onsdag 30. september 2009

Omveier II

Har noe jeg vil si
men ingenting
jeg skulle ha sagt
mistet begrepene
langs Glommas
østre bredd
i 1989
ikke fortell meg
at det alt
er for sent
det tar tid
å følge spor i vann
stier i sand
selv omveier
fører fram
til slutt

lørdag 26. september 2009

Ukens musikalske tvil: John Olav Nilsen & gjengen

En gang hadde vi de 4 store innen norsk råkk.

Men det er lenge siden DeLillos hadde noe å fortelle. Jokke ligger i grava, og Raga Rockers burde kanskje vurdert å ta samme vei allerede for 20 år siden. Dum Dum Boys ga kanskje ut en grei plate eller to for noe som virker som et kvart århundre siden.

Vent, det er et kvart århundre siden. For det meste siden Blodig Alvor har i grunn&bunn vært irrelevant og traurig. I beste fall et slags DDE for folk under ingeniørutdanning.

Bortsett fra en og annen trist rapper fra Oppland og Bærum, samt en håndfull bygdeband fra Bergen, gis det i det hele tatt ut lite populærmusikk på morsmålet. Og nei, jeg glemmer ikke svartmetallvikingnaziene....

Så kommer John Olav Nilsen & Gjengen. Selvlærte musikere fra ingensteds. Og de får yatzy og fulle hus av hovedstadenes bladsmørere. Selv trendnissene i Natt&Dag henger seg på. Savnet etter noe genuint må være prekært!

Men Ludde, den tullingen – tviler som vanlig. Men denne gangen er det liten grunn til tvil. For dette holder ikke.

På en måte skulle jeg ønske det funket. Jeg har ventet lenge på at en musiker eller et band skal komme fra intet og ta norskspråklig musikk til et nytt nivå. Koble melodien og poesien. FAEN som jeg lengter etter noen som kan redde oss fra Turboneger og BigBang-helvete.

....så kommer Nilsen & Co, og jeg er lutter øre. Hører og håper. For Nilsen & the Gang er en slags antitese til Osloflinkismen. Oslos interne musikkmiljø fungerer som en barriere mot at folk som har noe genuint å fortelle skal slippe gjennom - og fram.

Folk som har noe å si, men ikke har noe de skulle ha sagt.

Nå er det nesten som tvileren må gå i seg selv, og spørre om problemet ligger hos Ludde, i stedet for i musikken?
- Er Ludde blitt for gammel?
- Stiller Ludde for store krav? Det er jo tross alt populærmusikk vi snakker om?
- Eller er Tvileren ganske enkelt misunnelig? Gitt de håpløse forsøkene på poesi som er blitt presentert på denne siden.

Whatever.

Saken er: John Olav Nilsen & Co holder ikke mål. Mange har nevnt Håkan Hellstrøm. Det skal ikke jeg. Men jeg hører mye new wave, tidlig 80-tall. Samme det. Vi er kanskje ikke så godt vant her i landet, derfor låter dette friskt.

Men desverre: låtene er ikke sterke nok - holder ikke mange gjennomlyttinger, og tekstene er ikke gode nok. Virker bare som en lek med or. Som en Dagbladkritiker skrev (men da med positive fortegn): det er nesten som man kan lese tekstene uten å høre musikken.

NESTEN? Javel, men nesten holder for faen ikke. Men viktigst av alt: låtene har ikke noe nyskapende i seg. Muligens treffer de en trend, men ingen dypere nerve.

Så hva med litt piker med svik, diamanter og kirsebær: Det må nok bli nei takk!

Men hvorfor i helvete har jeg brukt så mye tid på å skrive om dettæne?

torsdag 24. september 2009

"Du kan le av det nå" sa folk (en sann historie fra virkeligheten)

Noen dager går det meste på tverke. I etterkant kan du kanskje se det i et slags humoristisk lys. Der og da er det ikke fullt så gøy....

Det var onsdag. Jeg skulle hjem fra Kjevik flyplass. For å komme meg tidlig hjem hadde jeg booket meg på 15:00 flyet. Men på grunn av et møte som både varte og rakk, kom jeg meg aldri ut på flyplassen i tide. Jeg måtte nøye meg med neste fly, Norwegian 17:35. Men selvfølglig ble dette flyet forsinket til 18:35.

Jeg ringte så SAS og booket meg på 18:15 flighten. Men tror du faen ikke at Norwegian-flyet klarte å lette før mitt fly allikevel.....? Klokken 20 låste jeg meg rimelig slukøret inn døren hjemme. Endelig skulle jeg få meg noe mat - slappe litt av. Trodde jeg.

For å få reisen ut av kroppen (og hodet) bråbestemte jeg meg for å ta en 20 min joggetur. Jeg skiftet, tok med meg husnøkkelen og smekket igjen døren. Så merket jeg det: feil nøkkel! For sent, døren var smekket igjen.

Så stod jeg der, i knekorte bukser og tynn overdel. I 10-12 varmegrader. Samboeren hadde selvfølgelig nettopp dratt avgårde på nattorientering til en annen kant av byen, og jeg hadde ikke spist siden lunch. Gode dyr var råde...

Heldigvis har jeg venner i nærheten, tenkte jeg. Men den strategien viste seg å slå feil. Jeg ringte på 5 dører uten å få svar. Hva faen driver folk med på en onsdag kveld da?

Jeg tok samling i bånn og besluttet følgende: ok, jeg får løpe til Marte på treningen hennes. Der er nøkkelen. Og hun har bilen. Så jeg sprang avgårde inn i nattan, med mørke tynne klær uten refleks.

Etter en relativt strabasiøs ferd gjennom en trafikkert høstby, kom jeg omsider fram. Hun hadde ennå ikke kommet inn fra nattorienteringen. Hun var vel på en bomtur hun også... Etter en halv time, frysende og sultende i et mørkt skogholt ved Tonsenhagen kom hun omsider tuslende.

Heldigvis skulle jeg opp før klokken 6 morgenen etter for å reise på jobb til det solrike Vestland....

mandag 21. september 2009

Trygt. Ukjent

Jeg er ikke av typen
som drar tilbake
til steder
jeg aldri har vært
kjenner meg bare
tryggere
i en fremmed by
der alt er så
befriende ukjent
selvom jeg aldri
ser forskjell
husker detaljene
før høsten etterpå
når bildene
har mistet
sin farge

torsdag 10. september 2009

Kunsten å stemme

Ludde la søndag all tvil til side og avla sin stemme i nærmeste valglokale. Tvileren fulge sin vanlige valgpraksis - det vil si å la tilfeldighetsprinsippet råde....



Bildet: Tante Erna med sine nærmeste rådgivere (Aftenposten)


De fleste nordmenn er sin egen lommebok nærmest. Derfor legges ofte hjertet og hjernen igjen hjemme før man setter seg i SUV'en og kjører 700 meter til valglokalet. Vel inne i de nedslitte klasserommene lar en ekte nordmann lommboka bestemme.

En ekte tviler lar dermot alltid tilfeldighetene avgjøre. Her er tvilerens guide til Stortingsvalget:
1: unngå alltid å forhåndsstemme. Det er kun kjipinger som revisorer, advokater og økonomer som forhåndsstemmer. En ekte tviler venter alltid så lenge som mulig med å avlegge sin stemme.

2: møt alltid opp 5 minutter før valglokalet stenger. Da er det færrest folk, og du slipper unna slitsomme partipushere som skal omvende "i siste liten tvilere". Du slipper også gamlinger med gåstol, de stemmer alltid kl. 08:00.

3: vent lengst mulig med å bestemme deg. En ekte tviler bestemmer seg ikke før man står i stemmebua. Da er det minst tid til å drive sen tviling. De mest ekstreme venter faktisk enda lenger...

4: kle deg causal, gjerne i treningsklær. Lat gjerne som du bare dropper innom på vei hjem fra trening. Det bør helst se ut som at dette er noe du gjør hver dag. Ikke hvert andre år.

5: vær rask og effektiv. Selv om du ikke vet hva du skal stemme, er det viktig å avlegge sin stemme så hurtig som mulig. Selv om du er en tviler behøver du ikke være treg. Det hjelper lite. Så slipper du å bruke unødvendig tid i valglokalet også...

6: sats på tilfeldighetprinsippet. Velg gjerne et parti du aldri har hørt om, det finnes alltid mange spennende partier med rare navn, tenk bare Kristent Samlingsparti, Norsk Republikansk Allianse, Sammfunnspartiet og NorgesPatriotene. Mye bra her! En annen strategi er bare å lukke øynene ta en tilfeldig lapp.

For husk: det viktigste er ikke hvilket parti du velger, men hvordan du avlegger din stemme...

Hvis du mot formodning ønsker deg litt mer konstruktive betrakninger rundt valget, så les dette. Muligens det beste jeg har lest under denne valgkampen.

På slanker'n?

Ludde har tidligere tvilt på effekten av slankemidler, samt etikken rundt hele slanke- og treningshysteriet.

Det burde være glassklart at den raskeste veien til å miste et par kilo ville være å trene mer og spise mindre.

Nye bildebevis peker derimot i retning av at tvileren må ha inntatt slankepulver med særdeles hurtig virkning. Snakker om dobbeltmoral:

FØR:

















ETTER:

lørdag 5. september 2009

Fra glasshuset: Valg og politikk og medier og sånn

Jeg hadde tenkt å skrive endel om Stortingsvalget i høst.

Hadde store planer om å rakke ned på Erna og hennes lommebokspolitikk. Raljere om Frps fordomsfulle retorikk og enkle løsninger, og fleipe med venstresidens politiske korrekthet.

Det ble det aldri noe av.

Det er vanskelig (og kjedelig) å skrive kompetent og saklig om politkk. Alle kan synse, men det blir fort subjektivt og platt. Humoristiske grep har en tendens til å bli for enkle. Sjelden blir man klokere av å rakke ned på, drite ut eller latterliggjøre noe. Da befinner man seg fort på det nivået som dem man ønsker å sette til veggs.

Dumme politikere, he-he liksom...

Av og til ønsker jeg at vi hadde et norsk Daily Show - en norsk John Stewart type - som kunne gi oss litt kvalifisert politisk satire. Som kunne plukke fra hverandre, ikke bare den politiske retorikken - men også medias dekning av den. Vise oss paradoksene, inkonsekvensen og de underliggende interesser som journalister, kommentatorer og politikere bærer på.

Vi har Hallo i uken sier du? Joda.

Politikk og Media lever i en symbiose, der de er gjensidig avhengig av å suge livsblodet fra den andre. I valgkampen smelter media og politkk sammen i en stor gele, en felles masse som bombarderer befolkningen med enkeltbudskapene sine. Journalistene deler ut "megafoner" til ivrige politikere, som diskuterer, krangler i TV-ruten.

De store linjene forsvinner. Hvilket samfunn ønsker vi. Har partiene mål, visjoner med politikken sin. Vi lever i et samfunn. En verden. Hvordan skal vi klare å leve sammen - med så mange forskjellige verdier, ideer, kulturer?

Desto mer man følger valgsendinger, leser kommentarer og intervjuer, for å prøve å forstå, desto mer forvirret kan man bli.

Men det aller verste, om jeg får tvile fra glasshuset, er "debattene" som utspiller seg på nettet. Bloggere, synsere i nettaviser og sosial medier - domineres totalt av plattheter og fordommer, som drukner det meste av saklige innlegg. Gode poenger forsvinner i myldret av lettvintheter og enkle, retoriske grep. Og Ludde tviler i glasshus.

Om en drøy uke er valgdagen her, og jeg vingler fortsatt.

torsdag 3. september 2009

Tvangsvalg

Hvis jeg fikk valget
mellom å tro
ville jeg ha avstått
fra å møte opp
valgets byrde
er tyngre å bære
enn skjebnen
jeg fikk i hendene
når den ble delt ut
følger bare
den røde tråden
foran føttene
overlater friheten
til den som er
underkastet
tilfeldighetens
ustyrlige hånd

tirsdag 1. september 2009

Helsetilbud og sånn...

Moren min ødela kneet sitt her om dagen...

Jeg må innrømme at jeg følger for dårlig med innenfor helsefeltet. Kunnskapene mine innen helsepolitikk generelt, og helsetilbudet vi har som samfunnsborgere er alt for dårlige.

Jeg tar vel for gitt at det fungerer. Tror at den som skader seg eller blir syk, den får hjelp.

Likevel har jeg en nagende magefølelse om at tidene endrer seg. At der vi før hadde et standard sett av helsetjenester, et helsetilbud som var det samme for alle, går utviklingen nå mot mer "valgfrihet". Altså at du selv kan bestemme når og hvor du vil behandles.

Mot betaling selvsagt!

Denne utviklingen får fortsette under en rødgrønn regjering. Hvordan utviklingen innenfor helsesektoren vil bli med Høyre eller FrP i regjeringstolen kan vi bare spekulere i.

Men altså: Moren min ødela kneet sitt her om dagen. Hun kunne ikke gå, og hadde dermed ingen mulighet til å gå på jobb. Av fastlegen fikk hun en uke sykmelding, samt beskjed om å ta kontakt med radiograf for å ta MR. Og time fikk hun. 90 dager fram i tid.

Men: hvis hun betalte 2000 kroner av egen lomme, ville hun få time på dagen. 2000 kroner er ikke så veldig mye penger for deg. Men for noen mennesker er det en god del.

Hun hadde altså FRIHETEN TIL Å VELGE (så flott Erna Solberg) mellom å sitte 90 dager hjemme i stuen og vente på MR, eller å betale seg først i køen på en privat klinikk. Og dermed muligens komme seg raskere i jobb, spare sammfunnet for kronasje og slippe å gå lange uker med usikkerhet og plager.

Er det slik du vil ha det Erna?

Mens Obama kjemper mot republikanerene og Fox om en helsereform i USA, for å legge om fra et jævlig dyrt og dårlig system, til et system som kan gi helseforsikring til alle, så går Norge i motsatt retning...

Er det viktigere at ressurssterke mennesker får velge sin egen lege og sykehus, enn at alle mennesker er sikret kvalitet i helsetjenesten? Må vi alle kjøpe oss en helse- syke og skadeforsikring for å kunne betale hvis ulykken skulle inntreffe?

Jeg kan ikke så mye om dette. Jeg bare spør?