Leter etter
de store linjene
styres av
de små tingene
konstruerer mønstre
som eroderer
i møtet med
detaljene
konspirasjoner
kompenserer
for maktesløsheten
i vakumet
mellom molekyler
og universer
hvor bare blikket
eksisterer
dras ubenhørlig
nærmere
det sorte hullet
som finnes
ved enden av alle ting
mandag 30. november 2009
søndag 22. november 2009
Sa coachen min
Tenk alltid
en ny tanke
hver dag
fortalte de meg
gjør alltid
en ny handling
hver uke
oppnå alltid
noe nytt
hver måned
instruerte de
så kan du
ved årets slutt
se tilbake og si
at dette var det
største året
første året
i resten av ditt liv
men jeg ser
bare det jeg tenker
tenker bare det jeg ser
så jeg sitter fortsatt
her i sofaen
og venter på helg
en ny tanke
hver dag
fortalte de meg
gjør alltid
en ny handling
hver uke
oppnå alltid
noe nytt
hver måned
instruerte de
så kan du
ved årets slutt
se tilbake og si
at dette var det
største året
første året
i resten av ditt liv
men jeg ser
bare det jeg tenker
tenker bare det jeg ser
så jeg sitter fortsatt
her i sofaen
og venter på helg
lørdag 14. november 2009
Livet i Egoland
En knapp dagsreise nord for Legoland ligger Egoland.
Der Legoland er sirlig bygget opp av små klosser, er Egoland konstruert på papirlapper og mynter, kalt "kroner".
Heldigvis har Egoland masser av disse "kronene", slik at de kan bygge og rote så mye de vil oppe i avkroken sin. Derfor trenger de heller ikke å tenke på stort annet enn seg selv.
Bildet: Legoland eller Egoland? Bryggen i Bergen bygd i lego
Egoland samlet store hauger av kroner ved å pumpe opp olje og gass fra det store havet sitt, og selge det videre til det store Euroland i sør.
Det bor få mennesker i Egoland, og det er tildels ganske langt mellom folk. Derfor må alle i Egoland ha egne biler. Store biler. Biler de kan bruke til å besøke hverandre med, eller bare kjøre rundt i for å slippe å kjede seg.
Når det er mørkt og kaldt i Egoland - og det er det jo som oftest - så sitter Egolendingene inne i det store huset sitt og ser på TV på flatskjermen sin.
En av de største hobbyene til folk i Egoland er å pusse opp huset sitt. Når de ikke kjører bil, jobber eller ser på TV, så pusser de opp og pynter. Kjøper nye møbler, fine blanke ting i børstet stål, og ellers alle slags elektriske dingsebomser som de plasserer rundt om i huset.
Utenfor Egoland ligger det store Euroland. Dit drar Egolendingene av to grunner: Når de trenger billig sprit, kjøtt og bensin. Eller for å dra på ferie.
Når Egolendingene har fri fra jobb, så drikker de opp spriten de har kjøpt i Euroland. Ofte blir de ganske så fulle. Av og til drar de også på ferie til et land som heter syden - helt sør i Euroland - hvor det er sol og billig sprit.
Men bortsett fra det så liker ikke Egomennene det store Euroland. De mener Euroland er fullt av umoralske kapitalister som vil utnytte og utbytte landet hvis de får muligheten. I Euroland er det også mange skumle utlendinger som vil velte innover Egoland hvis det får muligheten.
Folk i Egoland frykter å bli en del av det store Euroland, for da kan de miste sin egenart. Kanskje må de da bruke av sine Egopenger til å hjelpe sørlige- og østlige Euroland, som er fulle av fattige, skumlinger og andre tapere.
Egolendingene er ganske fornøyde med hvor flinke de er til å hjelpe trengende i fjerne land. En gang i året samler de inn masse penger ved å sitte å se på TV. Ja, i snitt gir de nesten en halv timelønn til fattige. Pengene setter man inn på kontoen til det fattige landet, eller gir den bort til andre snille folk som sikkert gir dem videre til de som trenger dem.
En gang hver høst tror Egoland at hele verdens blikk er rettet mot dem - siden den store "snilleprisen" skal deles ut. Den deles ut av Egoland til mennesker som man mener har vært spesielt snille og fredlige. Til og med filmstjerner fra Hollivudd kommer da til Egoland - for å si at "jammen er ikke Egoland et spesielt land".
Men dypt, dypt inne i seg bærer Egolendingene på en stor, hemmelig angst:
Angsten for det ukjente. Angsten for fremmede kulturer og sykdommer.
Verst av alt er den store svarte Pesten, kalt Grisesyken. Mange i Egoland har både fått feber og hoste av denne sykdommen, som har rammet hele landet hardt. Ikke siden den store krigen har det vært så lange køer for å få sprøyter.
At det daglig dør 5000 mennesker rundt om i verden av AIDS er det få som tenker på...
Der Legoland er sirlig bygget opp av små klosser, er Egoland konstruert på papirlapper og mynter, kalt "kroner".
Heldigvis har Egoland masser av disse "kronene", slik at de kan bygge og rote så mye de vil oppe i avkroken sin. Derfor trenger de heller ikke å tenke på stort annet enn seg selv.
Bildet: Legoland eller Egoland? Bryggen i Bergen bygd i legoEgoland samlet store hauger av kroner ved å pumpe opp olje og gass fra det store havet sitt, og selge det videre til det store Euroland i sør.
Det bor få mennesker i Egoland, og det er tildels ganske langt mellom folk. Derfor må alle i Egoland ha egne biler. Store biler. Biler de kan bruke til å besøke hverandre med, eller bare kjøre rundt i for å slippe å kjede seg.
Når det er mørkt og kaldt i Egoland - og det er det jo som oftest - så sitter Egolendingene inne i det store huset sitt og ser på TV på flatskjermen sin.
En av de største hobbyene til folk i Egoland er å pusse opp huset sitt. Når de ikke kjører bil, jobber eller ser på TV, så pusser de opp og pynter. Kjøper nye møbler, fine blanke ting i børstet stål, og ellers alle slags elektriske dingsebomser som de plasserer rundt om i huset.
Utenfor Egoland ligger det store Euroland. Dit drar Egolendingene av to grunner: Når de trenger billig sprit, kjøtt og bensin. Eller for å dra på ferie.
Når Egolendingene har fri fra jobb, så drikker de opp spriten de har kjøpt i Euroland. Ofte blir de ganske så fulle. Av og til drar de også på ferie til et land som heter syden - helt sør i Euroland - hvor det er sol og billig sprit.
Men bortsett fra det så liker ikke Egomennene det store Euroland. De mener Euroland er fullt av umoralske kapitalister som vil utnytte og utbytte landet hvis de får muligheten. I Euroland er det også mange skumle utlendinger som vil velte innover Egoland hvis det får muligheten.
Folk i Egoland frykter å bli en del av det store Euroland, for da kan de miste sin egenart. Kanskje må de da bruke av sine Egopenger til å hjelpe sørlige- og østlige Euroland, som er fulle av fattige, skumlinger og andre tapere.
Egolendingene er ganske fornøyde med hvor flinke de er til å hjelpe trengende i fjerne land. En gang i året samler de inn masse penger ved å sitte å se på TV. Ja, i snitt gir de nesten en halv timelønn til fattige. Pengene setter man inn på kontoen til det fattige landet, eller gir den bort til andre snille folk som sikkert gir dem videre til de som trenger dem.
En gang hver høst tror Egoland at hele verdens blikk er rettet mot dem - siden den store "snilleprisen" skal deles ut. Den deles ut av Egoland til mennesker som man mener har vært spesielt snille og fredlige. Til og med filmstjerner fra Hollivudd kommer da til Egoland - for å si at "jammen er ikke Egoland et spesielt land".
Men dypt, dypt inne i seg bærer Egolendingene på en stor, hemmelig angst:
Angsten for det ukjente. Angsten for fremmede kulturer og sykdommer.
Verst av alt er den store svarte Pesten, kalt Grisesyken. Mange i Egoland har både fått feber og hoste av denne sykdommen, som har rammet hele landet hardt. Ikke siden den store krigen har det vært så lange køer for å få sprøyter.
At det daglig dør 5000 mennesker rundt om i verden av AIDS er det få som tenker på...
fredag 13. november 2009
Folk, flyplasser og tilfeldigheter
Serien med sanne historier fra virkeligeheten fortsetter...
Når man som Tvileren tilbringer litt for mye tid på fly og flyplasser, så er man etterhvert nødt til å sette pris på små uventede hendelser, rare øyeblikk, sammentreff.
For noen dager siden opplevde jeg en slik episode. En sann tviler velger alltid fysikkens lover framfor metafysikken, så jeg velger å tro på tilfeldighetene.
Så: jeg ankom Flesland med håp om å rekke 15-flyet hjem til Oslo. I billettskranken fikk jeg høflig, men bestemt beskjed om at jeg var for sendt ute. Klokken var jo faktisk alt fem på tre.
Denne beskjeden til tross - jeg gikk raskt gjennom sikkerhetskontrollen og sprintet bort mot utgangen. ”Du vet jo aldri” er pendlerens motto.
Over utgangen lyste ”Gate Closed”.
Men: en blanding av snilt SAS-personale og en fullflex-billett sørget for at jeg slapp inn på flyet, og fikk tildelt plass 18C.
Vel inne på flyet ser jeg at det sitter en kvinne på plass 18C. Jeg spør henne vennlig om hvorfor hun i helvete sitter på min plass.
Med ett går det opp for meg at det faktisk er en gammel venninne slash kollega fra min tidligere arbeidsplass som sitter der. Og hun kan også dokumentere at hun er blitt tildelt eksagt samme plass som meg. På samme flight.
Hun setter seg inn i midtsetet - jeg ved siden av . Tiden går fort i hyggelig lag - 20 min senere oppdager vi at flyet fortsatt står på flekken. Vi blir opplyst at man har gått gjennm passasjerlistene, og at disse ikke stemmer. Derfor er man nødt til å ta manuell opptelling av samtlige passasjerer ombord.
Når flyvertinnen skal ”telle” oss, viser det seg at venninnen min står oppført på en annen plass. Der det allerede sitter en annen kvinne. Med akkurat samme navn som min kollega. Men i følge min venninene skal det ikke finnes andre med samme navn i Norge.
Men det viser seg at navnesøsteren faktisk er fra Sverige. Og her lå også kilden til klusset i passasjerlistene.
Men tilfeldighetene slutter ikke der.
For i det vi går gjennom prosedyren om å diskutere ”hva man jobber med nå”, så går det opp for meg at hun faktisk jobber som konsulent i et parallelprosjekt med mitt, i samme selskap, og i samme type rolle. Men i forskjellige byer.
Faktisk så har vi i vårt prosjekt prøvd å få tak i denne ”personen” for å ha erfaringsmøter. Uten å lykkes å få kontakt.
Så sånn er det. Tilfeldigheter eller ikke.
Når man som Tvileren tilbringer litt for mye tid på fly og flyplasser, så er man etterhvert nødt til å sette pris på små uventede hendelser, rare øyeblikk, sammentreff.
For noen dager siden opplevde jeg en slik episode. En sann tviler velger alltid fysikkens lover framfor metafysikken, så jeg velger å tro på tilfeldighetene.
Så: jeg ankom Flesland med håp om å rekke 15-flyet hjem til Oslo. I billettskranken fikk jeg høflig, men bestemt beskjed om at jeg var for sendt ute. Klokken var jo faktisk alt fem på tre.
Denne beskjeden til tross - jeg gikk raskt gjennom sikkerhetskontrollen og sprintet bort mot utgangen. ”Du vet jo aldri” er pendlerens motto.
Over utgangen lyste ”Gate Closed”.
Men: en blanding av snilt SAS-personale og en fullflex-billett sørget for at jeg slapp inn på flyet, og fikk tildelt plass 18C.
Vel inne på flyet ser jeg at det sitter en kvinne på plass 18C. Jeg spør henne vennlig om hvorfor hun i helvete sitter på min plass.
Med ett går det opp for meg at det faktisk er en gammel venninne slash kollega fra min tidligere arbeidsplass som sitter der. Og hun kan også dokumentere at hun er blitt tildelt eksagt samme plass som meg. På samme flight.
Hun setter seg inn i midtsetet - jeg ved siden av . Tiden går fort i hyggelig lag - 20 min senere oppdager vi at flyet fortsatt står på flekken. Vi blir opplyst at man har gått gjennm passasjerlistene, og at disse ikke stemmer. Derfor er man nødt til å ta manuell opptelling av samtlige passasjerer ombord.
Når flyvertinnen skal ”telle” oss, viser det seg at venninnen min står oppført på en annen plass. Der det allerede sitter en annen kvinne. Med akkurat samme navn som min kollega. Men i følge min venninene skal det ikke finnes andre med samme navn i Norge.
Men det viser seg at navnesøsteren faktisk er fra Sverige. Og her lå også kilden til klusset i passasjerlistene.
Men tilfeldighetene slutter ikke der.
For i det vi går gjennom prosedyren om å diskutere ”hva man jobber med nå”, så går det opp for meg at hun faktisk jobber som konsulent i et parallelprosjekt med mitt, i samme selskap, og i samme type rolle. Men i forskjellige byer.
Faktisk så har vi i vårt prosjekt prøvd å få tak i denne ”personen” for å ha erfaringsmøter. Uten å lykkes å få kontakt.
Så sånn er det. Tilfeldigheter eller ikke.
onsdag 11. november 2009
Blå sjel, hvitt hjerte
Ti tusen timer
på Østfoldbanen
var verdt
denne ene reisen
aldri har mørket
novemberregnet
vært vakkert
som i dag
alle årene
med blå sjel
langs Glommas
østre bredd
preget inn som
furer under øynene
alle de hovmodige ordene
traff men såret aldri
ett hvitt hjerte
de tok meg
ut av byen
men aldri byen
ut av meg
industrien
ble aldri vakker
bare ekte
som viljen,
drømmen
om endelig å stå
i novemberregnet
på første rad
å se de hovmodige
gå hjem i sorg
nå kan vi klare
40 nye år
på Østfoldbanen
var verdt
denne ene reisen
aldri har mørket
novemberregnet
vært vakkert
som i dag
alle årene
med blå sjel
langs Glommas
østre bredd
preget inn som
furer under øynene
alle de hovmodige ordene
traff men såret aldri
ett hvitt hjerte
de tok meg
ut av byen
men aldri byen
ut av meg
industrien
ble aldri vakker
bare ekte
som viljen,
drømmen
om endelig å stå
i novemberregnet
på første rad
å se de hovmodige
gå hjem i sorg
nå kan vi klare
40 nye år
lørdag 7. november 2009
"Ned med Fredrikstad"
I dag Tviler ikke lenger Ludde. For det finnes en rettferdig Gud.
På sin plass på første rad var Ludde vitne til Frekstingenes verste mareritt: å bli trukket ned i Adeccogjørma. På et fullsatt Fredrikstad stadion.
Av SÆRP!
Det var ikke bare Fredrikstad fotballklubb som rykket ned en divisjon i går kveld. Det var hele byen . Med alt sitt hovmod. Velkommen til Fredrikstad - "Adeccotown".
Åhh, så deilig. Når Wiig plasserte 2-0 målet pent i kassa, og de rødehvite reiste seg fra plassene sine og gikk, da sang Ludde av full hals...
Jeg tror aldri Frekkstingene helt turte å tenke tanken helt ut på forhånd . At de kunne bli slått ut av Særp. I dag går det nok opp for dem - hva det var som traff dem - når de våkner opp i Adeccoland. Og det er fortjent av to grunner:
1: Særp spilte best fotball, framstod med mer selvtillit og et klart bedre passningsspill enn FFK.
2: Frekkstingenes hovmod har lenge tendert mot det usympatiske. Nå må hele byen gå i seg selv og møte nabobyen med større respekt.
For dette var så jævla fortjent.
På sin plass på første rad var Ludde vitne til Frekstingenes verste mareritt: å bli trukket ned i Adeccogjørma. På et fullsatt Fredrikstad stadion.
Av SÆRP!
Det var ikke bare Fredrikstad fotballklubb som rykket ned en divisjon i går kveld. Det var hele byen . Med alt sitt hovmod. Velkommen til Fredrikstad - "Adeccotown".
Åhh, så deilig. Når Wiig plasserte 2-0 målet pent i kassa, og de rødehvite reiste seg fra plassene sine og gikk, da sang Ludde av full hals...
Jeg tror aldri Frekkstingene helt turte å tenke tanken helt ut på forhånd . At de kunne bli slått ut av Særp. I dag går det nok opp for dem - hva det var som traff dem - når de våkner opp i Adeccoland. Og det er fortjent av to grunner:
1: Særp spilte best fotball, framstod med mer selvtillit og et klart bedre passningsspill enn FFK.
2: Frekkstingenes hovmod har lenge tendert mot det usympatiske. Nå må hele byen gå i seg selv og møte nabobyen med større respekt.
For dette var så jævla fortjent.
fredag 6. november 2009
Trygghetshysteriet
Risikopersepsjon er et konsept som i psykologien betyr noe slik som "subjektiv oppfattelse av risiko".
Oppfattet risiko står ofte i kontrast til faktiske risikoforhold.
Den bevisste leser har kanskje allerede fattet hvor vi er på vei: til svineinfluensahysteriet. Det er bare delvis riktig.
For kaoset og rotet rundt denne milde influensaen er bare et uttrykk for et større fenomen, som jeg har tvilt over en stund: nemlig at samfunnet preges av et slags trygghetshysteri .
Med andre ord: et overdrevent behov - og krav - til trygghet. Og en slags(over)tro på at det er myndighetene oppgave å skape denne individuelle tryggheten.
Dette vil i så fall være en type skinntrygghet. For mennesket omgir seg til daglig med masser av farer, som man bare ikke kan eller bør tenke over. Bare det å være et menneske i seg selv er jo potensielt dødelig. Heldigvis klarer de fleste å la være å tenke på dette, ellers ville vi alle levd med konstant angst.
I følge lege og samfunnsmedisiner Per Fugelli , så dør det over 1000 mennesker i Norge som følge av influensa i en vanlig sesong (Ref. Morgenbladet, uke 45).
Poenget er altså at folk og media ikke klarer å ha et balansert bilde av risiko og sykdom. Forholdet til grisesyken er preget av noe irrasjonelt og angstfullt. Som igjen skaper usikkerhet og frykt i samfunnet.
Hvem vinner og hvem taper på å skape angst for sykdom?
Så jeg spør meg: hvor trygg er det trygt å bli? Hvor sunn er det sundt å være? Skal barna gå kontinuerlig rundt med sykkelhjelm? Eller kan det også være farlig? Er det trygt å spise å drikke noe som helst som gravid? Er det en menneskerett å være trygg?
Og hvordan reagerer vi når den VIRKELIGE katastrofen kommer...?
Trygghet og helse, dette er ting som virker som dop på folket. Man kan aldri få nok av det. Men trygghet er en forbigående tilstand. Og sykdom en naturlig del av livet.
Som jeg skriver i Eksponeringstid III: trygghet er kun et midlertidig fravær av livet...
Det moderne mennesket har en manglende forståelse for den reele risiko man utsetter seg for bare ved å leve. Men når nye trussler kommer til landet, blir den nye risikoen sjelden vurdert objektivt opp mot risikoen allerede eksisterende risiki.
Noen eksempler: I følge Statistisk årbok døde totalt 1835 nordmenn av voldsomme dødsfall i 2005, fordelt slik:
- Selvmord: 533
- Døde i landtransport: 245 døde
- Fallulykker: 353
- Forgiftning: 316
- Drukning: 82
- Kvelning: 50
- Brann: 61
- Naturkrefter: 23
Antall døde av Svineinfluensaen er nå oppe i 13? Det er altså per i dag mer sannsynlig at du dør som følge av en naturkatastrofe enn av denne influensaen.
Å leve betyr samtidig å akseptere risiko og kunne leve med vissheten om at noe kan gå galt. Så konklusjonen er uunngåelig: du er ikke trygg før du ligger i grava.
Til slutt litt kuriosa:
I 2005 ble det begått 29 drap i Norge. Når det gjelder antall leste drap så er Norge i verdenstoppen (lesning av Kriminallitteratur). Kanskje kriminallitteratur har en forebyggende virkning lilkvel? (ref. tidligere kommentar).
Oppfattet risiko står ofte i kontrast til faktiske risikoforhold.
Den bevisste leser har kanskje allerede fattet hvor vi er på vei: til svineinfluensahysteriet. Det er bare delvis riktig.
For kaoset og rotet rundt denne milde influensaen er bare et uttrykk for et større fenomen, som jeg har tvilt over en stund: nemlig at samfunnet preges av et slags trygghetshysteri .
Med andre ord: et overdrevent behov - og krav - til trygghet. Og en slags(over)tro på at det er myndighetene oppgave å skape denne individuelle tryggheten.
Dette vil i så fall være en type skinntrygghet. For mennesket omgir seg til daglig med masser av farer, som man bare ikke kan eller bør tenke over. Bare det å være et menneske i seg selv er jo potensielt dødelig. Heldigvis klarer de fleste å la være å tenke på dette, ellers ville vi alle levd med konstant angst.
I følge lege og samfunnsmedisiner Per Fugelli , så dør det over 1000 mennesker i Norge som følge av influensa i en vanlig sesong (Ref. Morgenbladet, uke 45).
Poenget er altså at folk og media ikke klarer å ha et balansert bilde av risiko og sykdom. Forholdet til grisesyken er preget av noe irrasjonelt og angstfullt. Som igjen skaper usikkerhet og frykt i samfunnet.
Hvem vinner og hvem taper på å skape angst for sykdom?
Så jeg spør meg: hvor trygg er det trygt å bli? Hvor sunn er det sundt å være? Skal barna gå kontinuerlig rundt med sykkelhjelm? Eller kan det også være farlig? Er det trygt å spise å drikke noe som helst som gravid? Er det en menneskerett å være trygg?
Og hvordan reagerer vi når den VIRKELIGE katastrofen kommer...?
Trygghet og helse, dette er ting som virker som dop på folket. Man kan aldri få nok av det. Men trygghet er en forbigående tilstand. Og sykdom en naturlig del av livet.
Som jeg skriver i Eksponeringstid III: trygghet er kun et midlertidig fravær av livet...
Det moderne mennesket har en manglende forståelse for den reele risiko man utsetter seg for bare ved å leve. Men når nye trussler kommer til landet, blir den nye risikoen sjelden vurdert objektivt opp mot risikoen allerede eksisterende risiki.
Noen eksempler: I følge Statistisk årbok døde totalt 1835 nordmenn av voldsomme dødsfall i 2005, fordelt slik:
- Selvmord: 533
- Døde i landtransport: 245 døde
- Fallulykker: 353
- Forgiftning: 316
- Drukning: 82
- Kvelning: 50
- Brann: 61
- Naturkrefter: 23
Antall døde av Svineinfluensaen er nå oppe i 13? Det er altså per i dag mer sannsynlig at du dør som følge av en naturkatastrofe enn av denne influensaen.
Å leve betyr samtidig å akseptere risiko og kunne leve med vissheten om at noe kan gå galt. Så konklusjonen er uunngåelig: du er ikke trygg før du ligger i grava.
Til slutt litt kuriosa:
I 2005 ble det begått 29 drap i Norge. Når det gjelder antall leste drap så er Norge i verdenstoppen (lesning av Kriminallitteratur). Kanskje kriminallitteratur har en forebyggende virkning lilkvel? (ref. tidligere kommentar).
mandag 2. november 2009
Eksponeringstid III
I det siste har det blitt registrert en viss økning i antall besøkende her hos Tvileren. For å motvirke dette må det nok satses litt mer på tyngre tankegods...
Her en ny Luddisme:
EKSPONERINGSTID III / Trygghet er kun
et midlertidig fravær av livet
Den skjærende støyen
blinder
det flimrende lyset
bedøver
ikke engang
kjemikalier
mørke solbriller
og doble hørselvern
kan redusere
risikoen ved livet
systematiske
kompenserende tiltak
døyver bare
effekten
trygghet er kun
et midlertidig fravær
av livet
Her en ny Luddisme:
EKSPONERINGSTID III / Trygghet er kun
et midlertidig fravær av livet
Den skjærende støyen
blinder
det flimrende lyset
bedøver
ikke engang
kjemikalier
mørke solbriller
og doble hørselvern
kan redusere
risikoen ved livet
systematiske
kompenserende tiltak
døyver bare
effekten
trygghet er kun
et midlertidig fravær
av livet
Abonner på:
Innlegg (Atom)