Våre tanker går i dag til de pårørende.
I ettermiddag fikk jeg omsider tak i mitt første Flexus-kort. Flexus, Oslos og Ruters famøse elektroniske billetteringssytem, som endelig har erstattet det manuelle billettsystemet. Etter forgjeves å ha prøvd å få tak i det i en måneds tid, klarte pølsefingrene mine å få hanket inn kortet nede på 7-eleven på Oslo S.
Jeg orker ikke å rippe opp i Flexus-systemets tragi-komiske historikk. Til det er den for omstendelig. Utviklingen og innføringen av Flexus i Oslo har vært gransket opp og ned vegger, dekker av kilometer med avisspalter, og faktisk vært gjenstand for Masteroppgaver på universiteter. Wikipedia gir engrei oppsummering av den utrolige historien, farsen, som det egentlig burde vært laget film om. Katastrofefilm...
Stikkord er årevis med utsettelser, systemer og automater som feiler før det er tatt i bruk, installasjon av hopetall med billettsperrer som fortsatt ikke er tatt i bruk, regnskap med bunnlinjer røde som trafikklys, og selvfølgelig den obligatoriske øvelsen bypolitisk skyggeboksing. Etc, osv, m.fl...
Årsaken kort oppsummert: fryktelig dårlig prosjektering. Finito.
Men nå så som jeg har tatt kortet i bruk, og systemet fungerer, så er jeg i grunnen ganske positiv. Kortet funker bra, det er lett å registere og lett å fylle opp. Så har de også brukt 11 år på å få det på beina...
Da kan jeg muligens leve med at billettene er to kroner dyrere per billett (sammenlignet med Fleksikortet), at det kun kan benyttes av en person per reise (Fleksikortet hadde ingen begrensninger), og at selve kortet kan ikke kan kjøpes på vanlige stasjoner eller alle kiosker som før.
Så hva kan man si, annet enn at ”Fleksikortet er dødt, lenge leve Flexuskortet?”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar