tirsdag 3. august 2010

Inception – Deception. Ludde tviler om film.

En god regissør bedrar sitt publikum. Og her er Christopher Nolan mesteren. Med filmer som Memento og The Prestige beviser han vel det ganske ettertrykkelig. Derfor gikk jeg ikke til Colosseum for å se Inception med forventninger om en vanntett historie  - uten løse tråder - eller en selvforklarende slutt. Det var motsatt.

Jeg gikk for å se Nolan utforske forholdet mellom teknologi og bevissthet - og dermed videreutvikle ideer fra blant annet den første Matrix-filmen og Minory Report. Derfor er jeg også mindre interessert i Inception som film, enn hvilke ideer filmen kan generere...

Men hvis du på død og liv trenger noen gode, logiske fortolkninger av filmen, så kan du jo lese her: http://www.cinematical.com/2010/07/19/dissecting-inception-six-interpretations-and-five-plot-holes/

En morsom fortolkning er inspirert av Freudiansk psykoanalyse: at Ariadne egentlig er Cobbs psykoterapeut, der kort fortalt alle drømmeriene i filmen er selve terapien som Cobbs går gjennom for å bli kvitt sin sorg over kona: myten om Ariadne er kjent fra gresk mytologi: Ariadne forelsker seg i Thesevs ved første blikk, hjelper ham ved å snike til ham et magisk sverd, og binder dermed et garnnøste rundt hans hånd, slik at han kan finne veien ut av Minotaurus' labyrint.

Men der sporet jeg visst av. Altså, tilbake til saken:

"Space may be the final frontier but it's made in a Hollywood basement” synger Red Hot Chillipeppers på Californication.

Dette er vel essensen i hva som gjør Science Fiction-filmen så uhyre interessant (og skremmende). Nemlig at den kan pushe grenser for hva som i det hele tatt er tenkbart, og videre hva som er teknologisk eller menneskelig mulig. Og i praksis bidra til å ”finne opp” fenomener eller skape ideer som kan bli virkeliggjort i en mulig framtid.

For det som er mulig å tenke kan vel også faktisk være realiserbart?

Slik som litteraturen og filosofien i tidligere tider har utforsket menneskets, bevissthetens og teknologiens grenser (tenk Orwell, Jules Verne, Da Vinci etc.), har dagens film et unikt språk for å kunne konseptualisere og visualisere ting som ikke tidligere er sett eller tenkt. Blant annet er ideen om ulike bevissthetsnivåer -  at livet kanskje også er en drøm - et gammelt filosofisk tema. Våkner vi egentlig bare når vi dør?

Science Fiction-filmens evne til å gi det diffuse og ordløse et visuelt filmspråk gjør den spesiellt interessant,  men tradisjonelt har denne type film blitt undervurdert av "den gode smak". Men i denne generen ligger et uant potensial i å utforske grensene til det fattbare. Koblingen teknologi og psykologi er interessant, fordi det kan være på nettopp på dette feltet at vår nære framtids teknologi vil gjøre sine største nyvinninger. På godt og vondt...

Det handler derfor ikke lenger om å utforske det ”uendelige” verdensrommet  - ”utover - ”, men å bevege seg inn mot skjæringspunktet mellom teknologi og bevissthet -  altså ”innover” i oss. Også her ligger et nærmest ubegrenset rom. Derfor må vi også kunne svelge noen kameler og akseptere noen løse tråer underveis i en film, som hvordan man teknisk logger seg inn i en annen persons drøm. For det er jo ikke mulig. Ikke i dag.

Men la oss spekulere videre i forlengelsen av tematikken i Inception: kan mennesket for eksempel eksistere uavhengig av kroppen - fraskilt dets biologiske forutsetninger? Bare det at vi faktisk DRØMMER kan indikere at vi har en bevissthet utover vår fysiske beskaffenhet. Hvilke grenser finnes da for bevisstheten, kan den la seg  gjenskape teknologisk, eller overføres fra hjerne til et teknologisk medium, en computer. Kan den fysiske hjerne kopieres 1:1, og gjennom dette kopiere, simulere eller produsere en bevissthet?

Hvis det lar seg gjøre å frigjøre en bevissthet fra det biologiske, f.eks gjennom å erstatte vår hjerne med kunstige materialer med en simulert bevissthet, så er det også teoretisk mulig å unngå aldring - det vil si å leve nesten for alltid? Slik Cobbs lever 50 år i sin egen drøm...

Når Nolan får lov av produksjonsselskapene å utforske drømmens og bevissthetens landskaper, så bør man kunne tilgi at filmens historie kanskje er tilsynelatende konstruert, og at det pøses på med meningsløse skyte- og bilscener. For i det hele tatt å kunne finansiere filmkalaset.

For ideene som ligger bak er jo svimlende. Hvis tør å la deg rive meg fantasiene...
Selv sitter jeg igjen med endel uløste gåter etter å ha sett filmen, så det hadde vært fint om noen med litt større kapasitet enn meg kunne hjelp meg å avklare følgende for meg:

  • Fiendene som dukket opp i de ulike drømmelagene var som jeg kan forstå et resultat av en forsvarsteknikk som finanssønnen hadde lært? Hvordan kunne disse bli aktive når finanssønnen ikke var bevisst at han selv drømte? Har jeg misforstått?
  • Etterhvert som vi i løpet av filmen går dypere i drømmelagene - går man også videre inn i andres drømmer enn finanssønnens drøm. Hvordan kunne forsvarsteknikkene hans virke i andres drømmer?
  • Etter at varebilen hadde krasjet i elven, så befanta teamet seg fortsatt i første drømmeland. Var ikke poenget med 'kicket' at teamet skulle komme helt opp til virkeligheten?
  • Hvorfor våknet Cobbs opp i slutten av filmen, han ble jo ikke drept i drømmen hvor han møtte japaneren som gammel mann. Hvis han ikke våknet til virkeligheten, hvor våknet han da - i sin nye ønskede underbevissthet, etter at problemet med kona var løst?
  • Ideen om at tiden går saktere i en drøm enn i virkeligheten er grei. Filmen baserte seg videre på at hvis man drømmer i en drøm, så vil tiden gå tilsvarende saktere i denne underdrømmen, dvs at 7 minutter i virkeligheten for eksempel er flere timer i en drøm, og flere uker i nivå 2-drømmen. Dette premisset synes jeg virker rart - burde ikke tiden være det samme i alle drømmelagene?.
Det filmmessige ellers driter jeg i.

Ingen kommentarer: