Det var knappe 90 minutter til avgang, og vi hadde nettopp fått beskjed om at det var obligatorisk å på forhånd søke adgang til USA for i det hele tatt å kunne mellomlande i landet. det forjettede land - the United States of Paranoia.
Jeg hadde vel en slags dårlig magefølelse allerede når jeg bestilte bilettene. Mellomlanding i Chicago på vei hjem. Det bare må by på problemer. Men lite visste vel vi at dette bare var starten. Før avreise sjekket vi den amerikanske ambassadens nettsider, flyselskapets, samt andre sider for å se om det var ting vi måtte være oppmerksomme på ved mellomlanding i Chicago. Men ingen informasjon. What so ever.
Heldigvis for oss fikk vi låne en PC ved informasjonsskranken for å legge inn søknaden online. Foran oss var også et sveitsisk par i samme situasjon.
Neste hinder på veien: avhør hos "the US Immigration Officer" (les: Gestapo), selvfølgelig utstyrt med armysveis og maskinpistol. Hos ham er du - og føler deg som - en terrorist inntil det motsatte er ettertrykkelig bevist. Stikkord: ansiktscanning, fingeravtrykk på alle fingre, samt håndavtrykk av begge hender. Deretter fulgte et slags Jepopardy, bare med deg selv og ditt liv som tema. Alt utført med en metodisk nedlatenhet som ville gjort selv Himmler stolt.
Men på tross alt - vi rakk flyet. Lite brydde vi oss da om at vi ble plassert fra hverandre, at vi måtte gjennom et ukjent antall sikkerhetskontroller både før og etter selve flygningen. Underordnet var det også at vi med nød og neppe rakk flyet vårt i Chicago (på grunn av lange køer ved sikkerhetskontrollene), at vi ikke hadde fått plass på flyet fra Chicago og hjem (vi ble faktisk oppgradert til bedre plasser pga dette), og at bagasjen vår ble igjen i Chicago.
Vi var bare så glade for at vi klarte å komme oss ut - og bort fra USA. Paranoiaens hjemland. Terroristenes våte drøm.
