Den uforståelige religionen?

Striden går som en rød tråd gjennom vår nære historie. Fra Ayatollah Khomeini, Salman Rushdie, og Wiliam Nygård, til karikaturtegningene i Jyllandsposten og filmen ”Innocence of muslims”.

Noe er kunst. Noe ren provokasjon. Bunnlinjen er at den vestlige kulturkrets ønske om yttringsfrihet ikke er kompatibel med den islamske verdens krav til ukrenkelighet.

Men der Rushdie og Nygård stod stormen ut med rak rygg, vakler nå vestlige politikere og medier av frykt for opptøyer og kaos.

Er det ikke på tide å begynne å tenke rasjonelt nå. Ta et skritt tilbake å se hva dette egentlig handler om. Begynne å peke på det faktum at religionen faktisk legitimerer holdninger og handlinger som aldri ellers ville være akseptert hvis det hadde vært snakk om strengt politiske handlinger. For ytterligående religion er totalitær. Og bør behandles på samme måte som andre totalitære dogmer som fascisme og kommunisme. 

Totalitære, voldelige religiøse retninger finnes i alle verdensdeler. Ortodokse jøder. Ytterligående hinduister. Høyreorienterte amerikanske kristne. Men per i dag det er islamistene som tar kransekaka.

Islamisme er religionens svar på ekstremsport. Begge krever full rett og respekt for å utøve sine spesielle aktiviteter, selv om det rammer utenforstående. Og bryr seg ellers lite om andres innvendinger.

Av frykt for å tråkke feil eller bli misforstått fortsetter vestlige medier og politikere å legge lokk på de vesentligste sidene av Islamistproblemet. I stedet for å debattere hva som bør eller ikke bør yttres i det offentlige rom, bør søkelyset rettes over på det egentlige problemet her: at den muslimske delen av verden har store interne problemer. At ekstrem religion er et symptom på dype splittelser, hvor religionen fungerer som lynavleder for de egentlige samfunnsproblemene.

Jeg tolker det som at islamistene egentlig ønsker å bli såret. At de leter etter muligheter for å bli opprørt, krenket, for å kunne demonstrere sitt hat mot erkefienden: de vantro. Slik kan livet fylles med en åndelig mening, selv om livsvilkårene ellers er kummerlige. Religion er dopet som gjør folk i stand til å holde ut livet. Og skape fellesskap i kaoset. Med den ukrenkelige profeten som skjold mot resten av verden.

De bokstavtros verdensbilde er skrevet i stein, er urokkelig, og kan ikke debatteres. Dette har et stort konfliktpotensiale, og vil fortsette å generre hat og konflikter i en global verden i fremtiden. Hvis det ikke utfordres. Både internt og utenfra.

Ikke det at vestlige land er fritatt fra kritikk. Man kan skrive mange lange bøker om vestens dobbeltmoral og utspekulerte grådighet. Men det er et faktum at den islamske delen av verden har dype samfunnsproblemer. Livsvilkårene er dårlige, menneskerettighetene respekteres ikke, og kvinnene er annenrangs borgere. Osv.

Den arabiske våren er blitt høst. Borgerkrigen raser i Syria. Kaos råder i Somalia og Afganistan. Diktaturet styrer i Iran, Saudi-Arabia, mens Pakistan og Irak er ustabile stater. Listen kan gjøres mye lenger.

Men verden blir ikke bedre av at vesten vakler. Eller av at religiøse følelser og frykt er styrende for hva som kan ytres i Europa. Europeiske samfunn må begynne å gi tydlige signaler til islamister i alle land. Menneskerettighetene og ytringsfriheten står. Til Dovre faller. Koste hva det koste vil.

For det er ikke i Europa dette problemet ligger. Det er den muslimske delen av verden som må gå i seg selv. Og det er resten av verdens oppgave å utfordre ti ldette. For kulturell kompabilitet er en forutsettning for å fungere i den globale og digitale tidsalder.