BETENNELSEN

Ikke tid eller lyst til å ta banen ned for å kjøpe nye joggesko knyter heller på meg de gamle utslitte selv om betennelsen under foten vil verke på stiene inn mot Lille Åklungen betennelsen som aldri gir seg men isteden uten forvarsel blusser opp igjen som for å minne meg på noe som jeg ikke vil huske som en oppgave jeg ikke vil ta i noe med dårlig samvittighet eller redsel for å mislykkes som gjør at jeg halter på vei til t-banen morgenen etter når tiden er knapp og jeg må rekke nettopp denne banen men istedet prøver jeg å pumpe opp bakdekket på sykkelen jeg har brukt så lite som jeg kjøpte i fjor for over fjorten tusen men det ser ikke ut som om det kommer luft inn i dekket selv om jeg pumper til jeg blir svett og skitten på hendene slik at jeg triller sykkelen ned til sportsforetningen for å kjøpe en ny pumpe men klokken er over seks og butikken er faen meg stengt på bensinstasjonen har de ikke noen jævla pumpe slik at jeg igjen triller sykkelen på felgen oppover Sognsveien og låser inn sykkelen inn boden og stjeler enda en gang to piller mot menstruasjonssmerter som i følge pakken skulle virke betennelsesdempende men som isteden gjør meg kvalm vurderer å bli hjemme for å la tiden gå tenke meg bort fra det som gnager som bremser som er slitt helt inn til jernet og tenker meg videre inn i materien som kanskje ennå ikke er infisert av gamle tankemønstre setter meg ned og venter på neste dag for å sitte på jobb og vente på at det blir kveld slik at jeg kan gå hjem å jogge en tur for å slippe å kjøpe ny høstjakke som jeg trenger sammen med joggeskoene som kanskje kan hjelpe meg å bli kvitt betennelsen dessuten begynner det å bli kaldt ute så jeg bestemmer meg for å knyte på meg de gamle utslitte joggeskoene løper stiene inn mot Lille Åklungen kjenner betennelsen verke under foten ikke fullt så ille som jeg kanskje hadde trodd kanskje skaden begynner kanskje å bli bedre men det tenker jeg hver gang jeg løper her på stier fulle av steiner og lange røtter fra de tunge grantrærne som jeg springer under og plutselig tar jeg en ny sti opp mot Lynhytta istedenfor å følge det vante tråkket opp mot Ullevålseter og jeg befinner meg brått på en lysning idet sola kommer fram på septemberhimmelen og mens tåken fortsatt henger tung over Åklungen så er jeg ute av mønsteret av spagetti og tomatsaus og dårlig samvittighet men vil ned å kjøpe nye joggesko og se etter nye oppskrifter i den italienske kokeboken og ringe Thomas og Martin og Øyvind for kanskje å spille fotball i Frognerparken i morgen og kanskje gå på teater på kvelden og helt sikkert ta en telefon for å avtale et møte på jobben i morgen tenker jeg og springer fortere oppover de lange, bratte bakkene mot Frønsvolltråkka og utover mot Vettakollen hvor jeg ser utover fjorden som glitrer i sol med seilbåter og sentrum langt der nede med masse mennesker som tenker sine tanker og som sikkert er hyggelige hvis jeg hadde blitt kjent med dem og nedover barfjellet lar jeg bare beina rulle på og jeg ser fram til å komme hjem og kanskje tøye litt ut før jeg ringer Thomas for kanskje å ta en øl allerede i kveld og så kjenner jeg vinden i ansiktet - høstvinden fylt med regn og plutselig forvinner sola bak en mørkeblå sky som blir helt grå idet noen små regndråper treffer pannen min hele himmelen faller i hodet på meg i det jeg igjen kommer inn under de tunge grantrærne som fortsatt holder på regndråpene fra det forrige regnskyllet mens jeg merker at farten øker på stien med de våte steinene og røttene kjenner jeg betennelsen under beinet verke og jeg må redusere farten ønsker bare å komme meg i hus på de utgåtte joggeskoene mine som gjør at betennelsen verker under foten og jeg allerede er våt inn til skinnet og må løpe lenge på hard asfalt før jeg får låst meg inn vrengt av meg klærne i en haug på badet får varmen igjen i dusjen og koker opp spagettivann og drikker en halvliter cola ser at beinet er hovent og helt sikkert vil verke når det har stivnet at jeg vil halte på vei til t-banen i morgen når tiden er knapp og jeg må rekke nettopp denne banen

(skrevet sommeren 2004)