Som 4-åring spant jeg rundt huset mens farfar holdt klokka. Som tenåring sprang jeg rundt i skogen med kart og kompass. Ganske fort. Ganske ofte. Gjerne over 10 timer i uken.
Nå springer jeg ikke så fort lenger. Men jeg løper. Av og til 5-6 ganger i uken. Og jeg har så å si aldri vært skadet. Ikke på grunn av løpingen i alle fall. Genetisk sier du? Miljø påstår jeg.
Foto: Tvilerens nye treningsko: Converse All Star" Garantert uten demping.
På en useriøs 2 kilometers testrunde slo disse skoene mine 1200 kroners Nikes med 15 sekunder (selv om det faktisk var jeg som sprang, ikke skoene).
Så hvorfor skriver jeg dette?
Fordi jeg - som så mange andre - har lest den flotte bestselgeren «Born to Run» av Chris McDougall: http://www.chrismcdougall.com/
Endelig en bok som prøver å fange løpingens vesen, og som gir denne flotte formen for fysisk bevegelse den oppmerksomhet det fortjener. Kanskje ikke først og fremst løpingen som konkurranseidrett. Mer som en livsform, livsfilosofi. Som en grunnleggende lavterskelaktivitet for alle historiske epoker og folkeslag.
Boken ga meg en lang rekke aha-opplevelser. Om ting som jeg på en eller annen måte har kjent til veldig lenge, men aldri tenkt fullt ut. Eller helt tatt konsekvensen av. Som at menneskekroppen gjennom evolusjonens kamp for føden er tilpasset å kunne løpe langt og lenge...
Et av bokens hovedpoeng er derfor at moderne, stabiliserte og støtdempede løpssko ikke er skadeforebyggende. Muligens heller det motsatte. Nymmotens høystabilitetssko stimulerer til et steg med isett av hæl mot underlaget, i stedet for forfot. Dette kan hindre en naturlig dempende effekt ved bruk av fot- og legg muskulatur. Slik som du vil løpe helt naturlig barfot på gress. I tillegg hindrer den moderne løpsskoen utvikling av muskulaturen i foten, som mye steget er avhengige av. Sko med en tynn gummisåle er muligens å foretekke både med tanke på å utvikle god løpsøkonomi samt til å forebygge skader...
For mange er dette en revvollussjon.
Ikke for alle.
For en orienteringsløper bør mye av dette virke ganske kjent. Ingen sko er bygd enklere enn en orienteringssko. Her er det snakk om en tynn gummisåle uten særlig støtte, gjerne med metalldobber under sålen Slike sko har o-folket løpt med i 50 år. På skogsbunn, i myrer, på fjell og svaberg, grusvei. Og asfalt. Med bemerkelsesverdig få skader. Javel, overtråkk, pinne i leggen eller skrubbsår på kneet inntreffer av og til. Men veiløpingens belastningskader er relativt sjeldne.
Med o-sko blir man tvunget til å lande på forfot. Siden den ikke har mye såle vil man kjenne underlaget på en tydligere måte, og utvikle et steg som er bedre integrert i terrenget. Dette reduserer risiko for overtråkk, og tilegne seg en løpsergonomi som er effektivt i terreng. Alle som har prøv å løpe fritt i terrenget med vanlige "stabile" joggesko vil kjapt forstå hva jeg mener. De blir helt ustabile i trerrenget! Selv modeller som skoprodusentene påstår å være terrengsko er i absolutt ikke egnet til bru helt fritt i terrenget..
Men: det som slo meg hardest ved å lese «Born to run» er at jeg ble bevisst at sko med enkel gummisåle faktisk kan fungere best også på asfalt- og grusvei. Fordi det tvinger løperen over på forfot, slik at muskulaturen automatisk må ta av det mest av støtet mot underlaget. Og med dette også effektivisere steget. En slik måte å løpe på er selvfølgelig belastende på fot- og legg muskulatur. Men dette kan trenes opp (?)
Dermed er Ludde blitt så hjernevasket at følgende prosjekt er iverksatt: Tvileren skal fra nå av (nesten) utelukkende løpe med sko uten demping på all slags underlag. For å teste ut hva som skjer. Hittil har «Converse All Stars» fungert over all forventning til dette formålet. Skoen har allerede passert 50km på vei.
Konsekvens: stive leggmuskler. Ingen skader. Og subjektivt sett en følelse av et mer rasjonelt løpesett.
Så spørs det om det blir beina eller skoene som ryker først….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar