kransekaka.

Islamisme er religionens svar på ekstremsport. Begge krever full rett og respekt for å utøve sine spesielle aktiviteter, selv om det rammer utenforstående. Og bryr seg ellers lite om andres innvendinger.

Av frykt for å tråkke feil eller bli misforstått fortsetter vestlige medier og politikere å legge lokk på de vesentligste sidene av Islamistproblemet. I stedet for å debattere hva som bør eller ikke bør yttres i det offentlige rom, bør søkelyset rettes over på det egentlige problemet her: at den muslimske delen av verden har store interne problemer. At ekstrem religion er et symptom på dype splittelser, hvor religionen fungerer som lynavleder for de egentlige samfunnsproblemene.

Jeg tolker det som at islamistene egentlig ønsker å bli såret. At de leter etter muligheter for å bli opprørt, krenket, for å kunne demonstrere sitt hat mot erkefienden: de vantro. Slik kan livet fylles med en åndelig mening, selv om livsvilkårene ellers er kummerlige. Religion er dopet som gjør folk i stand til å holde ut livet. Og skape fellesskap i kaoset. Med den ukrenkelige profeten som skjold mot resten av verden.

De bokstavtros verdensbilde er skrevet i stein, er urokkelig, og kan ikke debatteres. Dette har et stort konfliktpotensiale, og vil fortsette å generre hat og konflikter i en global verden i fremtiden. Hvis det ikke utfordres. Både internt og utenfra.

Ikke det at vestlige land er fritatt fra kritikk. Man kan skrive mange lange bøker om vestens dobbeltmoral og utspekulerte grådighet. Men det er et faktum at den islamske delen av verden har dype samfunnsproblemer. Livsvilkårene er dårlige, menneskerettighetene respekteres ikke, og kvinnene er annenrangs borgere. Osv.

Den arabiske våren er blitt høst. Borgerkrigen raser i Syria. Kaos råder i Somalia og Afganistan. Diktaturet styrer i Iran, Saudi-Arabia, mens Pakistan og Irak er ustabile stater. Listen kan gjøres mye lenger.

Men verden blir ikke bedre av at vesten vakler. Eller av at religiøse følelser og frykt er styrende for hva som kan ytres i Europa. Europeiske samfunn må begynne å gi tydlige signaler til islamister i alle land. Menneskerettighetene og ytringsfriheten står. Til Dovre faller. Koste hva det koste vil.

For det er ikke i Europa dette problemet ligger. Det er den muslimske delen av verden som må gå i seg selv. Og det er resten av verdens oppgave å utfordre ti ldette. For kulturell kompabilitet er en forutsettning for å fungere i den globale og digitale tidsalder.

Kanskje bare slik det må være

Krongleveien
er brolagt med hull
og dårlige intensjoner
kumlokkene sluker minnene
før de kan kreve
livets rett
like uungåelig
som bananskall
i gamle Buster Keaton filmer
er fantomsmertene
som oppstår av amputert kjærlighet
om kursen fortsatt er stødig
kan retningen være feil
strake veien
til ditt eget helvete
er langt å foretrekke
framfor omveier
til noen andres paradis
det er kanskje
bare slik det må være

Alt jeg trodde at jeg visste...

Manøvre i mørket

sideveis forflytninger

som krabbe på månen

skilpadde i arktis

naturlovene virker

bare ikke slik jeg trodde

hodet glemmer

der kroppen husker

enklere å skylde på noen

Darwin, Newton, Freud

for alt jeg trodde

at jeg visste

var feil

90-tallet. Enda en gang.

Stone Roses, Happy Mondays, New Order, Spiritualized.

Minner mye om spillelista på en hvilken som helst förfest med Ludde tidlig nittitall sier du?

Mulig det. Men det er ikke saken her. Dette er faktisk en oppramsing av band som spiller her på berget i siste halvdel av 2012...

Legg til at gamle elektrotravere som Ultravox og Orbital spiller i Oslo i høst så har du det endelige beviset for at gode gamle dager er her igjen. Gamle sanger om igjen -  nok en gang altså.

Så hva er årsaken til alle disse gamle storhetene gjenoppstår, tilsynelatende helt fra de døde?

Kan det skyldes at musikken faktisk var mye bedre før?
Kan det være at det er oss nostalgikere som ikke klarer å gi slipp?
Eller er bandene ganske enkelt tomme for cash, og ser seg påkka nødt til å jobbe igjen?

Sikkert en god miks av overnevnte, men vi nittitallister bryr oss gjerne lite om slike årsaker. For her har vi endelig muligheten til å se bandene vi elsket, men aldri fikk sett…

Fremskrittsutmattelsen

Stemmene

som alltid surrer i luften

dreieskiven

som bare snurrer raskere

skrustikken

som strammer hardere, fastere

det handlet vel aldri

om kultur versus natur

framskritt eller fall

kun om hastighet, tid

og skinnende overflater

tiltagende bevegelse og endring

for endringens egen skyld

raskere, bare saktere

dypere, bare grunnere

en uavbrutt strøm

av tilfeldigheter og sannsynligheter

hjelper ikke med bortforklaringer

for kroppen tilhører skogen

tankene bor i byen

det vakre vil beseire

det riktige

det er sånne som oss

som gjør at slike som oss

forkommer

Fire mål på fire kamper: Sarpsborg 08 bestod Tippeligatesten

Lag som skårer fire mål per kamp vinner også kamper. Om ikke i håndball, så i alle fall i fotball.

 På årets varmeste dag var Ludde så heldig å overvære kampen fra tribuneplass

Foto: relativt glissent på Sør Arena. Sørlendingene prioriterte sikker sjølivet denne dagen.

 Etter fire mål på Sør Arena mot Start peker pilen en vei : mot Tippeligaen 2013.

Etter en rotete første-omgang preget av mål og forsvarstabber, klarte S08 endelig å etablere et eget spill med balanse i forsvar og en smule kynisme i spillet de siste 10. Vips, så kom også seieren.

Det gjenstår mange kamper, men selv en Tviler er nå forsiktig opptimist....


Foto: Sørlendingene var raske meg å komme seg hjem denne søndagene. Sarpingene tok seg derimot god tid. Lang hjemreise til tross. 

Driving South

Kjører sørover ved midnatt, med mørket som en kjærlig venninne
Stone Roses på repeat, gonna break my way through heaven
tusen tanker i bagasjen, hodet fyllt med bensin

Kjører sørover ved midnatt, alene er jeg aldri ensom
kaffe fra seven eleven, gonna break my way through heaven
tid er bare et abstrakt begrep, fart bare tall

Kjører sørover ved midnatt, when the streets are cold and lonely
the cars they burn below me, don't these times fill your eyes
Er du helt alene? Er du gjort av stein?

Kjører sørover ved midnatt, man I must have been insane
ennå lenge til daybreak, nynner this is the love we make
Driving south 'round midnight, in a howling hurricane

Sjekk ut på youtube: Driving south

Tippeligatesten – har Sarpsborg 08 egentlig noe der oppe å gjøre?

For Sarpsborg 08 har årets i sesong i Adeccoligaen vært – i beste fall – høyst variabel. Likevel ligger vi per i dag på en finfin 2. pass på tabellen.  Det betyr direkte opprykk.

Start topper 6 poeng foran Særp, mens det nedover på tabellen er jevnt. Svært jevnt.

Førstkommende søndag (19. august) blir derfor en nøkkelkamp for Sarpsborg08. Da møter de Start på det nye kunstgresset på Sør Arena i Kristiansand.

Søndag får vi altså svaret: har laget egentlig noe i toppserien i gjøre neste år  - eller er det like greit å forbli nede i Adeccosumpa.

For jeg orker ikke en ny sesong som 2011 sesongen.

Jeg har mine tvil. Etter gode 3 kamper der vi har puttet 4 gåller per kamp, kan det være duket for en nedtur i det bløde Sørland. At trener Roar Johansen ikke har fått fornyet sin kontrakt for neste år teller ikke til vår fordel. Gidder ikke si noe mer om denne saken enn at dette konseptet prøvde Start ut i tippeligaen i fjor. I år spiller de i Addecco.

Siden Ludde en kosmisk tilfeldighet befinner seg på bryllaup i Kristiansand denne helgen, er det gode muligheter for at kampen overværes fra tribunen. Og da er som regel oddsene dårlige for 08...

Du kan lese mer om kampen her hos Fossefallet.

Eller her på Startsupportforum, "Tigerberget"

Årets bitreste bokanmeldelse? Det er Dagsavisen det.

Jeg har tidligere omtalt boken "Born to run" av Chris McDougall i tildels positive ordelag.

Men det later ikke til at alle har fått så mye ut av boka. Jeg ble nylig tipset om Dagsavisens meget balanserte og objektive anmeldelse av boken: http://www.dagsavisen.no/kultur/alle-anmeldelser/bokanmeldelse/rasistiske-maratonmyter/

Jeg kan være enig i at boka ikke er en litterær høydare på nivå med Hanne Ørstavik og Herbjørg Wassmo.

Men dette er muligens den sureste, bitreste og mest fordomsfulle anmeldelsen jeg har lest. På lenge. Men at det kommer fra Dagsavisen er vel ingen overraskelse.

Dagsavisen er vel i hovedsak styrt av politisk korrekte feminister med tvangspåsydde skylapper og tunge føringer fra APs propagandaministerium. Slik kan det i alle fall virke ut av denne anmeldelsen.

Jeg ler av det. Men blir litt trist også. At det skal være mulig å lire av seg så mye jævelskap, og anklage en bok med så mye lidenskap og idealisme for å være rasistisk. En anmelder som skriver på en slik måte må ha mye vondt inne i seg?

En teori i medievitenskapen hevder at mottakeren til et budskap i stor grad vil lese sin egen meningen inn i en tekst. Det betyr at leserens etablerte "kognitive skjema" bestemmer hvordan innholdet vil  fortolkes.

Med andre ord, hvis du leter etter rasisme så vil du finne det. Hvis du anser at alle som driver med sport er idioter, så vil du få det bekreftet. Det blir som en religiøs person som ser tegn fra Gud over alt.

Nei, Gerd Elin Stava Sandve, bokanmelder i Dagsavisen: å omtale alle sportsinteresserte som idioter smaker mer av "rasisme" enn innholdet i denne boken du forakter slik.

Og til Dagsavisen: hva med å sette en anti-feminist til å anmelde neste feministiske bokprosjekt hos dere?

Ikke det nei....

22. juli-kommisjonen og den norske syndebukkmentaliteten

Våkner i dag og registrerer at de største avisene i Norge - Dagblabla’ og Vredens Gnag - krever blod. Statsministeren må gå. Hovedsakelig på grunn av konklusjonene i 22. juli-rapporten.

Så lett. Så enkelt.

Det gikk som forventet. Slik det alltid går når det utføres større granskninger etter ulykker og katastrofer i Norge. Granskningsrapportens tradisjonelle og snevre perspektiv på risiko og beredskap gir media det de vil ha. I stedet for å sette seg ned å reflektere over innholdet og manglene i rapporten, mister mediene hodet og gjør den typiske blemmen i silke tilfeller: leter etter syndebukker.

Slik VGs Hanne Skarteveit så middelaldersk skrev i går: hvem har skylden? Ikke hva gikk galt, hvorfor og hvordan. Men hvem skal vi henge!

Så har vi de mange pårørende og bistandsadvokatene som vil skal "saksøke staten" og "at hoder skal rulle". Som om beredskapen blir bedre av det.

Men dette er ikke tiden for hysteri og brusehoder. Dette er tiden for refleksjon og kalde hoder.

Det er sannsynlig at statsminister og regjerningen de siste årene hverken har forstått, prioritert eller tilrettelagt beredskapen i landet på en tilfredsstillende måte. Et eksempel er at Norge ikke har noen overordnet myndighet for samfunnsberedskap. Noe som resulterte i ansvarspulverisering under 22. juli.

En annen typisk norsk greie er at det tok 7 år med saksbehandling og trenering uten at man fikk sperret Grubbegate ved Regjeringsbygget. Slik at terroristen fikk gode muligheter til å parkere bombebilen der han ville.

Dette er den norske modellen. Hvor samfunnsplanlegging undermineres av et system hvor et uendelig antall av instanser og aktører skal involveres ved behandling og beslutning. Ofte renner ting bare ut i sanden. Slik som Munch-museet, flytting av vikingskipene, jernbanesatsingen, Bjørvika, etc etc.

Så til 22. juli-kommisjonen rapport og konklusjoner: det var som jeg fryktet. Jeg mener ganske enkelt at denne rapporten har et snevert perspektiv på risiko og beredskap. Med et sidrumpa og forutsigbart utgangspunkt i tradisjonell samfunnssikkerhet- og beredskap. Det er logisk, og det gjenspeiles av sammensetningen av 22. juli komiteen er samfunnstradisjonalister, med typisk bakgrunn fra jus, politi og samfunnsforskning.

Det rådende tankesettet evaluerer sitt eget system. Og finner mange feil i systemet. Men problemet er ikke alle hullene i systemet. Problemet er at systemet er feil. Mentaliteten. Kulturen.

Jeg mener det norske samfunn ikke har et reflektert forhold til risiko. Fra tid til annen inntreffer det katastrofer som ingen har tenkt over. Da gjelder det å lære av disse. Men en katastrofe skjer aldri på samme måte to ganger.

Ved å skape en kultur der syndebukkene skal arresteres, vil vi aldri oppnå et system som lærer og forbedrer seg. Man vil forsøke å skjule alle feil og problemer. Inntil hendelsen er et faktum.

Ergo er 22. juli katastrofen en indikasjon på en systemfeil, og medienes (over) reaksjon kun en forsterkning av denne systemfeilen.

I kapittel 19.8. berører faktisk 22.juli dette poenget, sitat: "I omgivelsenes jakt på syndebukker er det lett å glemme at mangelfulle systemer kan føre til at enkeltpersoner eksponeres for å gjøre skjebnesvangre feil. Oppmerksomheten må være på trening, opplæring, øvelser og veiledning– og valg av gode ledere".

Mitt poeng er at denne erkjennelsen burde stå mye mer sentralt i rapporten, og vært kommunisert tydligere til massemedia.

Et bredere granskningsperspektiv ville gitt samfunnet anledning til å danne seg en litt mer nyansert forhold til risiko. Det vil si å involvere profesjonelle fagfelt som til daglig jobber med risiko og sikkerhet, men som bruker andre styrings- og analyseverktøy. Som risikoanalytikere fra industrien, Human Factors og kognitiv psykologi, som ville utdypet analusen av utøvelsen av beredskap under 22. juli ut i fra dets forutsetninger. Hvordan var tilrettelegging av tekniske hjelpemidler, kompetanse, trening, prosedyrer, stress, organisering etc.

Bunnlinjen er at hvis systemet ikke er tilrettelagt for korrekt handling, så er sannsynligheten for at mennesket feiler stor. Adferden blir en konsekvens, et symptom på systemfeil.

Mennesket bør dømmes etter intensjonen bak handlingene, og i så måte finnes kun en syndebukk i denne elendigheten...

Olympiske konklusjoner (og kommentarer)

De fire beste nasjonene på medaljestatistikken (USA, Kina, Storbritannia og Russland) har tatt halvparten av totalt 302 mulige gullmedaljer. Vi bør kreve en mer rettferdig fordeling av godene før neste OL i Rio.

Norge tok flere gull per innbygger enn USA og Kina (0,4 per millioner versus 0,18 og 0,038). Storbritannia er best med 0,48 per million. Ok, da var det kanskje rettferdig fordeling likevel.

De norske skytterne har ikke lært å konsentrere seg under press. Trodde det var hele poenget med skyting jeg? Dvs å klare presset...

Håndballjentene klarer kun å konsentrere seg under press. Ganske god egenskap, så lenge man kommer videre...

De norske friidrettsjentene var fornøyde med å reise til London. Hva de faktisk gjorde der ble heller underordnet.

De norske svømmejentene bommet totalt på formen. Eller så er de ikke bedre.

De norske roerne bommet totalt på formen. Eller så er de ikke bedre.

Det er alltid en helt ukjent utøver i en ukjent idrett som overpresterer sikkelig. Denne gangen en fektemann.

Det er alltid mange ukjente utøvere i ukjente idretter som gjør det skikkelig dårlig. Ingen nevnt, alle glemt...

Den norske pressen klarer fortsatt ikke å formidle skikkelig interessant og saklig stoff rundt OL. Blir nok mye bedre i Rio, da TV2 kommer på banen med reklame-TV. 50% reklame. 50% sport. I den rekkefølgen.

Norge er like dårlig i sommer OL som kvaliteten på den norske sommeren. Logisk nok. Ironisk nok foregår de fleste av sommer-idrettene innendørs - burde ikke da Norge lykkes bedre?  (volleyball, basket, badmington, bortennis, judo, bryting, turn, svømming, stup, etc etc)

Doping har kommet for å bli. Ingen kommentar.

Det er 4 år til neste gang. Heldigvis.

Farvel, Øyafestival?

Det er ikke noe å tvile på: kvaliteten på Øyafestivalen 2012 var ikke god nok.
Det kan jeg påstå etter kun å hatt dagspass onsdagen. Det er ikke programmet jeg snakker om. Det er framifrå.

Det er infrastrukturen.

En ting er at festivalområdet ikke er egnet til å ta mye folk. Det blir trangt, og utover kvelden utviklet festivalområdet seg til å bli en eneste stor kø. Hvor det å ta seg fra scene til scene var som å ta t-banen i Shanghai. I rushtiden. Relativt trangt...

Jeg vil påstå at norske arrangører er dårlige til planlegging og tilrettelegging for store folkemasser. Det gjenspeiler seg i infrastrukturen i samfunnet generelt. arrangement som Øyafestivalen.. Stikkord er laaaange køer for mat og øl. Og dokør som er helt hinsides.

Utvalget og pris på mat er langt under par, og kvaliteten er heller ikke på nivå med festivaler sørover i Europa. Selvfølgelig.

Et annet aspekt er støy. Støy fra band (les: rapgrupper) som er avhengig av tung, tung bass. Uten støyskjerming lydforurenser bassen store områder. Det å plassere denne type musikk på den mest sentrale scenen, med beliggenhet rett ved øl- og matserveringsområdet er ikke spesielt gjennomtenkt.

Mens "A-laget" spilte var det knapt mulig å føre en normal samtale ved kirkeruinene. Bassen til Lars Vaular var såpass høy at Bjørk måtte be om at basslyden ble skrudd ned.

Heldigvis går det rykter om at 2013 er det siste året festivalen avholdes i Middelalderparken. Satser på at Øya heretter avholdes på et mer egnet område, og at det blir en ny, frisk start med bedre løsninger og fasiliteter.

Ellers går Øya av stabelen uten Tvileren.

The Stone Roses: sterk borteseier på Øya

Jeg hadde aldri trodde denne kvelden skulle komme.

At jeg -  nærmere 20 år etter at de la tøyhatten på hylla -  skulle få se Steinrosene her i Norge. Levende, og i overraskende god form. I alle fall musikalsk.

Jeg har sett et par helt greie konserter tidligere i mitt etter hvert ganske lange liv. Men denne rager helt der oppe. Sammen med Rage Against the Machine i -94 og the Cure i -91.

Det kan skyldes at jeg er fan. Men det er like mulig at det faktisk var en helt suveren konsert.

Etter en litt rolig start med stødige klassikere fra den første selvtitulerte plata, dro de etterhvert i gang  med seige og lange konsertversjoner av storheter. Som Made of stone, This is the one, og til slutt I am the resurrection. Stødig og høyt. Med montone, dansbare bassrytmer fra Mani, en fantastisk arrogant Ian Brown på slepende vokal, hele tiden med John Squires rastløse, unike gitardriv som mentalt dop.

Seieren er vel i havn, og jeg kan smile og slappe av. Trenger vel ikke å si mer. Les heller hva proffene skriver:

http://www.musikknyheter.no/concert/10057

http://www.osloby.no/oslopuls/musikk/The-Stone-Roses-Gjenfodelsen-6961602.html

Luddes moteblogg: gummistøvler - hot or not?

Man kan si mangt og mye - det meste er vel allerede sagt - om trender og moter og sånn.

Ludde har vanligvis lite å melde i slike sammenhenger. Folk får bruke de klærne de vil. Trender står vel egentlig bare i veien for et bedre mangfold i butikkene...

Jeg kan tilføye at jeg vanligvis er en meget varm tilhenger av funksjonelle, praktiske plagg og benklær.
Men når det gjelder denne saken, så er det noe som skarrer og skurrer.

For hva i %&# er motivasjonen bak den storstilte bruken av gummistøvler hos våre kvinnelige medmennesker i dagens bybilde. Gummistøvler -  En "hot" trend? Hva blir det neste - skaut og stakk?
 

Foto: typisk moteriktige støvler for clubbing og bryllup



  

For har gummistøvler egentlig et snev av noe estetisk ved seg? Nope, nei, og nada. Gjør det saken bedre at "toppmodellene" koster 1500 kroner?  

Om de så er rosa eller svarte. Har prikker eller blomster. Er høye eller lave. Det ser like begredelig ut, okke som. Gummistøvler har aldri være ment for noe annet enn til bruk i skogen, myra, eller stallen. Eventuelt på festival.

Ok, så er sommerene i dette landet relativt våte. Mulig også at denne trenden oppstod på diverse leire-festivaler rundt om. Og det er jo noe trygt og traust over jenter som trasker rundt i byen med gummistølver. Ikke så veldig bad ass eller bling-bling, lissom.

Folkens: her trengs det skjerpings. For gummistøvlepolitiet ser deg!

Det eneste positive som kan sies om gummistøvler er at fotsoppen får bedre vilkår. For alle livformer fortjener å overleve, gjør de ikke?

Så hvorfor tråkker da 50% av jentene i Oslo by rundt i gater og kjøpesentre, til knes i gummistøvler? Spør ikke meg, spør heller Tyrihans og kjerringa; "vil du værre med så heng på".

Augustreiser

Toget glir

gjennom landskaper i mørke

stille

i 260 kilometer i timen

den tykke mannen  på plass 56

snorker så fjortisene fniser

speiderbarna spiller kort

i midtgangen

støyer, høye på godis

den morske mannen med iPad

himler med øynene

mens kvinnen med det røde håret

løfter på brillene,

rynker nesen over kryssordet

loddrett /vannrett

alle er vi med

synker gjennom setene

når kveldsmørket siger

ned over de svenske granskogene

augustdugget på ruten

forteller om en glemt sommer

at det nærmer seg timen

når vi alle skal av på endestasjonen

for siste gang