Sommerregnuvirksomhet

Regnfulle sommerferier kan ha sine positive sider. Det frigjør mengder av langsom tid - store rom som kan brukes til ting man i hverdagen innbiller seg at man ikke har tid til.

Slik som lesing, lytting, skriving, tenking. Eller bare god, gammeldags kjedsomhet.

Jeg har tilbrakt lange dager på fjellet, innendørs, mens regnet har slått mot taket. Uten netttilgang, og med en telefon med flatt batteri. Samt et tårn med lesestoff.

I løpet av en drøy uke har jeg tygget meg gjennom 7 uleste utgaver av Morgenbladet, blader som har ligget og verket helt siden i vår. Jeg har saumfart hvert artikkel. Hver tekstboks. Hver linje. Samlet opp til en lang høst med tvilerier og synserier.

Sommerens debatter var i år preget av den nye kulturkampen - initiert av "unge" konservative intellektuelle, inspirert av de danske konservatives oppgjør med venstresidens tradisjonelle kulturhegemoni. Litt enkelt er hovedpoenget at verdiene til samfunns- og kultureliten ikke samfaller med "folkets" verdier, og at det folkelige ikke får gjennomslag i media, politikk og kultur.

Jeg vil være blant de første til å kritisere en snever norsk elite for innavl og navleplapring, men det er tydelig gått de unge konservative hus forbi at Norge tradisjonelt har - og er - preget av provinsiell tenkning, hang til enkelhet og lavkultur, og lite fokus på forskning og akademisk kunnskap.

Bunnlinjen er vel til syvende og sist om 1 million FrP-velgere kan ta feil? Svaret er ja, jo, ganske ofte.

Det har også vært omkamp i den eldgamle arv-miljø debatten, omskrevet med påstander om at evolusjonen (evolusjonspsykologi) er undervurdert i forhold til kulturen som skaper av menneskelig adferd. En typisk øvelse for mennesker som ikke klarer å holde to tanker i hodet på en gang... Hva var det Ole Brum sa?

Ellers har det vært skrevet mye om opptakten til høstens valgkamp. Det er bare å tilføye "to be continued..."

Det tar tid før du venner deg til den langsomme tiden. Og når pulsen endelig er kalibrert med omgivelsene, så er ferien snart slutt.

Har du noen gang observert folk i byen, på bussen eller på kafé, der de sitter rastløse og venter på noen, stadig fiklende med mobiltelefonen. Som for å vise omverdenen at nei, jeg er ikke ensom, jeg har venner. Snart kommer de. Det vi i virkeligheten signaliserer, er all vår angst for å unngå å være "lonere", at vi ikke takler å tilbringe langsom tid med oss selv, eller at andre skal se - tro, at vi er ensomme.

Livet skal fylles med aktiviteter. Frykten for kjedsomhet, angsten for ensomhet, alt skal stues innerst på hjerneloftet, der det skal ligge å gnage, helt til den dagen det er fullt, og sperrene ikke holder lenger. Der sammenbruddet venter.

For vi takler stadig dårligere å være alene med oss selv.....