Sosialisme for de rike - kapitalisme for folket

Javel, så har vi altså kommet dit jeg ikke hadde tenkt at vi skulle komme. At Ludde må snakke om økonomi. Men det er nå faktisk slik at økonomien er for viktig til å bli overlatt til økonomene.

Det ser vi resultatene av nå.

Hvis du trykker det stygge trynet ditt opp i TV-skjermen, så vil du for det meste se flimring. (i alle fall på min gamle analoge tykkskjerm - mulig det vil fortone seg anlederledes på din 45’’ LCD-skjerm). Men går du en meter eller to tilbake, vil du muligens se hele skjermen.... og etterhvert faktisk se og forstå hva det som foregår på skjermen faktisk dreier seg om (såfremt du ikke ser på TVN da).

Altså. Økonomer, finansfolk, bankfolk, journalister og whatever av pakk sitter akkurat i dette øyeblikk med øynene trykket opp i skjermen foran dem. Sikkert en 50’’ LCD skjerm til 50 000. USD. De stitter altså alt for nærme skjermen til å se hva som faktisk skjer.

Men hva er det de ser?

De ser at børsen går ned. Masse ned. Det blir de triste av. Så går børsen opp. Full fart på en dag. Så blir de glade.

Da sier de: hurra - børsen har stabilisert seg. Champagnekorkene spretter igjen. Fra nå av går det bare oppover. Vi kan fortsette som normalt. Buisness as usual. Jippi.

Så går det to dager, og så synker børsen verre enn noen gang. Big suprise. Denne prosedyren gjentar seg. Ikke en eller to ganger. Men mange ganger. Til vi andre blir etterhvert ganske matte.

Og etterhvert stilner jubelen. Ganske langsomt siger realitetene innover spekulantene, og de ser kanskje etterhvert hva alle vi andre ser. At det er alvor nå. At det ikke er lek lenger. Det vil komme til å dreie seg om lånet ditt, jobben din, bilen din.

Kanskje det er på tide at noen setter seg litt tilbake. Ser litt på det store bildet, og ikke bare leser tall for å skvise mer ut av den gamle, mugnende kaken. Kanskje se litt på børshistorien, høre på folke med andre meninger. For plutselig er det ikke "ut" å være tilhenger av statlig intervensjoner lenger. Man får ikke ropt ”kommunist” etter seg på gata hvis man ber nyliberalistene slappe av littegrann

For dette kan gå riktig galt. Ikke for å være negativ, men det kan faktisk gå SKIKKELI G galt. For de som har noe å tape.

Når en viktig brikke faller i det store dominospillet, så er kjedereaksjonen i gang. Det er bare spørsmål om tid. Nå har de første brikkene falt, og vi må så smått begynne å vente på
konsekvensene. Selv om økonomer og journalister ved hvert minste tegn til oppgang fortolker det som positive signaler.

Men dette er ikke over. På lenge.

Alt henger sammen med alt, sa Gro. Vi lever innenfor og som en del av komplekse systemer, økonomiske systemer, politiske systemer, trafikksystemer og biologiske systemer.

Ved å forykke en del av systemet vil man oppleve at dette påviker balansen i hele systemet. Uten at man på forhånd kan si nøyaktig hvordan. For systemene er komplekse.

Det er ikke lett å forstå at siden folk i USA ikke kan betale regningene sine, så vil folk etterhvert miste jobben i Norge. Vi tror at vi opplever en økonomisk tilbakegang. Det vi i virkeligeheten opplever er en skikkelig reality check. Og effekten av dette har vi ikke sett. Og det beste er at vi fortjener det.

Men økonomiske krisetider har sine paradokser. De som rammes er ikke de som har skylden. De som rammes er de som har lite ressurser fra før.

En leder skal være betalt for et ansvar som man angivelig skal ha. Men toppledere har null ansvar, hvis de ikke må stå til rette for konsekvensene av sine feil. Hvis det går til helvete kan de trekke seg tilbake med opsjoner, fallskjermer eller etterlønn. Og er fornøyde med det. Syke menneskene.

Hvilket ansvar har de, når de kan kjøre et selskap, en økonomi , eller i verste fall et land i grøfta? Og så stikke av med pengene etterpå. Mens staten går inn og redder stumpene.

For sosialismen er for de rike. Kapitalismen er kun for folket.