Det er november, ute regner det, og frisørinnen er i det pratsomme hjørnet. Det spekuleres høylydt i hvorvidt de mange varmegradene skyldes klimaendringer, om vi som bor her i Petrostan har ansvar for dette - og at det er et paradoks at vi produserer så mye hydrokarboner, mens vi kutter ned på karbohydratene.
Når det vitterlig burde være motsatt.
Brått legger jeg merke til at det sitter en person i stolen ved siden av meg. I speilet drar jeg kjensel på denne mannen. Jeg skvetter til.
Det er Helge Lund. Statoilsjefen. Han kikker skjevt på meg. Lurer på hvor lenge han har sittet der, og om har hørt samtalen?
Timen min er over, jeg reiser meg opp av stolen og går bort for å hente skinnjakken min. På samme knagg henger det nå en kleshenger med 4-5 blå-skjorter. Det er tydeligvis Helge sine. Jeg begynner å lirke jakken min av knaggen - mens jeg holder i kleshengeren med blå-skjortene.
Med ett mister jeg taket og skjortene faller ned på det våte, skitne gulvet. Jeg kikker over skuldrene, rasker sammen skjortene og henger dem opp igjen. Ingen så meg. Tenker at Helge sikkert har en stor, fin vaskemaskin hjemme.
Jeg betaler i kassen og går ut i novemermørket. Det er fredag, og jeg skal hjem å drikke vin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar