Selgeren repliserer at de ikke har kapasitet til å ta skiene på så kort tid. Den pent kledde mannen svarer da bryskt: "Det var da som svarte…Ok, da kjøper jeg heller et par nye ski, men med betingelse om at de er slipt, glidet og klare til lørdag morgen”.
Akkurat. Det ble nok et relativt dyrt KM, men prisen var sikkert verdt de usle sekundene 10-åringen muligens tjente. Guttungens plassering i KM sier historien derimot ingenting om.
Det er få som tør å spørre hvor sunt langrenn egentlig er for barn. En sport preget av utstyrshysteri. Kuldeastma. Gærne, pengestinne foreldre. Som smører ski og realiserer seg selv gjennom “unga”. Konkurranse og prestasjonssamfunnet skal inkorporeres i barna så tidlig så mulig.
Nei, gi dem en gitar og en flaske pils før langrennsjaget tar dem.
Misforstå meg gjerne. Ludde hater ikke langrenn. Tvileren har en rekke snøplanker i boden, og trives godt både med bortoverski og nedoverski. Men det er noe ved langrennidretten og dets utvikling som byr meg i mot. Skikkelig. Være seg langrenn som konkurranseidrett. Og langrenn som kulturform. En utvikling som korrelerer godt med det rådende mentale klimaet i samfunnet generelt. Og hovedstaden spesielt.
Det råder altså en kulturkrise innen skisporten. I vinter har Aftenposten hatt en debatt gående om skikonflikter i Vest- og Nordmarka. Bemerkelsesverdig lik debatten om krigen mellom syklister og turfolk i sommer.
For streberstresset har invadert skiløypene. Der du før søkte og fant ro i skiløypa - langt borte fra trafikk, mas og sure bilister - får du nå samme pakke der også.
Essensen i konflikten er typisk: Birkenfantaster liker ikke turfolket, der de somler og står i veien mens de skreller appelsiner midt i løypa nede i bakken. Det hersens turfolket, med bikkjer, unger, pulker og gamlinger side om side.
Turfolket på sin side, nærer nesten like mye hat til Birkingene, der de kommer rasene, med rekorder i blikket på dyre, nypreparerte ski. Svettende, pesende og råkjørende, og krever hele løypa for seg selv. Slik står frontene steilt mot hverandre. Og aldri vil de forenes.
Denne konflikten forteller en god del om den rådende “mentaliteten” blant de bedrestilte i Oslo. For det er disse som i hovedsak tar seg fram i marka på ski. I tillegg til et par-tre studenter fra Gambia eller Spania som stabber seg avgårde rundt kiosken på Sognsvann. Muligens er det annerledes på bygda. Konfliktmentaliteten er bygget på en blanding av selvrettferdighet, manglende høflighet og ren skjær egoisme. JEG har alltid rett – de andre skal ta hensyn til MEG.
Når jeg kommer i full fart bør dere vennligst hoppe unna, hele familien, med pulker og bestemødre - så de setter rosinbollene i halsen. Eller, om jeg vil spise appelsin eller smøre ski, så er det min fulle rett til å gjøre det midt i løypa, bak en sving i det bratteste henget av måneskinnsløypa. Med eller uten bikkje. Om du tryner i fuglehunden min er det din feil.
Så hvor ble det av smilet om munnen? Hvor ble det av de gamle uskrevne skiregelene? Nei, bedre å holde seg i sofaen og se ski-VM på TV. Sunnere det.
Neste gang i 'Tvilerens VM-apropos':
- Hvorfor gjelder ikke Markaloven for langrennsanlegg?
- Hvorfor så hælvetes dyre billetter i ski-VM?
- Birkenfantastene: hvorfor de trener feil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar