I serien sanne historier fra virkeligheten: Helge Lund-sveis og skjorte-katastrofen

Fredag ettermiddag, rett før stengetid. Jeg skal bare trimme håret på min faste klippesjappe på Tåsen.

Det er november, ute regner det, og frisørinnen er i det pratsomme hjørnet. Det spekuleres høylydt i hvorvidt de mange varmegradene skyldes klimaendringer, om vi som bor her i Petrostan har ansvar for dette - og at det er et paradoks at vi produserer så mye hydrokarboner, mens vi kutter ned på karbohydratene.

Når det vitterlig burde være motsatt.

Brått legger jeg merke til at det sitter en person i stolen ved siden av meg. I speilet drar jeg kjensel på denne mannen. Jeg skvetter til.

Det er Helge Lund. Statoilsjefen. Han kikker skjevt på meg.

Lurer på hvor lenge han har sittet der, og om har hørt samtalen?

Timen min er over, jeg reiser meg opp av stolen og går bort for å hente skinnjakken min. På samme knagg henger det nå en kleshenger med 4-5 blå-skjorter. Det er tydeligvis Helge sine. Jeg begynner å lirke jakken min av knaggen -  mens jeg holder i kleshengeren med blå-skjortene.

Med ett mister jeg taket og skjortene faller ned på det våte, skitne gulvet. Jeg kikker over skuldrene, rasker sammen skjortene og henger dem opp igjen. Ingen så meg. Tenker at Helge sikkert har en stor, fin vaskemaskin hjemme.

Jeg betaler i kassen og går ut i novemermørket. Det er fredag, og jeg skal hjem å drikke vin.

Diskontroll

Tenk hva du vil
bare du tenker riktig
gjør hva du vil
bare du gjør det rette
friheten forvaltes
med mer kontroll
den største risiko 
er den absolutte sikkerhet
trusselen
er aldri der du venter den
tryggheten er størst
i isolasjon
med brev og besøksforbud
tillit var aldri en faktor
i bedriftsøkonomens modeller
ikke en hjemmel
i juristenes paragrafer
fort gjort å forveksle
valgfrihet med mangfold
blande hydrokarboner
og karbohydrater
synd å ofre seg selv
på den gode intensjonens alter

7 garanterte snarveier til "instant" kjendisstatus ( les: suksess)

Det er overflødig å fortelle at (herostratisk) kjendisstatus er det samme som suksess. Ludde gir deg derfor årets topp 7 kjappe snarveier til kjendisstatus:

1. Plasser en bombe i Regjeringskvartalet, og skyt 78 forsvarsløse ungdommer på en liten øy
2. Smugle 30kg kokain inn i et Sør-Amerikansk land, og sørg for å bli tatt. Røm deretter på en spektakulær måte med håndholdt kamera, og kjendisstatusen sikret. I alle fall ut året. 
3. Meld deg inn i et politisk parti  - gjerne FrP - og voldta en 15-åring, eventuelt en kollega.
4. Skriv en krimbok der du spekulerer med fantasifulle og grusomme beskrivelser av tenkelige og utenkelige bestialske gjerninger. Selg deretter boken til Holllowood for filmatisering
5. Bli en middelmådig fotballspiller. Legg deretter opp og start en tung diett bestående av sprit, kokain, bare avbrutt av sporadiske sex-orgier.
6. Begynn med kappgang (eller en annen OL-idrett) og injiser noen reale doser av EPO,  eller annet dop-snaks
7. Skriv et 6-binds verk om livet ditt, der du bruker 6000 sider på å utlevere  dine venner, familie og bekjente. Husk at ingen detalj er for liten for kikkeren...

Outsider: drep en kjendis. Hittil ikke utprøvd i praksis i Norge, men det er gode grunner til å tro at de skal funke.

[Merk at fenomenet HEROSTRATISK berømmelse ikke er noe nytt fenomen, men noe som ble unnfanget av gode gamle Herostratos, som tydelivis satte fyr på et tempel  i år 365 før Kristus. Tempelet var tilfeldigvis klassifisert som et av de sju underverker. Det som er pussig er at han faktisk skal ha oppgitt å ha utført (u)dåden for å bli kjent].


Lykke til...

Luddismer i utvalg II: Men størst av alt er tvilen

Tiden har endelig kommet. Tiden for publisering av Luddismer i utvalg II: "Men størst av alt er tvilen".

Samlingen består av de 30 beste Luddismene som er skrevet siden del I av samlingen -  kalt "Eksponeringstid" - ble lagt ut i fjor høst. Samtlige tekster fra begge samlingene har tidligere vært å lese hos Tvileren.

Jeg har tidligere beskrevet Luddismer som "kortere, sammenhengende  skriverier, preget av ingen eller liten tegnsetting. Setningene kan være lange - ofte består en Luddisme av kun en eneste lang setning - men for å skape rytme og trykk er hver linje av svært få ord."

Selv om tekstene kan ha innslag av surrealisme og selvmotsigelser, er det av og til et budskap i teksten. En Luddisme bør ikke forveksles med dikt, selv om de kan ha poetiske innslag.

Mer bakgrunn om Luddismer ligger her: http://tvileren.blogspot.com/2009/05/luddisme.html

Mennesket 2.0, revidert.

En fordel ved å begå bloggerier er at man kan endre eller omskrive tidligere skriverier så mye man vil. Ludde benytter seg sjelden av dette sleipe grepet, men av og til kan det faktisk være på sin plass å forbedre noe som kunne vært formulert på en bedre måte...

Derfor legger jeg ut en oppdatert (forbedret?) versjon av Mennesket 2.0, som inngår i det større prosjektet med lansering av samlingen "Luddismer i utvalg 2: men størst av alt er tvilen", som vil bli publisert i løpet av et par uker.

Mennesket 2.0..
Jeg er en av dem
som liker meg best alene
hvor jeg kan sosialisere i fred
skape en bedre
utgave av meg selv
skjermet bak skjermen
jeg er diktator
dere mine følgere
råder over virkemidlene
bestemmer hvilken
versjon av virkeligheten
som gjelder
prioriterer sosiale medier
framfor usosiale mennesker
foretrekker
konstruerte avatarer
foran krevende venner
hva er biologi
mot sosialt design
memer og grafiske gener
hver mann sin egen verden
trenger ikke lenger
analoge mennesker da

Tirsdag kveld i Nydalen

Anser du natt-orientering som en smal idrett? Betrakter du det å springe rundt med hodelykt og kart i svarte skævven på nattestid i novembertåke som kun for den meget spesielt interesserte?

Når du like gjerne kan sitte hjemme i soffaen - se på Fangene på Farmen - mens du spiser ostepop og drikker te med begge hender?

Da har du sannsynligvis helt rett.

 Men hva da med retro-nattorientering? Der alt det overnevnte er på plass, bare verre? I stedet for en god LED-lykt som lyser opp nærmes som en stadiomast, så må du ta til takke med en 4-ampere halogen-lampe eller en simpel 5 watts PETSL-hodelykt? Det vil si teknologi av god gamle årgang....

Velkommen til en mindre glamorøs tirsdag kveld i Nydalen; 8 nov. kl 18.30. Én løype, tre klasser: god gammaldags halogenlykt, reservelykt, og “rekruttklasse” med valgfri lykt for de litt mørkeredde.

Garantert kjendisfritt.
Prekæs...hvis du tør...

Men størst av alt er tvilen

Livet er et sidespor
på vei ingesteds hen
driver i en liten jolle
på forvirringens digitale hav
nytter ikke med kompass
hvis du ikke aner hvor du skal
hjelper lite med kart
hvis du ikke vet hvor du er
vis meg noe å tro på
et landmerke å navigere etter
når alt er informasjon       
er ingenting lenger
informativt
evner ikke å skille
tankemonstre
fra tankemønstre
alt er blitt så enkelt
bare mer komplisert
tvilen lever i troen
men ingen tro i tvilen
gjennomført tvil
et ekstensialistisk eksil
vårt minste felles multiplum
er mistro
sammen går vi opp
i en høyere ordens
dumskap
men størst av alt er tvilen

Halloween, schalloween: skrem en drittunge og knus et gresskar i kveld

I dag er det Allehelgensaften. På godt norsk bedre kjent som Halloween.

Dette er dagen da små og store barn fritt skal kunne dyrke det skumle, det mørke, det blodige. Horror og død. Med makabre masker og drakter kjøpt på det lokale Storsenteret.

Siden jeg ikke skal være med på festen selv, så har jeg lyst til å være festbrems i stedet. En kjedelig moralist av en festbrems: for tør jeg spørre om Halloweens suksess i Norge et ørlite tegn på at vi blitt mer opptatt av det groteske, bestialske, grusomme? Forteller det noe om samfunnets mentale tilstand i 2011?

For vi lever i fullt av paradokser, med en nærmest schizofren tilnærming til vold og groteskerier.

På den ene siden blir folk påført varige sjelesår av våpendesperadoer som skyter uskyldige ungdommer på Utøya, blir frastøtt av voldteksmenn i Oslo sentrum, og rister oppgitt på hodet over galningene som dreper for fote i Afganistan....

....mens de på den andre siden koser seg i sofaen med høyst bestialsk kriminalliteratur, følger med på krimserier på TV der det ene drapet overgår det andre i grusomhet, eller leier den nyeste norske skrekkfilmen om en eller annen desperat øksemorder som dreper jomfruer i ødemarken.

Det er spennende når det er "på liksom",  men blir det for virkelig er det ikke like gøy lenger...
Men bare send barna dine ut i mørket utkledd i skremselskostymer. Skrekk og gru, så koselig.

For min del har jeg planer om å holde meg hjemme i kveld. Men byr muligheten seg så skal jeg ikke la anledningen gå fram meg til å både knuse gressskar og skremme drittunger....

Skrekk og gru, så koselig...

"Det er ikke Tvilen, det er Tvileren som er problemet" (Nina Karin Monsen)

Ludde kan like folk som tenker annerledes.

Mennesker med politisk ukorrekte meninger og "friske" replikker. Derfor har jeg fram til nå ansett figurer som Nina Karin Monsen som morsomme og nødvendige i samfunnsdebatten. Denne Monsen er tidligere Fritt Ord vinner (2009), statsstipendiat, og har til tider kommet til orde med både gode og viktige yttringer. Blant annet har hun som tidligere feminist stilt betimelige spørsmålstegn ved dogmatiske sider av feminismen.

Men ganske nylig skiftet jeg mening. Hun er ikke morsom. Ikke det spor. Heller trist. Men muligens fortsatt nødvendig.

Første gang jeg begynte å tvile på hennes uttalelser var etter en merkelig opptreden på Thomas Seltzers Trygdekontoret. Her viste hun såpass mangel for respekt og nestekjærlighet overnfor de homofile -  at jeg - som streit, heterofil mann - følte meg ille berørt.

Så kom jeg over dette lille sitatet om Gud og Tvil fra statsstipendiat Monsen på nettsiden http://kristen-tro.origo.no/

Tvileren som problem : "Det er ikke tvilen, det er tvileren som er problemet. Tar noen ånden ut av seg selv, andre og virkeligheten, faller alt sammen. Selv tvilerne føler skam og skyld, registrerer synd og ondskap. De rammes av den også. Menneskets eksistensielle ensomhet er et faktum uansett om vedkommende tror på Gud eller ikke. Valgene er påtrengende, men tvileren mangler et godt kart og har ingen hjelper. De som ikke tror, tør ikke be. Men det er ikke mindre mystikk i menneskets liv, ikke mindre ensomhet, ikke mindre ondskap uten Gud, enn det er med Gud, det er bare mye mindre meningsfylt og ekstremt selvgodt og arrogant. Det naturlige onde vil blomstre"

Nina Karin Monsen

La oss oppsummere visdommen fra Statsstipendiaten: det er altså Tvileren selv som er problemet. Tvileren har ikke ånd, men kan likevel føle skam og skyld . Men desverre så er livet til Tvileren mindre meningsfylt og ekstremt selvgodt og arrogant. Faktisk vil det naturlige onde blomstre hos tvileren. Aj, aj, aj. Ikkje brrra.

Takk for den, statsstipendiat Monsen. Jeg skal ikke snakke så mye positivt om deg og dine "alternative" meninger etter dette ...

God hælj, tvilere.

Nekrolog over Fleksikortet

Det aller siste Fleksi-kortet er solgt. Dette øhh... fleksible papirkortet - som i mange år har gjort sin nytte for oss kollektivt reisende i Oslo by - er borte. For alltid.

Våre tanker går i dag til de pårørende.

I ettermiddag fikk jeg omsider tak i mitt første Flexus-kort. Flexus, Oslos og Ruters famøse elektroniske billetteringssytem, som endelig har erstattet det manuelle billettsystemet. Etter forgjeves å ha prøvd å få tak i det i en måneds tid, klarte pølsefingrene mine å få hanket inn kortet nede på 7-eleven på Oslo S.

Jeg orker ikke å rippe opp i Flexus-systemets tragi-komiske historikk. Til det er den for omstendelig. Utviklingen og innføringen av Flexus i Oslo har vært gransket opp og ned vegger, dekker av kilometer med avisspalter, og faktisk vært gjenstand for Masteroppgaver på universiteter. Wikipedia gir engrei oppsummering av den utrolige historien, farsen, som det egentlig  burde vært laget film om. Katastrofefilm...

Stikkord er årevis med utsettelser, systemer og automater som feiler før det er tatt i bruk, installasjon av hopetall med billettsperrer som fortsatt ikke er tatt i bruk, regnskap med bunnlinjer røde som trafikklys, og selvfølgelig den obligatoriske øvelsen bypolitisk skyggeboksing. Etc, osv, m.fl...  

Årsaken kort oppsummert: fryktelig dårlig prosjektering. Finito.

Men nå så som jeg har tatt kortet i bruk, og systemet fungerer, så er jeg i grunnen ganske positiv. Kortet funker bra, det er lett å registere og lett å fylle opp. Så har de også brukt 11 år på å få det på beina...

Da kan jeg muligens leve med at billettene er to kroner dyrere per billett (sammenlignet med Fleksikortet), at det kun kan benyttes av en person per reise (Fleksikortet hadde ingen begrensninger), og at selve kortet kan ikke kan kjøpes på vanlige stasjoner eller alle kiosker som før.

Så hva kan man si, annet enn at ”Fleksikortet er dødt, lenge leve Flexuskortet?”