lørdag 5. juni 2010

I serien sanne historier fra virkeligheten: "Lyspæra"

Statlige instanser blir ofte anklaget for tungrodd byråkrati og unødvendig inneffektive systemer. Jeg kan skrive under på at det ikke er så mye bedre i det private...

Det var tirsdag morgen. Jeg skulle holde et heldagsmøte på Billingstad, så for å være vel forberedt gikk jeg for en gang skyld tidlig til møterommet. Jeg ventet mellom 15-20 personer, så det er jo greit å sjekke at ting funker. Logget meg på PC'en og skrudde på projektoren i taket. Da oppdaget jeg det.

En melding på projektoren fortalte at "pæren bør skiftes umiddelbart". Dyre råd var billige. På intranet fant jeg telefonnummeret til "IT-service desk", og ringte opp.

Den ganske hyggelige stemmen som svarte hos IT-service desk kunne opplyste om det måtte opprettes en "sak" på dette, og at den ville bli behandlet når de andre sakene foran i køen var avklart.

Når jeg fortalte at jeg bare trengte en ny pære, og at jeg ventet mellom 15-20 personer om tre minutter, ble jeg saklig opplyst om at "saken" nok ville bli behandlet i løpet av dagen. Slik var prosedyren.

Timene gikk. Møtet ble avholdt, men ingen lyspæremann dukket opp. Og projektorlyset, som riktignok ble svakere og svakere, viste seg faktisk å holde hele dagen. Så jeg glemte hele "saken".

Klokken 08:00 morgenen etter ringte telefonen. Jeg var på kontoret på Lysaker. Det var fra Viju. Leverandør av projektorer. Og projektorlyspærer. Av en eller annen grunn hadde han fått mitt telefonnummer for levering av denne pæren. Stemmen spurte etter min adresse for levering av lyspæren.

Det tok litt tid før jeg fikk summet meg. Skjønte ikke helt hva dette gikk ut på. Men det demret, og jeg forstod såpass at dette var en eller annen tulling som skulle levere en lyspære. Til møterommet jeg var på i går.

Jeg prøvde å fortelle ham at jeg var konsulent, ikke vaktmester, og at han kunne fikse pæren selv. Da fikk jeg det legendariske spørsmålet: "Vil du ha lyspære, eller vil du ikke ha lyspære?"

Jeg svarte at da kan det være det samme. Og la på røret.

Hvis poenget med slike systemer og prosedyrer er å effektivisere - så kan jeg ikke skjønne annet enn at det er totalt mislykket. For det første tar ting så lang tid at man taper masse tid og penger før noe blir gjort. For det andre kan det vel ikke være kostnadseffektivt å sende en bestilling på en, jeg gjentar, 1 lyspære?

Whatever.

Om pæren ble byttet eller ikke, det vet jeg faktisk ikke.

Det gamle spørsmålet om man blir egoist av å jobbe i det private, eller om man jobber i det private fordi man er egoist, kan muligens være oppklart. For jeg vet for helvete at jeg ikke skal ta meg bryet å prøve å fikse opp ting der i gården en annen gang.

Så nå sitter jeg her og lurer på hvor ble det av den gode gamle vaktmesteren...

Ingen kommentarer: