Jeg kom for sent
allerede
til min egen fødsel
når karakterkortene
ble delt ut
var jeg ikke
engang invitert
da det endelige
valget falt
satt jeg i kø på motorveien
med solbriller
og armen ut av vinduet
mens livet raste forbi
i motsatt fil
så sakte
ebbet energien ut
at jeg ikke merket
når jeg sluttet å puste
selv min egen
begravelse
forløp
uten min deltakelse
http://bloggurat.net/minblogg/registrere/2414a298f0538ec904c85e917995a82eb8a30bfc
onsdag 30. juni 2010
fredag 25. juni 2010
Du søte fordom: om doktorgrader fra BI og andre tvilsomme ting
Er det ikke deilig når dine kjæreste fordommer får støtte fra uventet hold - som f.eks. fra vitenskapelige arbeider utført ved BI? Hvis da doktorgrader fra BI kan sorteres under kategorien vitenskap da vel og merke.
For saken er - at den allerede omtalte BI-doktorgraden - gir ytterligere næring til Luddes favorittfordommer. Sakset fra BIs åndelige svirrebror, Dagens Næringsliv:
Ledere er ofte folk med mer selvtillit en de i utgangspunktet har grunnlag for. Derfor innbiller de seg gjerne at de er egnet og/eller har rett til å bestemme over andre mennesker. Kanskje får vi likevel de lederne vi fortjener, siden vi andre ikke har den sammen trangen til å kommandere andre selvstendige og kompetente mennesker. Tvileren Ludde mangler denne syke driften til makt - en drift som hos noen later til å være like sterk som kjønnsdriften. Tvileren foretrekker å kunne bestemme i senga av og til, framfor å være sjefete på jobben.
I boken "Hitchhiker's guide to the galaxy" lar salige Douglas (Noël) Adams den egentlige herskeren over unviverset (og alt mulig) være uvitende om at han er nettopp dette – sjefen over alle sjefer. Derfor forblir han upåvirket i sine valg, og unngår dermed å la seg korrumpere og beruse av maktens magiske eliksir. Som en hvilken som helst Petter eller Jens.
Men tilbake til kjernen til denne tvilismen: FORDOMMER: Jeg vil gå så langt som å si at ”uten fordommer stopper menneskeheten". For noen båser må vi ha for å kunne sortere all denne informasjonen vi til daglig bombarderes med.
Reality-kjendiser må puttes i en bås, de religiøse i en annen. Finans- og børsfolk kastes i den store svarte boksen sammen med økonomer generelt og annet streberpakk. Uten fordommer - eller mentale skjemaer - som det kan kalles i den kognitive psykologien, hadde vi hatt en bevissthet som teflonpanner og hukommelse som gullfisker. Etter 10 sekunder ville alt vært borte. Tabula rasa.
Nå er tvileren tydeligvis i ferd med å miste tråden igjen, så vi får prøve å avslutte denne Tvilismen med et poeng. Et mulig poeng er at alliansen mellom triangelet Dagens Næringsliv, BI og konseptet toppledere alle danner en slags kjerne i Tvilerens favorittfordommer, her kort oppsummert:
For saken er - at den allerede omtalte BI-doktorgraden - gir ytterligere næring til Luddes favorittfordommer. Sakset fra BIs åndelige svirrebror, Dagens Næringsliv:
"På grunn av behov for anerkjennelse, makt og innflytelse er en lederposisjon det mest sosialt aksepterte stedet for en narsissist, sier stipendiat Christian Enger Gimsø til Dagens Næringsliv"Fritt og fordomsfullt fortolket handler det om at narsissister (les: empatiløse typer med mangelfullt utviklede sjelsevner [ofte observert kjørende rundt i litt for store biler]) gjerne søker seg mot lederstillinger. Helst innen det private næringsliv. De skikkelige psykopatene havner nok øverst i hierarkiet innenfor finansnæringen. For det er ofte bare i en lederrolle de kan leve ut sin sanne natur, og samtidig oppleve sosial og økonomisk status.
Ledere er ofte folk med mer selvtillit en de i utgangspunktet har grunnlag for. Derfor innbiller de seg gjerne at de er egnet og/eller har rett til å bestemme over andre mennesker. Kanskje får vi likevel de lederne vi fortjener, siden vi andre ikke har den sammen trangen til å kommandere andre selvstendige og kompetente mennesker. Tvileren Ludde mangler denne syke driften til makt - en drift som hos noen later til å være like sterk som kjønnsdriften. Tvileren foretrekker å kunne bestemme i senga av og til, framfor å være sjefete på jobben.
I boken "Hitchhiker's guide to the galaxy" lar salige Douglas (Noël) Adams den egentlige herskeren over unviverset (og alt mulig) være uvitende om at han er nettopp dette – sjefen over alle sjefer. Derfor forblir han upåvirket i sine valg, og unngår dermed å la seg korrumpere og beruse av maktens magiske eliksir. Som en hvilken som helst Petter eller Jens.
Men tilbake til kjernen til denne tvilismen: FORDOMMER: Jeg vil gå så langt som å si at ”uten fordommer stopper menneskeheten". For noen båser må vi ha for å kunne sortere all denne informasjonen vi til daglig bombarderes med.
Reality-kjendiser må puttes i en bås, de religiøse i en annen. Finans- og børsfolk kastes i den store svarte boksen sammen med økonomer generelt og annet streberpakk. Uten fordommer - eller mentale skjemaer - som det kan kalles i den kognitive psykologien, hadde vi hatt en bevissthet som teflonpanner og hukommelse som gullfisker. Etter 10 sekunder ville alt vært borte. Tabula rasa.
Nå er tvileren tydeligvis i ferd med å miste tråden igjen, så vi får prøve å avslutte denne Tvilismen med et poeng. Et mulig poeng er at alliansen mellom triangelet Dagens Næringsliv, BI og konseptet toppledere alle danner en slags kjerne i Tvilerens favorittfordommer, her kort oppsummert:
- Dagens Næringsliv er en gul og rosa blekke skrevet av og for middelaldrende pengemenn, hvor de fleste sidene inneholder lister med tall. Bortsett fra på lørdag, da avisen er spekket med portretter av middelaldrende pengemenn. Kulturdelen dekkes daglig av spalten "Hva har du på nattbordet".
- BI: et lærested hvor man lærer å regne med plusser, minuser og prosenter. Svaret skal oppsummeres i svarte eller røde tall. Studentene kommer fra bygder som Bærum eller Bodø, og bruker ganske like klær, mest blå skjorter på gutta, og perleøredobber med børrbørryskjerf på jentene.
- Ledere: folk med mer selvtillit enn evner. Innbiller seg gjerne at de er egnet og/eller har rett til å bestemme over andre selvstendige og kompetente mennesker. Driften til å lede er en drift som hos noen later til å være like sterk som kjønnsdriften. Den beste lederen er en den som ikke vet at hun er sjef.
søndag 20. juni 2010
TV2 - Frankrike: 0-0
I kampen om høyeste ranking på kjiphetskalaen i dette fotball-VM finner vi Frankrike - og - basert på det kanalen har levert av triste sendinger under dette VM - norsk TV2.
La oss ta det tristeste først: TV2s VM-sendinger.
Davy W kan jeg vel saktens takle, om enn i meget små doser. At "gøyale" Davy ikke har tilført sportssendingene noe siden tidlig 90-tall er vel en kjent sak. Men så endimensjonal som han framstår i tospann med den gamle Liverpool-målvakten Grobelaar er vel et nytt lavmål, selv for Davy. Men de får seg vel en fin tur til Sør-Afrika. Finansiert av reklameriene de spyr ut på oss.
Verre er de dresskledde "has beens" som fyller hullene mellom reklamepausene med sitt tomgangspreik. Time ut og time inn, dag og dag inn med tilfeldig synsing og lite reflektere yttringer - like nyansert og balansert som 15 tvilere på speed. Allerede før gruppespillet er kommet skikkelig i gang, så tildels avskrives gode lag, tildels slaktes spillere som de selv aldri ville nådd til menisken hvis de selv fortsatt hadde vært aktive.
Mulig de burde lese seg litt opp på VM-historien.
Men det grusomste av alt er de ørkesløse, endeløse, hjernedøde reklameriene. Det er faktisk helt umulig å følge en sending fra en VM-kamp uten å bli eksponert for en seriøs overdoser av tunge, brekningsframkallende reklamemidler. Visuelt og audielt overført mentale virus. Nesten så jeg ønsker at jeg var på ferie i Nord-Korea under VM.
"Det er vel bare å trykke AV-knappen", tenker du nok. Eller; "reklamen er jo nødvendig for å finansiere sendingene". Akkurat, din rasjonalist, kapitalist.
Løsningen er at jeg nå ser VM kun på svensk TV. SVT: garantert reklamefritt. Med sine reportsjoner, bakgrunnstoff og VM-historikk ligger de sikker 100 år foran TV2 i kvalitet.
På motsatt banehalvdel i VM i kjiphet finner vi Frankrike. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive Nord-Korea, men kampene deres er i alle fall underholdene - enten om de holder Brasil til 1-2, eller taper 0-7 mot kjappe Porugalisere. Nord-Koreas deltakelse i dette VM gir også grunnlag for mye "kuriosa" og "funny facts", noe blant annet gutta i FK-fotball på P3 vet å benytte seg av.
Om Frankrike gidder jeg faktiske ikke si noe som helst. "Spillet" deres taler for seg selv, les avisene i stedet.
Men konklusjonen er klar. VM i tristess: Frankrike - TV2: 0 - 0. Hjeeeesp...
Så for all del. Gjøre som Tvileren: Skru over på den svenske televisjonens sendinger. Mye preik her også, javel, men presisjons- og saklighetsnivået er i alle fall et Eiffeltårn høyere enn hos TV2. Og du får en god del interessant "kuriosa" i tillegg.
La oss ta det tristeste først: TV2s VM-sendinger.
Davy W kan jeg vel saktens takle, om enn i meget små doser. At "gøyale" Davy ikke har tilført sportssendingene noe siden tidlig 90-tall er vel en kjent sak. Men så endimensjonal som han framstår i tospann med den gamle Liverpool-målvakten Grobelaar er vel et nytt lavmål, selv for Davy. Men de får seg vel en fin tur til Sør-Afrika. Finansiert av reklameriene de spyr ut på oss.
Verre er de dresskledde "has beens" som fyller hullene mellom reklamepausene med sitt tomgangspreik. Time ut og time inn, dag og dag inn med tilfeldig synsing og lite reflektere yttringer - like nyansert og balansert som 15 tvilere på speed. Allerede før gruppespillet er kommet skikkelig i gang, så tildels avskrives gode lag, tildels slaktes spillere som de selv aldri ville nådd til menisken hvis de selv fortsatt hadde vært aktive.
Mulig de burde lese seg litt opp på VM-historien.
Men det grusomste av alt er de ørkesløse, endeløse, hjernedøde reklameriene. Det er faktisk helt umulig å følge en sending fra en VM-kamp uten å bli eksponert for en seriøs overdoser av tunge, brekningsframkallende reklamemidler. Visuelt og audielt overført mentale virus. Nesten så jeg ønsker at jeg var på ferie i Nord-Korea under VM.
"Det er vel bare å trykke AV-knappen", tenker du nok. Eller; "reklamen er jo nødvendig for å finansiere sendingene". Akkurat, din rasjonalist, kapitalist.
Løsningen er at jeg nå ser VM kun på svensk TV. SVT: garantert reklamefritt. Med sine reportsjoner, bakgrunnstoff og VM-historikk ligger de sikker 100 år foran TV2 i kvalitet.
På motsatt banehalvdel i VM i kjiphet finner vi Frankrike. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive Nord-Korea, men kampene deres er i alle fall underholdene - enten om de holder Brasil til 1-2, eller taper 0-7 mot kjappe Porugalisere. Nord-Koreas deltakelse i dette VM gir også grunnlag for mye "kuriosa" og "funny facts", noe blant annet gutta i FK-fotball på P3 vet å benytte seg av.
Om Frankrike gidder jeg faktiske ikke si noe som helst. "Spillet" deres taler for seg selv, les avisene i stedet.
Men konklusjonen er klar. VM i tristess: Frankrike - TV2: 0 - 0. Hjeeeesp...
Så for all del. Gjøre som Tvileren: Skru over på den svenske televisjonens sendinger. Mye preik her også, javel, men presisjons- og saklighetsnivået er i alle fall et Eiffeltårn høyere enn hos TV2. Og du får en god del interessant "kuriosa" i tillegg.
fredag 18. juni 2010
Omveier II
Jeg gjør alt
så vanskelig
at jeg ender opp
med å ta feil
i selv de enkleste ting
tenker i omveier
hører ikke
rådene
på grunn av
støyen fra
mine egne tanker
ser ikke meningen
for bare ord
usikker
på om verden
ikke passer inn
i hodet
eller om det er
hodet
som ikke lenger
passer inn i verden
så vanskelig
at jeg ender opp
med å ta feil
i selv de enkleste ting
tenker i omveier
hører ikke
rådene
på grunn av
støyen fra
mine egne tanker
ser ikke meningen
for bare ord
usikker
på om verden
ikke passer inn
i hodet
eller om det er
hodet
som ikke lenger
passer inn i verden
mandag 14. juni 2010
Drømmetyderen
I døren stod
programmereren
forkynte at liv
bare er signaler,
informasjon
formidlet gjennom
nevrale nettverk
synapser og
nevrotransmittere
lik transistorer, kretser
og silikon
når jeg spurte
etter den binære
koden for kjærlighet
ble jeg avskrevet
med et brukernavn
passord
og profil
på den nyeste
datingtjenesten
på nettet
programmereren
forkynte at liv
bare er signaler,
informasjon
formidlet gjennom
nevrale nettverk
synapser og
nevrotransmittere
lik transistorer, kretser
og silikon
når jeg spurte
etter den binære
koden for kjærlighet
ble jeg avskrevet
med et brukernavn
passord
og profil
på den nyeste
datingtjenesten
på nettet
onsdag 9. juni 2010
Fotball-VM: en synsebasert kvasikulturpsykologisk analyse
Fotball-VM. Si det høyt. FOTBALL-VM.
Gamle minner strømmer fram fra hukommelsens dype kjellervelv. Etthvert VM vil for meg alltid speile seg i mitt drømme-VM, Spania -82. Tenk Zico. Eder. Sokrates. Karl Heinz Rumenigge. Pierre Litbarski. Og Paolo Rossi.
En 8 år gammel gutt, syklende flere kilometer til kiosken for å kjøpe Stjernepose med fotballkort. Små hender som ikke bryr seg om godtteriet, men som skjelvende åpner posen med fotballkort, for så å lime dem inn i VM-boka. Og til slutt, de tre siste kortene kortene jeg aldri fikk - som for alltid vil mangle for å fylle opp VM-boka. Huller som fortsatt finnes som gamle arr på min sjel.
Dypt inne i Tvileren lever fortsatt en liten fotballspiller. Som tenker fotball slik det var tenkt, slik det var spilt engang tidlig på -80 tallet. Dribleserier. Hælspark. Langskudd med magisk skru fra Zico. Steinharde langskudd i tverrliggeren fra Eder. Plagsomme, strategiske Italienere, og tysk systemfotball.
Ludde liker ikke traurig tippeligafotball. ”Måk og mæl” kalte vi det i Særp på 80-tallet. ”Ett spark i forsvar”. Teknisk ubehjelpelige, overbetalte eliteseriespillere, som får problemer å dempe ballen når den tilfeldigvis dumper ned i fanget. Teknikk og tempo – på lavt nivå. Kanskje er det bra vi slippper Norge i VM, så vi slipper irritasjonen, angsten, de store skuffelsene.
Nå er fotball-VM et sjeldent avbrekk fra hverdagen - og et pusthull i tippeliga-isen.
Hvis vi aksepterer fotball som en ekspressjonistisk kunstform - så vil en spillers stil og adferd på banen være utrykk for mentale egenskaper til den indivduelle utøveren. På samme måte vil spillet som preger et godt lag - eller landslag - være uttrykk for noe kollektivt, en livsform, en felles mentalitet skapt av en felles kulturell basis.
Min påstand er at en spiller eller et lag vanskelig kan prestere på sitt beste gjennom å måtte tilpasse seg - formateres - ned til et mønster som bryter med (1) individuelle egenskaper og mentalitet, og (2) felles kultur eller forståelse av verden, mennesket og fotballen.
Basert på denne tankegangen, vil det være sammenheng mellom et landslags spillestil og et lands arketypisk kultur (les: mine fordommer).
For å illustrere denne sammhengen har jeg listet opp endel land som deltar i VM, og koblet dem med noen av landes kulturelle særtrekk (les: fordommer) - som jeg mener preger både folkets mentalitet - såvel som måten landet spiller fotball på:
•Tyskland: systemorientering, disiplin, lojalitet, ordnung (tenk Lothar Matteus)
• Spania: macho, kreativt, varmblodig, pragmatisk, slu (tenk Puyol)
• Italia: stolthet, tradisjon, taktikk, lurendreieri, juksemakeri, arroganse (tenk Cannavaro)
• Argentina: uforutsigbarhet, surrealisme, emosjoner, energi, paradokser (tenk Maradona)
• Brasil: glede, magi, mangfold, optimisme, vakkert (tenk Sokrates)
• England: arbeiderklasse, hovmod, aggresjon, høflighet, styrke, innsats (tenk Rooney)
• Afrikanske land (Ghana, Nigaria og Elfenbenkysten): fart, styrke, fysikk, teknikk, udisiplinert, planløst
(tenk Drogba)
Norge: straightforward, bondsk, bortskjemt, individualistisk (tenk JA Riise)
Så hvem vinner? Det er vel underordnet. Men kan vi lære noe av historien, så er det vel at landet som spiller best fotball i alle fall ikke står som vinnere til slutt...
Gamle minner strømmer fram fra hukommelsens dype kjellervelv. Etthvert VM vil for meg alltid speile seg i mitt drømme-VM, Spania -82. Tenk Zico. Eder. Sokrates. Karl Heinz Rumenigge. Pierre Litbarski. Og Paolo Rossi.
En 8 år gammel gutt, syklende flere kilometer til kiosken for å kjøpe Stjernepose med fotballkort. Små hender som ikke bryr seg om godtteriet, men som skjelvende åpner posen med fotballkort, for så å lime dem inn i VM-boka. Og til slutt, de tre siste kortene kortene jeg aldri fikk - som for alltid vil mangle for å fylle opp VM-boka. Huller som fortsatt finnes som gamle arr på min sjel.
Dypt inne i Tvileren lever fortsatt en liten fotballspiller. Som tenker fotball slik det var tenkt, slik det var spilt engang tidlig på -80 tallet. Dribleserier. Hælspark. Langskudd med magisk skru fra Zico. Steinharde langskudd i tverrliggeren fra Eder. Plagsomme, strategiske Italienere, og tysk systemfotball.
Ludde liker ikke traurig tippeligafotball. ”Måk og mæl” kalte vi det i Særp på 80-tallet. ”Ett spark i forsvar”. Teknisk ubehjelpelige, overbetalte eliteseriespillere, som får problemer å dempe ballen når den tilfeldigvis dumper ned i fanget. Teknikk og tempo – på lavt nivå. Kanskje er det bra vi slippper Norge i VM, så vi slipper irritasjonen, angsten, de store skuffelsene.
Nå er fotball-VM et sjeldent avbrekk fra hverdagen - og et pusthull i tippeliga-isen.
Hvis vi aksepterer fotball som en ekspressjonistisk kunstform - så vil en spillers stil og adferd på banen være utrykk for mentale egenskaper til den indivduelle utøveren. På samme måte vil spillet som preger et godt lag - eller landslag - være uttrykk for noe kollektivt, en livsform, en felles mentalitet skapt av en felles kulturell basis.
Min påstand er at en spiller eller et lag vanskelig kan prestere på sitt beste gjennom å måtte tilpasse seg - formateres - ned til et mønster som bryter med (1) individuelle egenskaper og mentalitet, og (2) felles kultur eller forståelse av verden, mennesket og fotballen.
Basert på denne tankegangen, vil det være sammenheng mellom et landslags spillestil og et lands arketypisk kultur (les: mine fordommer).
For å illustrere denne sammhengen har jeg listet opp endel land som deltar i VM, og koblet dem med noen av landes kulturelle særtrekk (les: fordommer) - som jeg mener preger både folkets mentalitet - såvel som måten landet spiller fotball på:
•Tyskland: systemorientering, disiplin, lojalitet, ordnung (tenk Lothar Matteus)
• Spania: macho, kreativt, varmblodig, pragmatisk, slu (tenk Puyol)
• Italia: stolthet, tradisjon, taktikk, lurendreieri, juksemakeri, arroganse (tenk Cannavaro)
• Argentina: uforutsigbarhet, surrealisme, emosjoner, energi, paradokser (tenk Maradona)
• Brasil: glede, magi, mangfold, optimisme, vakkert (tenk Sokrates)
• England: arbeiderklasse, hovmod, aggresjon, høflighet, styrke, innsats (tenk Rooney)
• Afrikanske land (Ghana, Nigaria og Elfenbenkysten): fart, styrke, fysikk, teknikk, udisiplinert, planløst
(tenk Drogba)
Norge: straightforward, bondsk, bortskjemt, individualistisk (tenk JA Riise)
Så hvem vinner? Det er vel underordnet. Men kan vi lære noe av historien, så er det vel at landet som spiller best fotball i alle fall ikke står som vinnere til slutt...
lørdag 5. juni 2010
I serien sanne historier fra virkeligheten: "Lyspæra"
Statlige instanser blir ofte anklaget for tungrodd byråkrati og unødvendig inneffektive systemer. Jeg kan skrive under på at det ikke er så mye bedre i det private...
Det var tirsdag morgen. Jeg skulle holde et heldagsmøte på Billingstad, så for å være vel forberedt gikk jeg for en gang skyld tidlig til møterommet. Jeg ventet mellom 15-20 personer, så det er jo greit å sjekke at ting funker. Logget meg på PC'en og skrudde på projektoren i taket. Da oppdaget jeg det.
En melding på projektoren fortalte at "pæren bør skiftes umiddelbart". Dyre råd var billige. På intranet fant jeg telefonnummeret til "IT-service desk", og ringte opp.
Den ganske hyggelige stemmen som svarte hos IT-service desk kunne opplyste om det måtte opprettes en "sak" på dette, og at den ville bli behandlet når de andre sakene foran i køen var avklart.
Når jeg fortalte at jeg bare trengte en ny pære, og at jeg ventet mellom 15-20 personer om tre minutter, ble jeg saklig opplyst om at "saken" nok ville bli behandlet i løpet av dagen. Slik var prosedyren.
Timene gikk. Møtet ble avholdt, men ingen lyspæremann dukket opp. Og projektorlyset, som riktignok ble svakere og svakere, viste seg faktisk å holde hele dagen. Så jeg glemte hele "saken".
Klokken 08:00 morgenen etter ringte telefonen. Jeg var på kontoret på Lysaker. Det var fra Viju. Leverandør av projektorer. Og projektorlyspærer. Av en eller annen grunn hadde han fått mitt telefonnummer for levering av denne pæren. Stemmen spurte etter min adresse for levering av lyspæren.
Det tok litt tid før jeg fikk summet meg. Skjønte ikke helt hva dette gikk ut på. Men det demret, og jeg forstod såpass at dette var en eller annen tulling som skulle levere en lyspære. Til møterommet jeg var på i går.
Jeg prøvde å fortelle ham at jeg var konsulent, ikke vaktmester, og at han kunne fikse pæren selv. Da fikk jeg det legendariske spørsmålet: "Vil du ha lyspære, eller vil du ikke ha lyspære?"
Jeg svarte at da kan det være det samme. Og la på røret.
Hvis poenget med slike systemer og prosedyrer er å effektivisere - så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er totalt mislykket. For det første tar ting så lang tid at man taper masse tid og penger før noe blir gjort. For det andre kan det vel ikke være kostnadseffektivt å sende en bestilling på en, jeg gjentar, 1 lyspære?
Whatever.
Om pæren ble byttet eller ikke, det vet jeg faktisk ikke.
Det gamle spørsmålet om man blir egoist av å jobbe i det private, eller om man jobber i det private fordi man er egoist, kan muligens være oppklart. For jeg vet for helvete at jeg ikke skal ta meg bryet å prøve å fikse opp ting der i gården en annen gang.
Så nå sitter jeg her og lurer på hvor ble det av den gode gamle vaktmesteren...
Det var tirsdag morgen. Jeg skulle holde et heldagsmøte på Billingstad, så for å være vel forberedt gikk jeg for en gang skyld tidlig til møterommet. Jeg ventet mellom 15-20 personer, så det er jo greit å sjekke at ting funker. Logget meg på PC'en og skrudde på projektoren i taket. Da oppdaget jeg det.
En melding på projektoren fortalte at "pæren bør skiftes umiddelbart". Dyre råd var billige. På intranet fant jeg telefonnummeret til "IT-service desk", og ringte opp.
Den ganske hyggelige stemmen som svarte hos IT-service desk kunne opplyste om det måtte opprettes en "sak" på dette, og at den ville bli behandlet når de andre sakene foran i køen var avklart.
Når jeg fortalte at jeg bare trengte en ny pære, og at jeg ventet mellom 15-20 personer om tre minutter, ble jeg saklig opplyst om at "saken" nok ville bli behandlet i løpet av dagen. Slik var prosedyren.
Timene gikk. Møtet ble avholdt, men ingen lyspæremann dukket opp. Og projektorlyset, som riktignok ble svakere og svakere, viste seg faktisk å holde hele dagen. Så jeg glemte hele "saken".
Klokken 08:00 morgenen etter ringte telefonen. Jeg var på kontoret på Lysaker. Det var fra Viju. Leverandør av projektorer. Og projektorlyspærer. Av en eller annen grunn hadde han fått mitt telefonnummer for levering av denne pæren. Stemmen spurte etter min adresse for levering av lyspæren.
Det tok litt tid før jeg fikk summet meg. Skjønte ikke helt hva dette gikk ut på. Men det demret, og jeg forstod såpass at dette var en eller annen tulling som skulle levere en lyspære. Til møterommet jeg var på i går.
Jeg prøvde å fortelle ham at jeg var konsulent, ikke vaktmester, og at han kunne fikse pæren selv. Da fikk jeg det legendariske spørsmålet: "Vil du ha lyspære, eller vil du ikke ha lyspære?"
Jeg svarte at da kan det være det samme. Og la på røret.
Hvis poenget med slike systemer og prosedyrer er å effektivisere - så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er totalt mislykket. For det første tar ting så lang tid at man taper masse tid og penger før noe blir gjort. For det andre kan det vel ikke være kostnadseffektivt å sende en bestilling på en, jeg gjentar, 1 lyspære?
Whatever.
Om pæren ble byttet eller ikke, det vet jeg faktisk ikke.
Det gamle spørsmålet om man blir egoist av å jobbe i det private, eller om man jobber i det private fordi man er egoist, kan muligens være oppklart. For jeg vet for helvete at jeg ikke skal ta meg bryet å prøve å fikse opp ting der i gården en annen gang.
Så nå sitter jeg her og lurer på hvor ble det av den gode gamle vaktmesteren...
Abonner på:
Innlegg (Atom)