Gammelt på nytt - norsk satire etter 22. juli

Så satt de der igjen da. Nærum, Skåber. Og glatte-Jon. Sammen med et par triste journalist-politikere. Manus-spøkende som vanlig, om valg, røykende apekatter og Berlusconi.

Men denne gangen var alt annerledes. Ufriskt. Tomt.

Dempet. Kjedelig.

For en tung, regnfull, sky lå over programmet. Et tabu, som heter A.B. Bleivik. Mega-terroristen. 

For du kan spøke med alt. Lidelse og tragedier. Sultende afrikanere, tsunamier, krig, flom og atomkatastrofer. Men ikke det som er så alt for nært. Så alt for vondt og nærme. For det finnes en ting i samtidens Norge som man ikke kan lage humor av. Men som likevel fyller opp hele rommet og hodene til menneskene. Mennesker som kompenserer med å snakke. Å snakke og snakke. Med åpne munner. Bare ord kommer ut. Kjedelige, uforløste ord.

Hæ hæ, lissom.

For dette er ikke tiden for satire. Tydeligvis. Det alle tenker på blir aldri nevnt med ett eneste ord. Selv om hendelsen ligger som en mental tåke over TV-studioet, så tungt at all forsøk på "funny jokes" og ablegøyer bare blir pinlig. Kjedelig. Trist.

For et tabu siger inn over de tusen hjem.

Et satireprogram som Nytt på Nytt kan ikke legge bånd på seg. Da svinner det hen og dør. Blir stein dødt. Som terroristen og hans ofre. Muligens var det avtalt spill. Eller så la de bånd på seg selv. Spiller ingen rolle.

Det forløsende, overraskende, umiddelbare, er borte. Den raljerende tunge er lagt i bånd. Tenke først, prate etterpå. Selvpåført munnkurv er verre enn sensur. For tvungen komikk har aldri vært gøy.


Det synd, fordi, tru det eller ei, vi har et faktisk  behov for et katarsis, som Aristoteles engang lærte oss.

Skal dette være Norge etter 22. juli?  Tom satire. Saklige komikere. Kontrollert synsere. Begrenset ytringsfrihet?. For man kan ikke tulle med det tragiske, kan vi vel?

I alle fall ikke enda...