Monstermaskiner ved Ankerveien: det norske naturvernsparadokset

Monstermastene i Hardanger vekket nylig harme over det ganske land. I hovedstaden diskuteres det i disse dager heftig hvorvidt det er tilrådelig å lage ny skiløype i Nordmarka -  fra Skar og vestover -  for å møte løypenettet som går fra Skjennungen til Kikut. Løypetraseen har nå fått rødt lys.

Det derimot ingen gidder å bry seg om, er monstermaskinene som pløyer seg gjennom Oslomarka, lager dype sår i skogen. Verre enn noen skiløyper noen gang vil kunne gjøre. I høst har disse monster-maskinene tatt grådig for seg av den flotte granskogen  i et av Norges mest brukte turområder. Og reaksjonene? Avisinnlegg? Neida. Lenkegjenger. Neppe. Rent bortsett fra alltid standhaftige Naturvernforbundet da.

Natur- og miljøvern vekker følelser, av og til på lite rasjonelt grunnlag. Ofte får mindre betydelige inngrep med begrensede konsekvenser stor mediedekning. Mens potensielt viktige ting vies liten oppmerksomhet. Rart med det gett.

Et eksempel på det siste er agressiv skogbruk i flotte turområdet eller gammelskog. Skogen kan kun vernes ut fra et plantevernshensyn. Ikke ut fra friluftsliv eller bruk. Hvem bryr seg liksom, hogg skogen ned.

I Oslos bakhage - nærområdet nord for Sogsvann – har skogen i sommer blitt hugget ned for fote. Det handler om området mellom Øvre og Nedre Blanksjø, mot Ankerveien og østover. Området som hugges ligger rett ved går grensen til Eventyrskogen ved Hågåsen.

Se øverst i kartutsnitt til venstre.

Området rundt Nedre Blanksjø er faktisk definert som Oslos geografiske midtpunkt, og ligger bare 2,5 kilometer fra parkeringsplassen ved Sognsvann. Den historiske Ankerveien går like ved.

Heldigvis er det ikke snakk om snauhost, mer type tynningshost som bevarer noe av storskogen

Av de få som later til å bry seg er syklistene, som har sendt et brev til Friluftsetaten angående forholdet:

I svaret fra Friluftsetaten heter det at de gjennomfører skogsdrift der hensikten er å få en åpnere og mer variert skog. Dette skal gi en bedre friluftsopplevelse, men det kan i en periode bli hindringer i form av grener og topper slik du beskriver.

Bedre Frilutsopplevelse? Mer variert Skævv? Hvor mye bedre friluftsliv får man med meterdype hjulspor og gjørme? Kanskje kan utframkommelig skog med kvist og trær på bakken betegnes som variert ?

Den opprinnelige Skævven var utmerket, gammel granskog med mosebunn og blåbærlyng. Små fine stier som slynget seg innover i landskapet. Flott gammelskog raseres med skogsmaskiner. Dype hjulspor, gjørme og vann ligger igjen. I høst har man nærmest kunne sette poteter der maskinene har herjet.

Jeg har tidligere skrevet om skogbrukernes manglende vilje til å bevare de beste skogområdene til frilufsliv.

I standarden Levende Skog gjelder følgende i forhold til skogbruk:
 "Stier og løyper, samt veger av kulturhistorisk interesse skal ikke benyttes som kjøretrasé der det er praktisk mulig å unngå dette"

"Hjulspor som forårsaker vannavrenning og erosjon, kjøreskader i stier og løyper og andre vesentlige skader, skal utbedres så snart fuktighetsforholdene gjør dette praktisk mulig etter avsluttet bruk av utdriftstraseen".

"Hogstavfall skal ryddes bort fra bekker, elver, vann og stier og skiløyper etter avsluttet hogst".

Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) er av formening om at et annet skogbruk er mulig og bærekraftig.

Nordmarka er stor. Så hvorfor hogge i nærområdene? Får bare håpe det ryddes opp. Skævven er i alle rasert for en del år fram i tid. Bare ta en tur ut i området selv hvis du føler du bryr deg...