Rævvafotball - norsk fotball på trynet i gjørma

I følge filosofen Arthur Schopenhauer er skadefryd det absolutt verste trekk i menneskenaturen. Men det er litt deilig også....

Jeg har spilt og fulgt med på fotball i hele mitt liv. Men de siste årene har det tatt av med overdramatiserte TV2-sendinger ledet av en Davy Wathne på syre, avisskriverier totalt ute av proposjon med innholdets verdi, direktesendte kamper fra 1. divisjon, osv...

Fotballen har fortrengt annen idrett ut av media og det offentlige rom, og frustrert oss som har en genuin interesse for idrett mer enn 3 uker hvert fjerde år.

Norsk fotball har de siste årene mistet all form for bakkkontakt. Derfor gjør det nå ekstra vondt når man nå treffer betongen i høy fart. Og jeg innrømmer at jeg liker det.

Status for norsk "toppfotball" 2009 kan oppsummeres slik:

Landslaget: en tilfeldig samlet gjeng klumpføtter totalt blottet for teknikk og vilje til utvikling og nytenkning. I stedet graver man opp pensjonister for å trene laget tilbake til steinalderen. "Måk og mæl" kalte vi på 80-tallet denne type fotball - basert på den gamle Særpefilosofien "ett spark i forsvar".

Klubbfotballen: TV2-initiert milliardboble - som ikke bare har ledet klubbene inn i økonomisk katastrofe, men også ført til et dårligere sporslig nivå, preget av innkjøpte Afrikanske middelmådigheter, overbetalte partyløver med større fokus på stylingprodukter enn på å utvikle egne tekniske ferdigheter. Nå blir vi konger på byen uttalte gutta i Sarpsborg til lokalpravda når de rykket opp til 1 divisjon.

Fotballforbundet: hva for noe dritt skal jeg hoste opp om denne gjengen som ikke er sagt før?
For å være litt konstruktiv: hva med å ta samling i bånn, innse fakta, gjøre inntrømmelser og begynnet på nytt?

Jeg stemmer i med kjendisfilosof og rikstullingen Lars Fr. H. Svendsen: noen ganger er skadefryden berettighet...