Holmenkollsprekken...

Lørdag gjorde Ludde som 30 000 andre streitinger: knyttet Nike-skoene med dobbelknute, tredde på seg en stygg t-skjorte med bedriftslogo. Og bega seg ut i byen for og løpe Holmenkollstafetten.

Mandag morgen måtte Tvileren brekkes løs fra sengen. Med god grunn skal det vise seg...

I utgangspunktet skulle dette bare være ren plankekjøring. 10. etappe i bedriftsklasse. 2.8km, hovedsaklig utforbakke. Tur i parken. Kakestykke.

Torsdag fikk jeg derimot spørsmål om jeg også ville ta 9 etappe - 650m meter – på et annet lag. Med 50 minutter hviletid mellom etappene kunne jeg ikke si nei. Tenkte vel at 650meter, det er ingenting. Bare lett oppvarming.

Men som så ofte ellers - lettere tenkt en gjort. For beina var pinne stive allerede etter 400 meter. De siste 150 meterne måtte jeg bare bruke farten jeg allerede hadde opparbeidet til å komme i mål. Asfalt i utforoverbakke høres mye lettere ut enn det er. Klokket i mål på tiden 1.51. Noen mellomdistanseløper er jeg ikke. Ikke at det noensinne har vært tvil om det.

Foto: venter på 10ende veksling. Holmenkoll-bakken kan skimtes i bakgrunnen:.

Vet du hvorfor kalles Holmenkollstafetten når ingen av etappene i hele tatt går i nærheten av Holmenkollen?



Etter drøyt tre kvarter på ryggen i gresset var det på tide igjen. For 2800meter. Fra Gressbanen til Frognerparken. I år med nye trasé. Lenger og hardere. Etter kun noen hundre meter kjente jeg hvor dette bar. Hele veien ned i kjelleren. Melkesyren lå fortsatt og koste seg i lårmuskulaturen, og hver eneste meter måtte jeg betale dyrt tilbake i smerte.

Det var ingen annen mulighet enn å løpe "under terskelen" - som utholdenhetsutøverene liker å refere til. I min verden vil det si kontrollert og sakte. Hver minste lille høydeforskjell ble en ås. Et kumlokk en liten bakke.

Noen hundre meter fra mål hadde jeg på forhånd sett meg ut et punkt hvor jeg skulle starte spurten. Etappens anaerobe fase. Jeg utsatte den for sikkerhets skyld  - kanskje 100 meter -  før det var full speed inn til veksling.

Helt utkjørt baner jeg meg vein inn i løpermassen - som venter på pinne lik sultne pirajaer i Amazonas. Men jeg finner ingen med matchende t-skjorte inne blant den desperate folkmengden. Ingen med svart t-skjorte med Kveltertak skrevet på tvers av kassa.

Ka nu da?

Et utenkelig scenario ruller opp inne i hodet. Jeg får pusten igjen. Jeg skriker. Av full hals. Men ingen vil ha pinnen min. Jeg er ensom og forlatt. Det demrer, jeg har bare en mulighet. Jeg vil ikke tenke den fullt ut. Men jeg må. Jeg må løpe en etappe til.

Jeg kjemper mot smerten i motbakken opp mot Monolitten. Ligner nok litt på sinnataggen nå. Rød i trynet. Krum i stilen. På toppen spør jeg en medkonkurrerende dame (som jeg faktisk passerer[!]) om hvor lang denne etappen kunne tenkes å være. Hun humrer, spør om jeg måtte ta to på rad, og legger til at etappen er 1500 meter.

1500 laaange meter. Bak hver eneste sving håper jeg å se vekslingsfeltet. Gang på gang skuffes jeg. Bak hvert hushjørne er det bare en ny motbakke, nye tunge meter. Helt til jeg omsider får øye på vekslingsfeltet, folkemengden, og endelig en jente med en t-skjorte som matcher min. Med Kvelertak skrevet over brystene.

Jeg vet i alle fall hvem jeg skal kaldkvele før han får i seg en øl i kveld, dagdrømmer jeg. Mens jeg går med stive bein opp gjennom Frognerparken, videre oppover bakkene mot stedet jeg startet. Engang for ca. en halv mil siden.

Jeg setter meg på sykkelen og tråkker hjem. Tenker at neste år skal jeg ikke bare sjekke min egen etappe. Jeg skal forberede meg på etappen etter også...sånn i tilfelle...