lørdag 26. september 2009

Ukens musikalske tvil: John Olav Nilsen & gjengen

En gang hadde vi de 4 store innen norsk råkk.

Men det er lenge siden DeLillos hadde noe å fortelle. Jokke ligger i grava, og Raga Rockers burde kanskje vurdert å ta samme vei allerede for 20 år siden. Dum Dum Boys ga kanskje ut en grei plate eller to for noe som virker som et kvart århundre siden.

Vent, det er et kvart århundre siden. For det meste siden Blodig Alvor har i grunn&bunn vært irrelevant og traurig. I beste fall et slags DDE for folk under ingeniørutdanning.

Bortsett fra en og annen trist rapper fra Oppland og Bærum, samt en håndfull bygdeband fra Bergen, gis det i det hele tatt ut lite populærmusikk på morsmålet. Og nei, jeg glemmer ikke svartmetallvikingnaziene....

Så kommer John Olav Nilsen & Gjengen. Selvlærte musikere fra ingensteds. Og de får yatzy og fulle hus av hovedstadenes bladsmørere. Selv trendnissene i Natt&Dag henger seg på. Savnet etter noe genuint må være prekært!

Men Ludde, den tullingen – tviler som vanlig. Men denne gangen er det liten grunn til tvil. For dette holder ikke.

På en måte skulle jeg ønske det funket. Jeg har ventet lenge på at en musiker eller et band skal komme fra intet og ta norskspråklig musikk til et nytt nivå. Koble melodien og poesien. FAEN som jeg lengter etter noen som kan redde oss fra Turboneger og BigBang-helvete.

....så kommer Nilsen & Co, og jeg er lutter øre. Hører og håper. For Nilsen & the Gang er en slags antitese til Osloflinkismen. Oslos interne musikkmiljø fungerer som en barriere mot at folk som har noe genuint å fortelle skal slippe gjennom - og fram.

Folk som har noe å si, men ikke har noe de skulle ha sagt.

Nå er det nesten som tvileren må gå i seg selv, og spørre om problemet ligger hos Ludde, i stedet for i musikken?
- Er Ludde blitt for gammel?
- Stiller Ludde for store krav? Det er jo tross alt populærmusikk vi snakker om?
- Eller er Tvileren ganske enkelt misunnelig? Gitt de håpløse forsøkene på poesi som er blitt presentert på denne siden.

Whatever.

Saken er: John Olav Nilsen & Co holder ikke mål. Mange har nevnt Håkan Hellstrøm. Det skal ikke jeg. Men jeg hører mye new wave, tidlig 80-tall. Samme det. Vi er kanskje ikke så godt vant her i landet, derfor låter dette friskt.

Men desverre: låtene er ikke sterke nok - holder ikke mange gjennomlyttinger, og tekstene er ikke gode nok. Virker bare som en lek med or. Som en Dagbladkritiker skrev (men da med positive fortegn): det er nesten som man kan lese tekstene uten å høre musikken.

NESTEN? Javel, men nesten holder for faen ikke. Men viktigst av alt: låtene har ikke noe nyskapende i seg. Muligens treffer de en trend, men ingen dypere nerve.

Så hva med litt piker med svik, diamanter og kirsebær: Det må nok bli nei takk!

Men hvorfor i helvete har jeg brukt så mye tid på å skrive om dettæne?

3 kommentarer:

Anonym sa...

Ludde suger, platen vokser - dette blir stort

Ludde sa...

...var i Stockholm i helga. Der kryr det av bra band i samme sjanger som John Olav...

...og de fleste har både bedre låter og tekster...

Mulle sa...

Hør litt på Kråkesølv!