Noen ganger hadde det vært greit å være kvinne. Eventuelt innvandrer, handikappet, fra landsbøgda. Alternativt bare fattig, rett og slett.
Jeg tar egentlig til gode med hvilken som helst minoritet, bare jeg kan tilskrive min egen middelmådighet årsaker som ligger utenfor meg selv.
For vekten av egen feilbarlighet er tung å bære. Kunnskapen om at det jeg mislykkes med i bunn og grunn skyldes meg selv. Mine manglende evner, kunnskaper. Innsats eller gener. Ju næim it.
Av og til kunne det ha vært greit å ha noe eller noen å skylde på noe. Tillegge ens egen middelmådighet noe utenfor en selv. Kle seg i offer-rollen for en gang skyld. Skylde på samfunnet.
Men jeg kan ikke skylde på samfunnet. Vi som faller i kategorien norske, etniske hannkjønn i tredveårene, av middelklassen og vokst opp i middels store byer på Østlandet.
Aldri vil vi bli kvotert inn i en jobb. Vi får ingen stilling, rolle, som kraft av vår sosio-demografiske klasse. Vår middelmådighet kan kun tilskrives oss selv.
Hadde jeg bare vært kvinne - feminist - hadde jeg i det minste hatt mannen å skylde på. Den potensielle voldteksforbryteren...
Men når jeg tenker meg om, så er det kanskje greit som det er. For der konkurransen er størst, er sympatien nærmest. Eller?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar