Fotball-VM: en synsebasert kvasikulturpsykologisk analyse

Fotball-VM. Si det høyt. FOTBALL-VM.

Gamle minner strømmer fram fra hukommelsens dype kjellervelv. Etthvert VM vil for meg alltid speile seg i mitt drømme-VM, Spania -82. Tenk Zico. Eder. Sokrates. Karl Heinz Rumenigge. Pierre Litbarski. Og Paolo Rossi.

En 8 år gammel gutt, syklende flere kilometer til kiosken for å kjøpe Stjernepose med fotballkort. Små hender som ikke bryr seg om godtteriet, men som skjelvende åpner posen med fotballkort, for så å lime dem inn i VM-boka. Og til slutt, de tre siste kortene kortene jeg aldri fikk  - som for alltid vil mangle for å fylle opp VM-boka. Huller som fortsatt finnes som gamle arr på min sjel.

Dypt inne i Tvileren lever fortsatt en liten fotballspiller. Som tenker fotball slik det var tenkt, slik det var spilt engang tidlig på -80 tallet. Dribleserier. Hælspark. Langskudd med magisk skru fra Zico. Steinharde langskudd i tverrliggeren fra Eder. Plagsomme, strategiske Italienere, og tysk systemfotball.

Ludde liker ikke traurig tippeligafotball. ”Måk og mæl” kalte vi det i Særp på 80-tallet. ”Ett spark i forsvar”. Teknisk ubehjelpelige, overbetalte eliteseriespillere, som får problemer å dempe ballen når den tilfeldigvis dumper ned i fanget. Teknikk og tempo – på lavt nivå. Kanskje er det bra vi slippper Norge i VM, så vi slipper irritasjonen, angsten, de store skuffelsene.

Nå er fotball-VM et sjeldent avbrekk fra hverdagen  - og et pusthull i tippeliga-isen.

Hvis vi aksepterer fotball som en ekspressjonistisk kunstform - så vil en spillers stil og adferd på banen være utrykk for mentale egenskaper til den indivduelle utøveren. På samme måte vil spillet som preger et godt lag - eller landslag -  være uttrykk for noe kollektivt, en livsform, en felles mentalitet skapt av en felles kulturell basis.

Min påstand er at en spiller eller et lag vanskelig kan prestere på sitt beste gjennom å måtte tilpasse seg - formateres - ned til et mønster som bryter med (1) individuelle egenskaper og mentalitet, og (2) felles kultur eller forståelse av verden, mennesket og fotballen.

Basert på denne tankegangen, vil det være sammenheng mellom et landslags spillestil og et lands arketypisk kultur (les: mine fordommer).

For å illustrere denne sammhengen har jeg listet opp endel land som deltar i VM, og koblet dem med  noen av landes kulturelle særtrekk (les: fordommer) -  som jeg mener preger både folkets mentalitet - såvel som måten landet spiller fotball på:

•Tyskland: systemorientering, disiplin, lojalitet, ordnung (tenk Lothar Matteus)

• Spania: macho, kreativt, varmblodig, pragmatisk, slu (tenk Puyol)

• Italia: stolthet, tradisjon, taktikk, lurendreieri, juksemakeri, arroganse (tenk Cannavaro)

• Argentina: uforutsigbarhet, surrealisme, emosjoner, energi, paradokser (tenk Maradona)

• Brasil: glede, magi, mangfold, optimisme, vakkert (tenk Sokrates)

• England: arbeiderklasse, hovmod, aggresjon, høflighet, styrke, innsats (tenk Rooney)

• Afrikanske land (Ghana, Nigaria og Elfenbenkysten): fart, styrke, fysikk, teknikk, udisiplinert, planløst
 (tenk Drogba)

Norge: straightforward, bondsk, bortskjemt, individualistisk (tenk JA Riise)

Så hvem vinner? Det er vel underordnet. Men kan vi lære noe av historien, så er det vel at landet som spiller best fotball i alle fall ikke står som vinnere til slutt...