Drittbikkjer, bikkjedritt og dumme hundeeiere

Hva er verst - dumme bikkjer eller teite hundeeiere? Jeg tenderer mot å stemme på sistnevnte. Tullete bikkjer kan man til nød unnskylde. Eierne derimot...



Typisk dum bikkje - hvordan ville du like å ha denne i hælene i skiløypa?



I morges gikk jeg for en gang skyld grytidlig ut på ski - tildels for å slippe mye folk - men mest av alt for å unngå alle bikkjene som vanligvis regjerer i skiløypene.

Ikke bare er de en fare for en stakkar som kommer kjørende i utforbakke. Se bare her hvordan det kan gå.

De tråkker, pisser og driter ned løypene, og er ellers en pest og plage der de svinser rundt i beina på deg.

Og eieren forventer - eller tar det som en selvfølge - at du skal like å ha bikkja deres springene i beina. Og at du stopper når den følger etter deg.

Jeg skulle visst ikke slippe unna bikkjene denne morgenen heller, selv om det fortsat var mørkt når jeg la i vei. Til tross for 5cm nysnø var løypa allerede tråkket opp. For tidlig morgen er tiden for å lufte bikkja. Ikke på ski, men på beina. I skiløypa. Hele skiløypa var full av folk og hunder. Med påfølgende gul og brun snø.

De minste hundene er de største drittbikkjene...

Fordelen var jo at når jeg kom lenger inn i skogen, så fikk man endelig gå litt for seg selv. Men i morgen er det helg, og da invaderes marka på nytt av bikkjer og deres empatiløse eiere.

Så kan man jo lure da, blir man hensynsløs av å eie hund, eller er det de allerede mest hensynsløse som oftest går til anskaffelse av bikkje...?

Tvilstand

De første ukene av det nye tiåret har vært preget av stillstand. Ikke i verden. Der går det sin fulle gang med jordskjelvskandaler, skøytekatastrofer og togkaos.

Men her hos tvileren har det vært stillstand. Tvilstand.

Ikke fordi det har vært få ting å tvile om.

Det er motsatt. Det er så alt for mye å tvile om her i denne jammerdalen. Et himmelhøyt berg av tvil reiser seg opp foran meg. Det er så alt, alt for mange, krevende ting å skrive om, at en stakkars tviler er blitt rammet av en følelse av utilstrekkelighet. Fremmedgjøring. Mangel på tid og energi.

For det er krevende å tvile. Det er ikke bare å hakke ned noen kritiske setninger. Det nytter ikke å lire av seg tilfeldigheter uten form for refleksjon eller humor. Da preller det av som regndråper på gortex, og faller som tomme tønner på steingrunn.

Utfordringen ligger å ta for seg "catchy" teamatikk å tvile om, og samtidig klare å være både reflektert og morsom. Helst i den rekkefølgen.

Det er mange ting som fortjener å bli gjenstand for Luddes tvilerier, og som jeg håper å kunne skrive mer om i året (årene) som kommmer.

Det kan være:
- Norsk musikk: i disse urørttider snakkes det mye om norsk musikk. Hva så om det faktum at SAMTLIGE band i urørtfinalen synger på fremmedspråk (altså engelsk)? (bortsett fra Kvelertak da, men det er ingen som skjønner hva de gauler om likevel. Men "musikken" er fin).
- Det store togparadokset : Til tross for klimautfordringer i fleng, helsefarlig luft i byene, og store køproblemer, så blir togtilbudet i dette landet bare dårligere. Nesten så jeg blir fristet til å bruke billigargumentet "i det rikeste landet i verden..."
- Republikanerenes comeback i Unaiten: har de ikke lært noen ting der borte? En gjeng med våpengale, engstelige, irrasjonelle tomsinger... La meg se, nettopp som vi Norbaggar vil bli om 10 år.
- Religion: say no more

Men som kjent, svaret er 42, men hva var spørsmålet? Og som det heter i de gamle westernfilmene: "to be continued".

Oxymoroner

lille trillefar
bestilte
kaffe latte
med trillemafiaen
fra Sodoma
fortalte om
sin kamp
mot egne hormoner
kjønnskrigens
oxymoroner
mens han
pakket inn pikebarnet
i rosa stoffer
fantasert samboeren
om sex med pisk
hennes tanker
og handlinger
skilte lag
allerede i barnehagen
årsaken er alltid
tesosteron
offeret
for det meste
østrogent
bare det å leve
er den største
selvmotsigelsen
av dem alle

Juleevangeliet revidert

Bilalarmene
hylte i nyttårsnatten
regnet
plasket i asfalten
TV2 informerte
om at jesusbarnet
denne gangen
var dødfødt
vi satt inne
blant tøynissene
hørte Kongen fortelle
om de homofile
som sulter
om negre uten
seksuelle rettigheter
om de østeuropeiske
byggarbeiderne
som selger kroppen sin
nede på Oslo S
jeg byttet kanal
igjen ble det lettere
å puste

Plusskvamperfektum

Ringte du
bare for å fortelle
at jeg er en jævel
samler du på tanker
i tusen timer
for å bruke fem minutter
på å håndheve dem
hun er mitt imperativ
jeg er hennes
plusskvamperfektum
kjønnstudier
har aldri vært
min sterke side
jeg er årsak
hun bare virkning
jeg tenker ut
de verst tenkelige
adjektiv
det er ikke dekkende
så jeg skriver
vakker
hun er mitt
kryptonitt
hadde jeg
vært den jævelen
hun tvinger meg
til å være
skulle, ville alt
vært mye enklere

Hvorfor biler ikke kan smile

Eller: En psykopatologisk betraktning over automobilens emosjonelle uttrykk.

Enten du går, jogger, sykler eller kjører i trafikken. Det er mange agressive, gærne sjåfører der ute. Sinna folk med store biler, som utsetter andre og seg selv for fare med sin risikoaferd og aggresjon.

Disse sinna mennene (og damene) irriterer seg gjerne over at du ikke kjører når de ønsker at du skal kjøre. De kjører gjerne forbi deg på innsiden hvis du bare holder 80km/t i 60 sonen på ring 3. Og de tuter, blinker og blir sure som sokker når du må gå over et gangfelt akkurat i det de kommer med SUV’en sin.

En bilist vil ofte la sin indre frustrasjon og agressjon gå ut over andre, tilfeldige trafikanter. Til dette bruker de bilens signaler, oftest hornet, blinking med frontlyktene, bremselysene eller brå akselrasjon eller bremsing.

Bilen har altså signaler som kan uttrykke sjåførens intensjoner eller følelser overfor andre trafikanter. En slags mulighet for kommunikasjon. Men der PC’en har både smilefjes og surefjes (emoticons), har bilen i hovedsak negative signaler - som er best egnet til å formidle negative emosjonelle uttrykk. Det være seg aggresjon, sinne eller frustrasjon. Du kan kanskje si at bilen har psykopatiske tendenser.

Bilens mulige negative emosjonelle signaler (emoticons)vil omfatte:

- Hornet: dette er sjåførens måte å kjefte på andre trafikanter. Hornet er i utgangspunkt aggressivt, og brukes som et korregerende eller utagerende signal overfor andre trafikanter, det være seg kjørende, syklende eller gående. Er også observert brukt av rånere som vil få oppmerksomhet fra fine damer på gata.

- Blinking med frontlykter / bruk av fulle lys: sjåførens måte å gjøre andre trafikanter oppmerksom på at de gjør feil, eller generelt noe sjåføren ikke liker. Brukes ofte som korrigerende signal til folk som venter litt lenge, eller som respons til at møtende biler kjører med fulle lys.

- Bremselyset: benyttes ofte til å markere til bilen bak at den ligger for nær, eller til å markere misnøye til bilene bak.

- Blinklyset: skal brukes for å informere andre trafikanter om tiltenkt adferd. Det er hovedsaklig fravær av blinksingnal som er egnet til å provosere. Dvs. at folk ikke gir tegn til at de skal svinge i et kryss eller rundkjøring. Noe som er vanlig.

- Aggressiv akselrasjon eller bremsing: formålet er å skremme vannet av andre trafikanter, og er kanskje den sinna mannens mest effektive og farefylte sanskjonsmiddel. Kan bestå i å kjøre forbi i høy hastighet, hvis seg inn i små luker eller ved "nesten" kjøre ned en fotgjenger i veien.

- Nødblink: brukes sjelden, men er kanskje det mest nøytrale av bilens signaler. Er egnet til å advare andre om en hendelse eller avvik i trafikken. Brukes ofte i Sentral-Europa for å advare om køer på motorveien.

Bytrafikken er en sosial arena. Biler og folk i konstant samhandling, regulert av lover og regler, som følges i større eller mindre grad. Men en arena hvor 90% av all kommunikasjon består av negative signaler eller sanksjoner overfor andre, vil i stor grad være preget av generell dårlig stemning, aggresjon og negativ sosial adferd.

Altså ikke stedet du trives.

Så hvorfor har ikke bilen signaler som sier takk. Hvorfor kan ikke bilen smile?

Ved alle tings ende

Leter etter
de store linjene
styres av
de små tingene
konstruerer mønstre
som eroderer
i møtet med
detaljene
konspirasjoner
kompenserer
for maktesløsheten
i vakumet
mellom molekyler
og universer
hvor bare blikket
eksisterer
dras ubenhørlig
nærmere
det sorte hullet
som finnes
ved enden av alle ting

Sa coachen min

Tenk alltid
en ny tanke
hver dag
fortalte de meg
gjør alltid
en ny handling
hver uke
oppnå alltid
noe nytt
hver måned
instruerte de
så kan du
ved årets slutt
se tilbake og si
at dette var det
største året
første året
i resten av ditt liv
men jeg ser
bare det jeg tenker
tenker bare det jeg ser
så jeg sitter fortsatt
her i sofaen
og venter på helg

Livet i Egoland

En knapp dagsreise nord for Legoland ligger Egoland.

Der Legoland er sirlig bygget opp av små klosser, er Egoland konstruert på papirlapper og mynter, kalt "kroner".

Heldigvis har Egoland masser av disse "kronene", slik at de kan bygge og rote så mye de vil oppe i avkroken sin. Derfor trenger de heller ikke å tenke på stort annet enn seg selv.

Bildet: Legoland eller Egoland? Bryggen i Bergen bygd i lego



Egoland samlet store hauger av kroner ved å pumpe opp olje og gass fra det store havet sitt, og selge det videre til det store Euroland i sør.

Det bor få mennesker i Egoland, og det er tildels ganske langt mellom folk. Derfor må alle i Egoland ha egne biler. Store biler. Biler de kan bruke til å besøke hverandre med, eller bare kjøre rundt i for å slippe å kjede seg.

Når det er mørkt og kaldt i Egoland - og det er det jo som oftest - så sitter Egolendingene inne i det store huset sitt og ser på TV på flatskjermen sin.

En av de største hobbyene til folk i Egoland er å pusse opp huset sitt. Når de ikke kjører bil, jobber eller ser på TV, så pusser de opp og pynter. Kjøper nye møbler, fine blanke ting i børstet stål, og ellers alle slags elektriske dingsebomser som de plasserer rundt om i huset.

Utenfor Egoland ligger det store Euroland. Dit drar Egolendingene av to grunner: Når de trenger billig sprit, kjøtt og bensin. Eller for å dra på ferie.

Når Egolendingene har fri fra jobb, så drikker de opp spriten de har kjøpt i Euroland. Ofte blir de ganske så fulle. Av og til drar de også på ferie til et land som heter syden - helt sør i Euroland - hvor det er sol og billig sprit.

Men bortsett fra det så liker ikke Egomennene det store Euroland. De mener Euroland er fullt av umoralske kapitalister som vil utnytte og utbytte landet hvis de får muligheten. I Euroland er det også mange skumle utlendinger som vil velte innover Egoland hvis det får muligheten.

Folk i Egoland frykter å bli en del av det store Euroland, for da kan de miste sin egenart. Kanskje må de da bruke av sine Egopenger til å hjelpe sørlige- og østlige Euroland, som er fulle av fattige, skumlinger og andre tapere.

Egolendingene er ganske fornøyde med hvor flinke de er til å hjelpe trengende i fjerne land. En gang i året samler de inn masse penger ved å sitte å se på TV. Ja, i snitt gir de nesten en halv timelønn til fattige. Pengene setter man inn på kontoen til det fattige landet, eller gir den bort til andre snille folk som sikkert gir dem videre til de som trenger dem.

En gang hver høst tror Egoland at hele verdens blikk er rettet mot dem - siden den store "snilleprisen" skal deles ut. Den deles ut av Egoland til mennesker som man mener har vært spesielt snille og fredlige. Til og med filmstjerner fra Hollivudd kommer da til Egoland - for å si at "jammen er ikke Egoland et spesielt land".

Men dypt, dypt inne i seg bærer Egolendingene på en stor, hemmelig angst:

Angsten for det ukjente. Angsten for fremmede kulturer og sykdommer.

Verst av alt er den store svarte Pesten, kalt Grisesyken. Mange i Egoland har både fått feber og hoste av denne sykdommen, som har rammet hele landet hardt. Ikke siden den store krigen har det vært så lange køer for å få sprøyter.

At det daglig dør 5000 mennesker rundt om i verden av AIDS er det få som tenker på...

Folk, flyplasser og tilfeldigheter

Serien med sanne historier fra virkeligeheten fortsetter...

Når man som Tvileren tilbringer litt for mye tid på fly og flyplasser, så er man etterhvert nødt til å sette pris på små uventede hendelser, rare øyeblikk, sammentreff.

For noen dager siden opplevde jeg en slik episode. En sann tviler velger alltid fysikkens lover framfor metafysikken, så jeg velger å tro på tilfeldighetene.

Så: jeg ankom Flesland med håp om å rekke 15-flyet hjem til Oslo. I billettskranken fikk jeg høflig, men bestemt beskjed om at jeg var for sendt ute. Klokken var jo faktisk alt fem på tre.

Denne beskjeden til tross - jeg gikk raskt gjennom sikkerhetskontrollen og sprintet bort mot utgangen. ”Du vet jo aldri” er pendlerens motto.

Over utgangen lyste ”Gate Closed”.

Men: en blanding av snilt SAS-personale og en fullflex-billett sørget for at jeg slapp inn på flyet, og fikk tildelt plass 18C.




Vel inne på flyet ser jeg at det sitter en kvinne på plass 18C. Jeg spør henne vennlig om hvorfor hun i helvete sitter på min plass.

Med ett går det opp for meg at det faktisk er en gammel venninne slash kollega fra min tidligere arbeidsplass som sitter der. Og hun kan også dokumentere at hun er blitt tildelt eksagt samme plass som meg. På samme flight.

Hun setter seg inn i midtsetet - jeg ved siden av . Tiden går fort i hyggelig lag - 20 min senere oppdager vi at flyet fortsatt står på flekken. Vi blir opplyst at man har gått gjennm passasjerlistene, og at disse ikke stemmer. Derfor er man nødt til å ta manuell opptelling av samtlige passasjerer ombord.

Når flyvertinnen skal ”telle” oss, viser det seg at venninnen min står oppført på en annen plass. Der det allerede sitter en annen kvinne. Med akkurat samme navn som min kollega. Men i følge min venninene skal det ikke finnes andre med samme navn i Norge.

Men det viser seg at navnesøsteren faktisk er fra Sverige. Og her lå også kilden til klusset i passasjerlistene.

Men tilfeldighetene slutter ikke der.

For i det vi går gjennom prosedyren om å diskutere ”hva man jobber med nå”, så går det opp for meg at hun faktisk jobber som konsulent i et parallelprosjekt med mitt, i samme selskap, og i samme type rolle. Men i forskjellige byer.

Faktisk så har vi i vårt prosjekt prøvd å få tak i denne ”personen” for å ha erfaringsmøter. Uten å lykkes å få kontakt.

Så sånn er det. Tilfeldigheter eller ikke.