Transparent

Av redsel for å være til bry
går jeg på tærne
gjennom rommet
snakker med innestemme
på bussen
lytter med øynene
etter tegn på aksept
sitter på kanten av stolen
i tilfelle jeg blir
bedt om å gå
høflig, men bestemt
all kommunikasjon av betydning
skjer utenfor rekkevidde
stiller meg bakerst i rommet
for at ingen
skal unngå å høre
den dagen
da jeg endelig roper ut
hvor David kjøpte øllet

14 dager, 7 byer og 10 senger

Ludde har begynt å ligge rundt. Nye sengefasiliteter har blitt testet ut i Oslo, Ski, Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen. Denne uken står Stavanger og Bergen for tur. Muligens også Trondheim.

Men nei, det er ikke slik du tror, din skitne gris. Jeg har faktisk flyttet ut av leiligheten, men altså ikke inn i noen ny. I 14 dager er jeg som husløs -  uteligger - å regne. Derav den utstrakte landstrykervirksomheten.

Perioden før jul vil derfor være preget av laber aktivitet på Tvilefronten. Men fortvil ikke, Ludde er tilbake PLUTSELIG.

Sannsynlighetsberegninger

Konklusjonene
var skrevet ned
på forhånd
i konfidensielle dokumenter
åpnet for alle
setter to streker
under spørsmålet
for å fortelle
at de stoler mer
på et tilfeldig tall
enn tusen observasjoner
spiller ingen rolle
med instruksjoner
når feilhandlingene
sitter i ryggmaren
bevis betyr lite
når etterforskerne
er ruset på kilden
til ubegrenset dumskap
oppgjøret endte
som det måtte
i rettssalen
med aktor som forsvarer
de pårørende
som dommere
og den påtalte selv
som vitne

I serien sanne historier fra virkeligheten: Vaskemaskinen

Ludde skal flytte i helga. Det betyr mye styr og greier. Men denne historien skal ikke handle om det. Bare indirekte. Den skal handle om da jeg skulle selge den gamle vaskemaskinen. Med påfølgende komplikasjoner.

Jeg la inn en annonse på Finn.no. Blant tusener på tusener av hvitevarer og søppel som ligger ute på nettet, hva er oddsene for at noen skal bry det om akkurat din tøyrensemaskin? Ca. 2:1?. Tro'kke det gett.

Et par dager senere befinner jeg meg tilfeldigvis på bøgda. Ofte omtalt som Stavanger. En SMS tikker inn, og forteller at vaskemaskinen er av interesse. Nå. Idag. Hentes i kveld.

Jeg skriver tilbake at jeg hjemme etter 19. Må bare lande først. Deretter kan vi selge unna. Som sagt. Jeg lander utpå Romerike og toger hjem. Vel innenfor dørstokken setter jeg  umiddelbart i gang med å klargjøre tøyprosesseseringsmaskinen.

But but, i det jeg kobler slangen av, spruter vannet bokstavelig talt utover golvet. Det er håndtaket til ventilen - laget av plast - som har vandret heden. Eventuelt gått til de evige jaktmarker.

Jeg skrur av hovekrana, fjerner håndtaket og skrur ventilen igjen med skikkelig verktøy. Da ringer det på døra. Det er John Ertzgaard. Tidligere sprinter, med norsk rekord på 100M. Dette skal nok gå unna. Piggskoa på.

John kommer tuslende opp på badet, der jeg står med vann til anklene. Ikkeno' problem dettæne kan jeg rolig fortelle. Bare ventilen som suger. Eller spruter. Whatever. Saken er vaskemaskinen. Den er god som gull. Kvitteringen derimot, den kunne jeg ikke finne.

Problemet er at jeg kun har vært hjemme i ca. 17 minutter. Så forbredelsene har vært heller semre. Men brukerveiledningen har jeg så klart for hånden.

Derfra og ut skal alt være såre enkelt tenker du. Det gjorde John og jeg også. However, maskinen nekter å bli med ut døren -  uten kompenserende tiltak. Døra må bort. Skrus ned. Fjernes. Heldigvis er John en meget fin fyr og hjelper til med å demonterer døra, slepe maskinen ut, bortover gangen, inn i  heisen og videre ned til den ventede bilen.

Hyggelig fyr, han der Ertzgaard. Vaskemaskinen har gjort jobben for oss, og håper inderlig at den gjør jobben for ham. Eller mora hans. For avsluttningsvis forteller han at maskinen ikke er til ham, men til morra. Som driver et barnehjem i Uganda.

Derfor- som kompensasjon for manglende kvittering, lovte jeg å sette inn penger. Det bør du vurdere å gjøre også - så sjekk ut denne siden http://tohender.no/, som forteller de meste.

Ingen tvil.

The soundtrack of my life...

Hvis det er et band som kan ta æren for å ha laget lydsporet til livet mitt, så er det Teenage Fanclub. Albumene "Grand Prix" og "Songs from Northern Britain" gikk på hard rotasjon i CD-spilleren min på slutten av 90-tallet.

Faktisk er dette musikk jeg kan høre på den dag i dag. Ikke mange av 90-tallsbandene jeg kan si det samme om...

Mulig var det 10 år for sent. Men natt til lørdag fikk jeg sett dem for første gang 'live'. På Rockefeller. 15 år etter at "Grand Prix" kom ut.

Fikk desverre ikke med meg bandet da gav en legendarisk konsert på Slottsfjellet i sommer. 

Muligens er Teenage Fanclub det nærmest du kan komme av perfekt popmusikk. Noe de nesten klarte å gjenskape på Rockefeller i helgen.

Ludde prøver seg på lyrikk...(?)

Tvileren har de siste to årene mer eller mindre pumpet ut Luddismer. Gjerne ukentlig. 

Skribleriene under er derfor som et eksperiment å anse, siden dette er det første eksplisitte forsøk på lyrikk som er begått på denne siden. Eller poesi om du vil. [forøvrig: hvis du vet forskjell på poesi og lyrikk, vær snill å skrive en forklaring i kommentarfeltet]

Ludde informerer: Den jevne leser vil nok desverre ikke merke særlig forskjell. Men til poesien:

INNOVERDRØMMER
Som lukten
av nyhogd tømmer
gjørmespor,
senhøstløvsfuktighet
langs mosestiene
hjem gjennom granskogene
den siste søndagen i oktober
mens sola enda slåss
med sine siste krefter
mot novembermørket
der gnistene sender rosaflammer
over horisonten i sør
hvor lyset fra menneskebyen
konsumeres av stjernefrostens
første nølende steg
så tankene igjen
kan vende seg stille innover
bort fra åser, juv og vann
i timene før frosten og mørket
tar makten tilbake
fra menneskedrømmene

Vi som ikke har noe(n) å skylde på...

Noen ganger hadde det vært greit å være kvinne. Eventuelt innvandrer, handikappet, fra landsbøgda. Alternativt bare fattig, rett og slett.

Jeg tar egentlig til gode med hvilken som helst minoritet, bare jeg kan tilskrive min egen middelmådighet årsaker som ligger utenfor meg selv.

For vekten av egen feilbarlighet er tung å bære. Kunnskapen om at det jeg mislykkes med i bunn og grunn skyldes meg selv. Mine manglende evner, kunnskaper. Innsats eller gener. Ju næim it.

Av og til kunne det ha vært greit å ha noe eller noen å skylde på noe. Tillegge ens egen middelmådighet noe utenfor en selv. Kle seg i offer-rollen for en gang skyld. Skylde på samfunnet.

Men jeg kan ikke skylde på samfunnet. Vi som faller i kategorien norske, etniske hannkjønn i tredveårene, av middelklassen og vokst opp i middels store byer på Østlandet.

Aldri vil vi bli kvotert inn i en jobb. Vi får ingen stilling, rolle, som kraft av vår sosio-demografiske klasse. Vår middelmådighet kan kun tilskrives oss selv.

Hadde jeg bare vært kvinne - feminist -  hadde jeg i det minste hatt mannen å skylde på. Den potensielle voldteksforbryteren...

Men når jeg tenker meg om, så er det kanskje greit som det er. For der konkurransen er størst, er sympatien nærmest. Eller?

Monstermaskiner ved Ankerveien: det norske naturvernsparadokset

Monstermastene i Hardanger vekket nylig harme over det ganske land. I hovedstaden diskuteres det i disse dager heftig hvorvidt det er tilrådelig å lage ny skiløype i Nordmarka -  fra Skar og vestover -  for å møte løypenettet som går fra Skjennungen til Kikut. Løypetraseen har nå fått rødt lys.

Det derimot ingen gidder å bry seg om, er monstermaskinene som pløyer seg gjennom Oslomarka, lager dype sår i skogen. Verre enn noen skiløyper noen gang vil kunne gjøre. I høst har disse monster-maskinene tatt grådig for seg av den flotte granskogen  i et av Norges mest brukte turområder. Og reaksjonene? Avisinnlegg? Neida. Lenkegjenger. Neppe. Rent bortsett fra alltid standhaftige Naturvernforbundet da.

Natur- og miljøvern vekker følelser, av og til på lite rasjonelt grunnlag. Ofte får mindre betydelige inngrep med begrensede konsekvenser stor mediedekning. Mens potensielt viktige ting vies liten oppmerksomhet. Rart med det gett.

Et eksempel på det siste er agressiv skogbruk i flotte turområdet eller gammelskog. Skogen kan kun vernes ut fra et plantevernshensyn. Ikke ut fra friluftsliv eller bruk. Hvem bryr seg liksom, hogg skogen ned.

I Oslos bakhage - nærområdet nord for Sogsvann – har skogen i sommer blitt hugget ned for fote. Det handler om området mellom Øvre og Nedre Blanksjø, mot Ankerveien og østover. Området som hugges ligger rett ved går grensen til Eventyrskogen ved Hågåsen.

Se øverst i kartutsnitt til venstre.

Området rundt Nedre Blanksjø er faktisk definert som Oslos geografiske midtpunkt, og ligger bare 2,5 kilometer fra parkeringsplassen ved Sognsvann. Den historiske Ankerveien går like ved.

Heldigvis er det ikke snakk om snauhost, mer type tynningshost som bevarer noe av storskogen

Av de få som later til å bry seg er syklistene, som har sendt et brev til Friluftsetaten angående forholdet:

I svaret fra Friluftsetaten heter det at de gjennomfører skogsdrift der hensikten er å få en åpnere og mer variert skog. Dette skal gi en bedre friluftsopplevelse, men det kan i en periode bli hindringer i form av grener og topper slik du beskriver.

Bedre Frilutsopplevelse? Mer variert Skævv? Hvor mye bedre friluftsliv får man med meterdype hjulspor og gjørme? Kanskje kan utframkommelig skog med kvist og trær på bakken betegnes som variert ?

Den opprinnelige Skævven var utmerket, gammel granskog med mosebunn og blåbærlyng. Små fine stier som slynget seg innover i landskapet. Flott gammelskog raseres med skogsmaskiner. Dype hjulspor, gjørme og vann ligger igjen. I høst har man nærmest kunne sette poteter der maskinene har herjet.

Jeg har tidligere skrevet om skogbrukernes manglende vilje til å bevare de beste skogområdene til frilufsliv.

I standarden Levende Skog gjelder følgende i forhold til skogbruk:
 "Stier og løyper, samt veger av kulturhistorisk interesse skal ikke benyttes som kjøretrasé der det er praktisk mulig å unngå dette"

"Hjulspor som forårsaker vannavrenning og erosjon, kjøreskader i stier og løyper og andre vesentlige skader, skal utbedres så snart fuktighetsforholdene gjør dette praktisk mulig etter avsluttet bruk av utdriftstraseen".

"Hogstavfall skal ryddes bort fra bekker, elver, vann og stier og skiløyper etter avsluttet hogst".

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) er av formening om at et annet skogbruk er mulig og bærekraftig.

Nordmarka er stor. Så hvorfor hogge i nærområdene? Får bare håpe det ryddes opp. Skævven er i alle rasert for en del år fram i tid. Bare ta en tur ut i området selv hvis du føler du bryr deg...

Gjest i eget liv

Jeg kun her
fordi jeg har
havnet her
gud vet
av hvilken grunn
er vel bare
muligens, kanskje
på gjennomreise
midlertidig tilstede
veiene raser
foran meg
mens jeg går
dørene åpner seg
bak meg
når jeg ikke ser
uten destinasjon
går ingen vill
har jeg blitt fortalt
at jeg forsvant
var vel egentlig ikke
noen stor greie
når jeg tenker meg om

Her braker det løs: Lerkendal, Ullevål, Brann stadion, her kommer vi...

http://www.dagbladet.no/2010/11/08/sport/sarpsborg_08/fotball/tippeligaen/14188047/