Det kan virke som DE ANDRES forventninger bare øker i takt med det du klarer å utrette. Konsekvensen er at spranget mellom krav og forventninger på en ene siden - og det man faktisk får til - bare øker. Sammen med frustrasjoner og opplevd stress...
- For en god del år siden meldte jeg meg inn i Amnesty International. For å bidra litt. Nå mottar jeg stadig flere brev med beskrivelser av menneskelige lidelser, der jeg oppfordres til å gi enda flre bidrag ut over det jeg allerede gir.....
- Jeg gir årlig støtte til Redd Barna. Nå har jeg begynt å motta månedlige brev der jeg oppfordres til å bli fadder, eller gi ytterlige bidrag!
- Jeg har - etter en rad med brev - meldt meg inn i Norsk Luftambulanse. Litt pga dårlig samvittighet, følte det var min plikt, jeg som er så mye ute i skog og fjell. Nå strømmer brevene og fakturaene inn, som blir liggende uåpnet på stuebordet.
- For noen uker sa jeg ja til enda et prosjekt på jobben. For å hjelpe kolleger. Fordi ingen andre kunne gjøre akkurat dette. selv om jeg har mer enn nok allerede. Nå får jeg kjeft fordi jeg ikke har tid nok til å gjøre det som forventes av meg.
- Jeg stilte på dugnad i idrettsklubben. For å gjøre min plikt. Når jeg gikk derifra, hadde jeg påtatt meg flere oppgaver enn godt var.
Tid til å spille alle disse dataspillene. Glane på realities, serier og filmer. Jeg er så sliten, sier folk. Jammen ikke rart, hvis du har 300 venner på Facebook å ta vare på.
Men som de vise sier, du har vel tid til det du prioriterer...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar