torsdag 26. august 2010

Særp vs. Frekkstad: kampen fortsetter

Som eksilsærping er det fantastisk å følge rivaliseringen mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Spesielt er Fredrikstad Blad særlig underholdene i så måte....

I det siste har mye blåst Særps vei. Byen har fått et fotballag som tukter FFK. Sparta knuser lett Stjernen i ishockey. Særp har fått tildelt det nye fylkessykehuset, som vel betyr at alle unger som fødes her vel må betraktes som Sarpinger... Oh, det må smerte i Fredrikstad-sjela.

Verst av alt: Fredrikstad har vist sitt sanne sinnelag ved å velge FrP til å styre byen.

Siste slag i ordkrigen mellom byene er spenstig: fylkesmannens har foreslått å slå sammen Særp og Frekkstad til...eh..ja... hva? En kommune? En by?

Hva med Fredriksborg? Sarpstad? Borg? Olavs By?

Følg ordkrigen i kommentarfeltet til denne artikkelen i Fredrstikstad Blad, og få deg en god latter...
http://www.f-b.no/nyheter/vil-sla-sammen-fredrikstad-og-sarpsborg-1.5566945

Fabelaktig.

søndag 22. august 2010

Firmamentet

Brått begynte kartet
å oppdatere seg selv
kompassnålen
ble digital
vi gikk oss vill
i sivilisasjonen
prøvde å navigere
etter stjernene
men himmelen
var opplyst
mørket krøp som tåke
langs bakken
i følge GPS’en
befant vi oss
på Youngstorget
vi gravde oss ned
i håp om å bli funnet
men letepatruljene
var lagt ned
helikoptrene var
sendt på oppdrag
for Televisjonen
ikke engang
sporene i nysnøen
var synlig for andre
enn satellittene
som sirklet
på firmamentet

onsdag 18. august 2010

Men strøm ska' døm ha....

Herved kastes en brannfakkel inn i debatten om monstermaster, miljøfantaster og politiske beslutninger som haster...

Vestlendingene er opptatt av å gjøre det de er best på om dagen, nemlig å klage. Spesielt gode er de til å klage på hovedstaden og gjengen av ubrukelige politikere der. At de fleste folkevalgte faktisk er nettopp fra vestlandet later ikke å bry dem nevneverdig....

Den mye omtalte kraftledningen med de tilhørende monstermastene skal forsyne Bergen med mer strøm, det vil si tilfredstille Bergensernes stadig økende energiforbruk. Vestlendingene - i sin naturvernrus - vil ha seg frabedt å motvillig få plantet disse mastene på sin jord. Og det er jo i bunn og grunn forståelig.

Men burde ikke Vestlendingene her (og vi andre også) stille spørsmålet om HVORFOR vi trenger mer kraftforsyning, og HVA som kan gjøres for å redusere forbruket vårt? Et forbruk som bare øker og øker propersjonalt med våre lønninger, boligpriser og folkelig luksus.

Men Vestlendingen vil jo så klart ha i pose og sekk: fortsatt høyt energiforbruk, men ingen visuelt forurensende monstermaster. Og hvordan dette skal løses og finansieres?  Nei det må staten ta seg av. Vi har jo rettigheter i dette landet vettu!

Rettigheter som å kjøre rundt i store biler. Fyre for kråka, la lys og varme stå på under ferien. Kaste spisbar mat, brukbare klær og TV'er i søpla.

Kollektivtransport sier du? Neppe. Spør en Rogalending eller Bergenser om han tar buss eller tog til jobb eller ferie -  så vil han le av deg. Nei, man kjører da bil. Skulle jo bare mangle.

Det er lett å være monstermastmotstander. Store, stygge, synlige master som ødelegger vår nasjonalskatt. Naturen, fjordene. Det er lett å melde seg inn i en Facebookgruppe og kalle seg miljøbevisst. Vanskeligere er det å gå i seg selv for å tenke hvordan en selv kan bidra til å redusere energiforbruket.

Når det nå snakkes om at en løsning med sjøkabel muligens vil være mer miljømessig ødeleggende enn monstermastene, så forteller dette at denne saken i bunn og grunn ikke dreier seg om et genuint ønske om vern av miljøet. Det er "ute av syne, ute av sinn", med naturvern, ja takk -  miljøvern, nei ikke hvis det krever noe av MEG...


Men tror du vestlendingene blir mindre grinebiterske av om man nå beslutter å gå for sjøkabel? Ikke sett sparepengene dine på det!

mandag 16. august 2010

Brukerveiledning: Luddismer og Tvilismer

Tvileren passerer i disse dager 200 innlegg.

Derfor kan det være på sin plass med en kort brukerveiledning til de av dere som måtte rote seg inn her. Muligens til opplysning og glede for nye lesere. Skribleriene som presenteres kan hovedsaklig deles inn i to typer  - ofte lite lesevennlige  - sjangere:

Luddismer...
...består generelt av kortere eller lengre sammenhengende tekstpassasjer, preget av ingen eller liten tegnsetting. Setningene er lange - ofte består en Luddisme av kun en eneste lang setning - men for å skape rytme og trykk er hver linje av svært få ord.

Tekstene kan være formulert som en liten historie, med et avsluttende poeng. Selv om tekstene kan ha innslag av surrealisme, kan det være et underliggende budskap i teksten. En Luddisme bør ikke forveksles med dikt, selv om de kan ha poetiske innslag.

Eksempel på Luddisme: http://tvileren.blogspot.com/2009/03/kosmonaut.html

Tvilismer...
...er subjektive skriverier og tvilerier om relevante og irrelevante temaer, med hensikt å se ting i et litt skrått perspektiv. Skriveriene er ofte ikke mer en 67%  gjennomtenkte, (kanskje ikke engang det), og fungerer ofte som en prosess for å bearbeide ting  - og ender ofte opp med å gi flere spørsmål en svar...

Eksempel på typisk Tvilisme: http://tvileren.blogspot.com/2009/11/trygghetshysteriet.html

Tvil i seg selv er undervurdert i en sammensatt verden, overbefolket av skråsikre journalister og kommentatorer med fri tilgang til ”sannheten” -  samt av bloggere og kjendispakk som overgår hverandre i trivialiteter og navlebeskuende uvesentligheter. Derfor er det på sin plass å slå et slag for tvilen, at saker og ting faktisk har flere dimensjoner.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/4378b5394d0addf1167bc6f027a7ec24341fc35f

fredag 13. august 2010

Three Day Road - Ludde tviler om bøker

Som seg hør og bør når du er på reise - og ønsker å forstå litt mer av det landet du besøker - så bør landets litteratur tas nærmere i besiktigelse.

En regntung dag oppsøkte derfor Tvileren en våken, klassisk bokhandler i byen Victoria, hovedstaden i British Columbia, beliggende sør på Vancouver Island.

På klossete skoleengelsk spør tvileren en meget hjelpsom bokhandlerske etter en "modern classic novel" fra Kanada. Gjerne ispedd litt First Nation kultur (les: indianerkultur), kanadensisk historie og mentalitet. Hverken mer elle mindre.

"Right", svarte hun, tilsynelatende lakonisk. Borte blir hun, før hun kommer tilbake med en bok kalt Three Day Road, av en Joseph Boyden.

Lite visste jeg at boken hun kom med skulle inneholde alt dette. Og mer. I utgangspunktet høres ikke en bok som handler om den kanadensiske urbefolkningens innsats under  første verdensskrig spesielt interessant - eller veldig relevant  ut.

Men som vanlig når man er forutinntatt, så tar man feil. Grundig feil.

For denne boken introduserte meg til hendelser og tematikk som jeg fra før kjente kun overfladisk. Teamer som viste seg å være både spesielle og og universelle på samme tid.

Om representanter for et naturfolk -  Creestammen fra de nordkanadensiske skogene - et fornedret, fordrevet, og nærmest tilintetgjort folk - som reiser over til Europa for å gjøre sin "plikt" i "the great war" (første verdenskrig). Med sine spesielle evner, jaktinstinkt og kunnskap for overlevelse under fryktelige forhold - er de med og bidrar til at Kanada - og de allierte - vinner krigen mot Tyskland og aksemakten.

I bokens parallellhistorier får vi innsikt i livet til de siste etterkommerne av Oji-Cree folket som levde på tradisjonelt hvis, det vil si med og av det skogene, elvene og villmarken kunne gi, i et klima på grensen til hva mennesker kan tåle.

Historier som gir innblikk i en del av menneskenaturen som vi andre later til å ha glemt. At vi faktisk er en del av, og direkte avhengig av naturen. Innsikter som i alle fall gav meg mye å tenke over.

Boken burde vært satt på listen over obligatorisk lesestoff for politikere, næringslivsledere og finanspakk som tror de er hevet over naturen, og dermed kan skalte og valte med ressursene som det vil...

mandag 9. august 2010

Regresjon

Hodet er fullt
av tomme tanker
drømmene
er satt på repeat
smerten er fjernet
klinisk med kniv
gleden er vannet ut
med rødvin
sinnstemningen
finkalibert
til nøytral
når jeg åpner
vinduet
lukker lyset
øynene
kravler på knærne
opp mot framtiden
sklir bare tilbake
inn i fortiden
tilbake til
middelmådighetens
trygge livmor

tirsdag 3. august 2010

Inception – Deception. Ludde tviler om film.

En god regissør bedrar sitt publikum. Og her er Christopher Nolan mesteren. Med filmer som Memento og The Prestige beviser han vel det ganske ettertrykkelig. Derfor gikk jeg ikke til Colosseum for å se Inception med forventninger om en vanntett historie  - uten løse tråder - eller en selvforklarende slutt. Det var motsatt.

Jeg gikk for å se Nolan utforske forholdet mellom teknologi og bevissthet - og dermed videreutvikle ideer fra blant annet den første Matrix-filmen og Minory Report. Derfor er jeg også mindre interessert i Inception som film, enn hvilke ideer filmen kan generere...

Men hvis du på død og liv trenger noen gode, logiske fortolkninger av filmen, så kan du jo lese her: http://www.cinematical.com/2010/07/19/dissecting-inception-six-interpretations-and-five-plot-holes/

En morsom fortolkning er inspirert av Freudiansk psykoanalyse: at Ariadne egentlig er Cobbs psykoterapeut, der kort fortalt alle drømmeriene i filmen er selve terapien som Cobbs går gjennom for å bli kvitt sin sorg over kona: myten om Ariadne er kjent fra gresk mytologi: Ariadne forelsker seg i Thesevs ved første blikk, hjelper ham ved å snike til ham et magisk sverd, og binder dermed et garnnøste rundt hans hånd, slik at han kan finne veien ut av Minotaurus' labyrint.

Men der sporet jeg visst av. Altså, tilbake til saken:

"Space may be the final frontier but it's made in a Hollywood basement” synger Red Hot Chillipeppers på Californication.

Dette er vel essensen i hva som gjør Science Fiction-filmen så uhyre interessant (og skremmende). Nemlig at den kan pushe grenser for hva som i det hele tatt er tenkbart, og videre hva som er teknologisk eller menneskelig mulig. Og i praksis bidra til å ”finne opp” fenomener eller skape ideer som kan bli virkeliggjort i en mulig framtid.

For det som er mulig å tenke kan vel også faktisk være realiserbart?

Slik som litteraturen og filosofien i tidligere tider har utforsket menneskets, bevissthetens og teknologiens grenser (tenk Orwell, Jules Verne, Da Vinci etc.), har dagens film et unikt språk for å kunne konseptualisere og visualisere ting som ikke tidligere er sett eller tenkt. Blant annet er ideen om ulike bevissthetsnivåer -  at livet kanskje også er en drøm - et gammelt filosofisk tema. Våkner vi egentlig bare når vi dør?

Science Fiction-filmens evne til å gi det diffuse og ordløse et visuelt filmspråk gjør den spesiellt interessant,  men tradisjonelt har denne type film blitt undervurdert av "den gode smak". Men i denne generen ligger et uant potensial i å utforske grensene til det fattbare. Koblingen teknologi og psykologi er interessant, fordi det kan være på nettopp på dette feltet at vår nære framtids teknologi vil gjøre sine største nyvinninger. På godt og vondt...

Det handler derfor ikke lenger om å utforske det ”uendelige” verdensrommet  - ”utover - ”, men å bevege seg inn mot skjæringspunktet mellom teknologi og bevissthet -  altså ”innover” i oss. Også her ligger et nærmest ubegrenset rom. Derfor må vi også kunne svelge noen kameler og akseptere noen løse tråer underveis i en film, som hvordan man teknisk logger seg inn i en annen persons drøm. For det er jo ikke mulig. Ikke i dag.

Men la oss spekulere videre i forlengelsen av tematikken i Inception: kan mennesket for eksempel eksistere uavhengig av kroppen - fraskilt dets biologiske forutsetninger? Bare det at vi faktisk DRØMMER kan indikere at vi har en bevissthet utover vår fysiske beskaffenhet. Hvilke grenser finnes da for bevisstheten, kan den la seg  gjenskape teknologisk, eller overføres fra hjerne til et teknologisk medium, en computer. Kan den fysiske hjerne kopieres 1:1, og gjennom dette kopiere, simulere eller produsere en bevissthet?

Hvis det lar seg gjøre å frigjøre en bevissthet fra det biologiske, f.eks gjennom å erstatte vår hjerne med kunstige materialer med en simulert bevissthet, så er det også teoretisk mulig å unngå aldring - det vil si å leve nesten for alltid? Slik Cobbs lever 50 år i sin egen drøm...

Når Nolan får lov av produksjonsselskapene å utforske drømmens og bevissthetens landskaper, så bør man kunne tilgi at filmens historie kanskje er tilsynelatende konstruert, og at det pøses på med meningsløse skyte- og bilscener. For i det hele tatt å kunne finansiere filmkalaset.

For ideene som ligger bak er jo svimlende. Hvis tør å la deg rive meg fantasiene...
Selv sitter jeg igjen med endel uløste gåter etter å ha sett filmen, så det hadde vært fint om noen med litt større kapasitet enn meg kunne hjelp meg å avklare følgende for meg:

  • Fiendene som dukket opp i de ulike drømmelagene var som jeg kan forstå et resultat av en forsvarsteknikk som finanssønnen hadde lært? Hvordan kunne disse bli aktive når finanssønnen ikke var bevisst at han selv drømte? Har jeg misforstått?
  • Etterhvert som vi i løpet av filmen går dypere i drømmelagene - går man også videre inn i andres drømmer enn finanssønnens drøm. Hvordan kunne forsvarsteknikkene hans virke i andres drømmer?
  • Etter at varebilen hadde krasjet i elven, så befanta teamet seg fortsatt i første drømmeland. Var ikke poenget med 'kicket' at teamet skulle komme helt opp til virkeligheten?
  • Hvorfor våknet Cobbs opp i slutten av filmen, han ble jo ikke drept i drømmen hvor han møtte japaneren som gammel mann. Hvis han ikke våknet til virkeligheten, hvor våknet han da - i sin nye ønskede underbevissthet, etter at problemet med kona var løst?
  • Ideen om at tiden går saktere i en drøm enn i virkeligheten er grei. Filmen baserte seg videre på at hvis man drømmer i en drøm, så vil tiden gå tilsvarende saktere i denne underdrømmen, dvs at 7 minutter i virkeligheten for eksempel er flere timer i en drøm, og flere uker i nivå 2-drømmen. Dette premisset synes jeg virker rart - burde ikke tiden være det samme i alle drømmelagene?.
Det filmmessige ellers driter jeg i.