tirsdag 30. oktober 2012

Effektiviseringsviruset

Jeg går hjemme om dagen. Rusler rundt, drikker kaffe. Går turer i skogen, sover på dagtid. Det er bare en hake. Det er en bitte-liten gutt som kryper rundt i huset, drar meg i buksebenet og skal være med overalt.

Det heter pappaperm.

Det er ikke mange minutter man får tid til å gjøre noe for seg selv i løpet av dagen. Liten tid til tenkning eller skriving. Likevel, et visst begrenset aktivitetsnivå er det likevel oppi toppen. Selv om QI'en muligens har gått noen poeng tilbake.

Jeg har tenkt endel på at i pappaperm oppleves tid annerledes enn i full jobb. Det er ingenting man på død å liv MÅ rekke. Ingen tidsfrister. Ingen resultater som skal oppnås, lite planer som må gjennomføres. Det er travelt nok, javel, men det meste må tas på sparket. For det eneste som er sikkert med et lite barn er at ting ikke går etter planen. Søvn, mat, turer, alt må tilpasses etter forholdene. Desto mindre planer deste enklere.

Et liv i pappaperm er som et liv utenfor det store systemet som kalles arbeidslivet.

 Men det er først når man står utenfor at det er mulig å gjøre kvalifiserte observasjoner. Fra mitt pappaeksil ser jeg inn på de andres liv. Arbeidsliv. Det jeg ser er ikke først og fremst et problem ved arbeidslivet i seg selv. Det er heller hvordan arbeidslivets mentalitet smitter over på andre områder i livet. Fritiden, det siviliserte samfunnet. Og barnas liv og fritid. Alle har så mye å rekke at de ikke har tid til noen ting. 
 
Det er ikke bare arbeidslivet som effektiviseres. Det er hele livet. I streben etter å rekke alt, et sosialt liv, trening og  diverse statusaktiviteter. Fritiden er ikke lenger fri tid. For å få mest mulig ut av tiden må fritiden organiseres etter modell fra arbeidslivet. Planlegges, effektiviseres, gjennomføres. Og gjerne skryte av det på sosiale medier etterpå.
 
Tidsklemma kalles det i Aftentanta. Manglende evne til å prioritere kaller jeg det. Eventuelt fravære av gangsyn. Hva nå det betyr.

Egentlig greit hvis tidsklemma bare hadde rammet streberne. Men det rammer noen uskyldige. Barna...
 
Det merklige er at når jeg tar min daglige runde med vogna eller meisen ser jeg aldri barn. Ingen barn som spiller ball på løkka. Ingen som bygger hytte i skogholtet. På lekeplassen er vi helt alene.

For alle er i barnehagen. Eller friluftsbarnehage. Som innebærer å gå på stram rekke med gule refleksvester. Holde til venstre. Ikke løp. Stopp, roper tantene. Barna adlyder.

På ettermiddag- eller kveldstid er fortsatt alle barna borte. Da er de på SFO, eller kjøres på fotballtrening, sykkel- og skitrening, sjakk- eller fektetrening, hva vet vel jeg? Og her skal regler følges, krav og resultater oppnås. Ikke rart barna selv velger PCen, hvor de kan slippe unna -  gjøre som de vil...
 
I gamle dager hadde barn tiden sin til fri disposisjon. Ekte fri tid. Men "tidene" endrer seg. Det heter framskritt. Nå er barnas tid i ferd med å organiseres, effektiviseres, planlegges i stykker. Stakkers barn som vokser opp uten fri tid. Stakkars de voksne som jager rundt uten å komme i mål.
 
Tenker jeg mens jeg rusler rundt med mini’n i meisen. Kanskje ender vi opp som dem, sier jeg. For det er vel ikke mulig å leve utenfor det store SYSTEMET....

mandag 22. oktober 2012

Unatur

Jeg døde her om dagen

alle later bare

som ingenting

så jeg fortsetter som før

det er mange måter å dø på

kun en måte å leve den ut

sitter inne hele dagene

går lange turer om nettene

lar månelyset være solen

dagslyset er en kvinne
 
som lover for mye
 
føler meg tryggere

i mørket

når skyggene regjerer
 
lar byen være skogen

kroppen en maskin

i naturens dempede industri

torsdag 18. oktober 2012

Romfolk, søppel og moral og sånn

Jeg gikk tilfeldigvis forbi Romleiren vest for Sognsvann i går.

Jeg var ikke i stand til å se om leiren fortsatt var bebodd, men kunne se 6-8 telt som fortsatt stod oppslått i skogen. Men fra min høye moralske hest kunne jeg konstatere det jeg fryktet: hele området rundt leiren er omgjort til en søppeldynge. Faktisk var det mye verre enn jeg kunne tenke meg.

Svarte søplesekker, matposer, klær og diverse ting er regelrett dumpet i store mengder rundt omkring nedenfor leiren.


Så til det moralske spørsmålet: har middelklassens besteborgere en moralsk rett til å fordømme fattigfolk som er nødt til å bo i telt i skogen for å overleve?

Selv vil jeg svare tja. Usosial adferd som plager eller er til sjenanse for andre må kritiseres. Som utstrakt forsøpling av naturen og hærverk av søplekasser i nabolaget, slik vi som bor i nærheten av Sognsvann opplever daglig.

Hvis det hadde vært partysvensker som bodde og handlet på denne måten, ville det vært akkurat samme sak. Muligens hadde disse blitt fjernet fra området på mye kortere tid?

På en annen side vil jeg påstå at det er sundt å bli konfrontert med et problem som er mye større enn vår egen lille rikdomsverden. Et problem som tvinger oss til å se utenfor den lille boblen av velstand vil lever i her i navleland. Det minner oss også om hvordan verden vil se ut uten et bevissthet forhold til vårt eget avfall, og at bruk og kast mentaliteten i beste fall må være en blindvei i historien.

Men hvordan man løser romproblemet har jeg ikke noe svar på. Sannsynligvis er dette bare starten på et problem som bare vil tilta i en global verden med store mengder fattige...

Det er bare å rydde gårdplassen din for nye telt og bobiler...



fredag 12. oktober 2012

Ja til Europa - tja til fredsprisen.

Jagland fornekter seg ikke. EU er tildelt fredsprisen.

De fleste er enige om at det er ganske så overraskende. Men der stopper enigheten. For der noen ser verdien av et EU som for første gang i historien har klart å stabilisere et tradisjonelt krigersk Euorpa, så er det som vanlige de triste EU-haterne som roper høyest. EU-mostanderene ser nok denne  fredsprisen som en gylden mulighet til å spy sitt EU-hat ut på folk. Nok en gang.

EU-hatere er som Islamister. De tenker ikke selv. De er frelst. Krakilske, argressive, perspektivløse. Dialog fungerer ikke med disse menneskene. De sitter på selve sannhenten.

Selv synes jeg kanskje at det er andre som fortjener fredsprisen mer enn EU. Det kan være tøffe russiske forkjempere for yttringsfriheten. Arabiske demokati- og kvinneaktivister. Tenk det lille menneske mot den store, fascistiske maskinen.

Slik sett kommer denne prisen mange tiår for sent.

Men likevel. Norge er en del av Europa. I stedet for å rote med fingeren rundt i vår egen lille navle, og kun tenke på å hvordan vi kan skaffe oss enda mer fett til mor-Norges allerede feite rompe, så burde det være mulig å se nødvendigheten av et stabilt, enhetlig Europa. Uten fred, ingen økonomi.

Sett i lys av Norges nye tollbarrierer (tollsatsen på kjøtt er nylig satt opp til 429%), framstår landet vårt sett fra Europa som sært og egoistisk. Og usolidarisk. Vi tenker jo bare på oss selv. Sikkert nyttig for økonomien på kort sikt. Men verden består av mer enn kortsiktig økonomisk nytte. Slik sett er vi historieløse og perspektivløse, ute av stand til å se forbi kortsiktige økonomisk gevinst, finanskriser, populistiske politikere og kjipe byråkrater.

For å sikre framtidig stabilitet og fred i en kompleks og kaotisk verden er det nødvendig med et samlet Europa. Derfor vil jeg støtte tildelingen av fredsprisen til EU. At i alle fall noen i dette egolandet egner å se EUs historiske betydning etter 2. verdenskrig. Som fredsprosjekt. Ikke kun som feilstlått økonomisk union.

For Norge vil trenge et samlet Euorpa i en ustabil verden!  Åhh, deitlig, der gikk jeg endelig sagt det.