Effektiviseringsviruset

Jeg går hjemme om dagen. Rusler rundt, drikker kaffe. Går turer i skogen, sover på dagtid. Det er bare en hake. Det er en bitte-liten gutt som kryper rundt i huset, drar meg i buksebenet og skal være med overalt.

Det heter pappaperm.

Det er ikke mange minutter man får tid til å gjøre noe for seg selv i løpet av dagen. Liten tid til tenkning eller skriving. Likevel, et visst begrenset aktivitetsnivå er det likevel oppi toppen. Selv om QI'en muligens har gått noen poeng tilbake.

Jeg har tenkt endel på at i pappaperm oppleves tid annerledes enn i full jobb. Det er ingenting man på død å liv MÅ rekke. Ingen tidsfrister. Ingen resultater som skal oppnås, lite planer som må gjennomføres. Det er travelt nok, javel, men det meste må tas på sparket. For det eneste som er sikkert med et lite barn er at ting ikke går etter planen. Søvn, mat, turer, alt må tilpasses etter forholdene. Desto mindre planer deste enklere.

Et liv i pappaperm er som et liv utenfor det store systemet som kalles arbeidslivet.

 Men det er først når man står utenfor at det er mulig å gjøre kvalifiserte observasjoner. Fra mitt pappaeksil ser jeg inn på de andres liv. Arbeidsliv. Det jeg ser er ikke først og fremst et problem ved arbeidslivet i seg selv. Det er heller hvordan arbeidslivets mentalitet smitter over på andre områder i livet. Fritiden, det siviliserte samfunnet. Og barnas liv og fritid. Alle har så mye å rekke at de ikke har tid til noen ting. 

 

Det er ikke bare arbeidslivet som effektiviseres. Det er hele livet. I streben etter å rekke alt, et sosialt liv, trening og  diverse statusaktiviteter. Fritiden er ikke lenger fri tid. For å få mest mulig ut av tiden må fritiden organiseres etter modell fra arbeidslivet. Planlegges, effektiviseres, gjennomføres. Og gjerne skryte av det på sosiale medier etterpå.

 

Tidsklemma kalles det i Aftentanta. Manglende evne til å prioritere kaller jeg det. Eventuelt fravære av gangsyn. Hva nå det betyr.

Egentlig greit hvis tidsklemma bare hadde rammet streberne. Men det rammer noen uskyldige. Barna...
 

Det merklige er at når jeg tar min daglige runde med vogna eller meisen ser jeg aldri barn. Ingen barn som spiller ball på løkka. Ingen som bygger hytte i skogholtet. På lekeplassen er vi helt alene.

For alle er i barnehagen. Eller friluftsbarnehage. Som innebærer å gå på stram rekke med gule refleksvester. Holde til venstre. Ikke løp. Stopp, roper tantene. Barna adlyder.

På ettermiddag- eller kveldstid er fortsatt alle barna borte. Da er de på SFO, eller kjøres på fotballtrening, sykkel- og skitrening, sjakk- eller fektetrening, hva vet vel jeg? Og her skal regler følges, krav og resultater oppnås. Ikke rart barna selv velger PCen, hvor de kan slippe unna -  gjøre som de vil...

 

I gamle dager hadde barn tiden sin til fri disposisjon. Ekte fri tid. Men "tidene" endrer seg. Det heter framskritt. Nå er barnas tid i ferd med å organiseres, effektiviseres, planlegges i stykker. Stakkers barn som vokser opp uten fri tid. Stakkars de voksne som jager rundt uten å komme i mål.

 

Tenker jeg mens jeg rusler rundt med mini’n i meisen. Kanskje ender vi opp som dem, sier jeg. For det er vel ikke mulig å leve utenfor det store SYSTEMET....