Fredrikstad – den oppblåste smålighetens Mekka

Som Særping har jeg lært meg å leve med Frekkstingenes selvgodhet og sjåvinisme.

Jeg kan leve med at de kaller oss lillebror. Jeg kan leve med at de innbiller seg at den lille triste byen deres er en perle.

Det er helt greit at de synger om at de har verdens beste fotballag i FFK-sangen. Det sier jo bare litt om selvbildet til dette folkeslaget.

Jeg lever også fint med at de foran vært kamp mot Sarp08 ikke prater om at de skal vinne, men om hvor stor seieren skal bli  -  2-0, 3-0, kanskje 4-0.

Derfor blir de også like overrasket hver gang de taper poeng. På deres egen, elskede hjemmebane.

Det jeg derimot takler dårlig, er når denne selvgodheten slår ut i smålighet overfor andre. 

Slik som når jeg før mandagens storkamp mellom FFK og Særp08 - i selskap med en 6-åring -  blir nektet adgang til familietribunen. Fordi jeg har Særpe-effekter. 

Og jeg slipper ikke inn før trøya er tatt av og skjerfet fjernet.

Heldigvis får 6-åringen lov å ta på seg trøya, slik at jeg slipper å legge den igjen ved inngangen.

Hva kommer denne angsten fra? Hooliganisme på familie-tribunen? At vi blå skal dominere på deres egen hjemmebane? Usikker.

Men det forteller litt om at bak den oppblåste fasaden til frekkingene, så skjuler det seg en liten, smålig, angstfylt sjel.

Der det verst tenkelige marerittet er å bli ydmyket av Særpingene i fotball. På hjemmebane.

Nok en gang.